Jan Bøhler (A) [14:33:16]: Jeg vil gjerne få stille følgende spørsmål til helse- og omsorgsministeren:

«Mange med livstruende sykdommer står i dag i kø, fordi de trenger å få transplantert organer. I 2005 døde 25 mennesker på Rikshospitalet mens de sto på venteliste. Stiftelsen Organdonasjon mener det er for dårlige rutiner rundt det å forespørre aktuelle donorer/deres nærmeste om de vil bidra til å redde liv ved å donere organer etter en eventuell død.

Hva mener statsråden kan gjøres for å forbedre helsevesenets rutiner på dette området, og hvilke andre tiltak kan forbedre tilgangen på organer til transplantasjoner?»

Statsråd Sylvia Brustad [14:33:41]: I likhet med spørreren er dette en sak jeg også er svært opptatt av. Det handler selvfølgelig om å redde menneskeliv, eller å gi sjuke mennesker nye sjanser til et verdig liv.

Ventelistene til organtransplantasjoner, dvs. nyrer, lever, bukspyttkjertel, lunger og hjerte, er økende i hele verden, også hos oss i Norge. Heldigvis er vi langt framme på dette området, både fordi Rikshospitalet begynte med transplantasjoner allerede i 1969, og fordi bruk av levende giver av nyre, dvs. nær slekt eller ektefelle, er etablert praksis i Norge. Dette har gjort at vi ikke har på langt nær så mange dialysepasienter som de land det er naturlig å sammenlikne seg med.

Men det er viktig å holde ventelistene nede, slik spørreren er inne på, og det er viktig å gi tilbud om transplantasjon til flest mulig av dem som trenger det. Et nytt organ kan gi mange mennesker med organsvikt et nytt liv, og det er dessuten også god samfunnsøkonomi. Som spørreren er kjent med, har Regjeringa i Soria Moria-erklæringa understreket at vi vil styrke innsatsen for å øke antall donorer.

Slik jeg ser det, er det to hovedområder som må få økt oppmerksomhet framover. Det ene er informasjon til befolkninga om muligheten for å donere organer, og organiseringa av organdonasjon ved donorsjukehusa.

Jeg viser i denne sammenheng til Stiftelsen Organdonasjon, som driver et betydelig informasjonsarbeid til befolkninga og til media. Stiftelsen har, som kjent, laget en brosjyre med et donorkort som er distribuert til alle landets apotek. Denne stiftelsen mottar tilskudd til opplysningsarbeid fra Helse- og omsorgsdepartementet.

På oppdrag fra departementet ble det i 2004 nedsatt en arbeidsgruppe i Sosial- og helsedirektoratet som skulle vurdere opprettelse av et donorregister eller andre tiltak for å øke tilgangen på organer til transplantasjon. Stiftelsen Organdonasjon var også representert i denne gruppa.

Denne arbeidsgruppa anbefalte ikke et sentralt donorregister i Norge. Begrunnelsen var at ingen av de land i Europa som har et slikt register, har større tilgang på organer til transplantasjon enn det Norge har. Departementet sluttet seg da til denne anbefalinga. Men arbeidsgruppa anbefalte flere andre tiltak for å øke tilgangen på organer til transplantasjoner. Flere av anbefalingene er på plass.

I fjor ble det tilsatt en nasjonal koordinator for organdonasjon i Sosial- og helsedirektoratet. Denne personen har som oppgave å sikre oppmerksomhet rundt organdonasjon ved alle de 28 sjukehusa som er godkjent for organdonasjon.

I bestillerdokumentet for inneværende år har departementet presisert at alle donorsjukehus i Norge skal ha oppnevnt donoransvarlig lege – vi er ikke i mål på det ennå – og at funksjonsbeskrivelse er forankret i foretakets styringsdokument. Videre er det presisert at helsepersonell plikter å ta opp spørsmål om organdonasjon i alle relevante tilfeller.

Men skal vi lykkes med å gi flest mulig av dem som trenger det, et nytt organ i tide, må de regionale helseforetakene følge opp sitt ansvar, og derfor er det presisert fra min side ganske nylig. Jeg vil også be de regionale helseforetakene rapportere om status for donoransvarlige leger ved donorsjukehusa, og om disse er forankret i foretakenes styringsdokumenter, slik departementet faktisk har forutsatt.

Andre tiltak som arbeidsgruppa har anbefalt, er som kjent tilskudd til Stiftelsen Organdonasjon, som en ønsker å øke, styrking av opplæringsprogrammet for donorsjukehusa og finansiering av organdonasjon ved sjukehusa. Dette er forslag som jeg vil se nøye på i tida framover. Jeg vurderer også flere andre tiltak på dette viktige området.

Jan Bøhler (A) [14:37:48]: Takk for et godt svar!

Det jeg tror er problemet ennå, er at en for stor andel sier nei når de i en presset situasjon blir spurt om å bli donorer. Det er jo de nærmeste som i tilfelle velger det. Derfor tror jeg det er viktig at alle på et annet tidspunkt i livet enn under dramatiske omstendigheter får informasjon og kanskje også spørsmål om de i en gitt situasjon, dvs. etter at hjernedød har inntruffet, ville kunne være donorer. Slik det er nå, blir det de nærmeste som i vanskelige situasjoner må ta standpunkt til dette også, når det er mange andre belastninger.

Det jeg lurer på, er hvis man skulle henvende seg til oss alle om donasjon på et annet tidspunkt i voksenlivet, om vi burde bruke fastlegeordningen til å iverksette et system for dette. Jeg lurer på om statsråden kan tenke seg å sette inn tiltak av denne typen, f.eks. gjennom fastlegeordningen, for å informere oss alle bedre og dermed øke den grunnleggende oppslutningen om å kunne stille opp som donorer.

Statsråd Sylvia Brustad [14:38:57]: Jeg tar imot alle gode forslag i det arbeidet vi nå er midt inne i, til hvordan vi skal få dette bedre til. Jeg er også helt enig med spørreren i at det er veldig viktig å ta stilling til dette på et annet tidspunkt enn når en er i en dramatisk situasjon, slik spørreren sier, for da er ting mye vanskeligere. Det er klart at dette er vanskelige ting å snakke om, også i nær familie. Jeg tar imot alle gode forslag. Jeg vil også vurdere det representanten Bøhler her tar opp.

Vi vil også se nærmere på EUs elektroniske helsekort, om det kan tas i bruk i spørsmålet om organdonasjon. Det utprøves nå i flere land. EU må først analysere dette kortet, men det er også en av de tingene vi vurderer om vi kan bruke her til lands, for å nevne et eksempel.

Jan Bøhler (A) [14:39:50]: Det var én ting til jeg også ville nevne: Når en på sikt vil fjerne køene av mennesker som venter på transplantasjoner, er det viktig også å se på muligheten innenfor ny teknologi. En av disse mulighetene handler om xenotransplantasjon, dvs. å ta i bruk vev og organer fra enkelte dyrearter som kan tilpasses menneskekroppen. Her gjenstår det ennå mye forskning fordi det er spørsmål om avstøting og om virus, men muligheten er der.

Jeg forstod at den forrige regjeringen vurderte å avskaffe dette forbudet mot xenotransplantasjon, slik at en kunne komme videre i arbeidet med denne muligheten. Jeg vil spørre om statsråden også er innstilt på å følge opp denne utviklingen, og eventuelt andre teknologiske nyvinninger som kan hjelpe oss med å fjerne organkøen.

Statsråd Sylvia Brustad [14:40:43]: Når det gjelder det konkrete spørsmålet om xenotransplantasjon, er det noe Regjeringen også er opptatt av, og som Stortinget vil få til behandling om ikke så altfor lenge. Det er også riktig, som representanten Bøhler her sier, at det er i en veldig tidlig fase. Regjeringen er opptatt av å kunne bruke teknologien. Hvis vi på den måten kan hjelpe folk, er det grunnleggende positivt. Så må en prøve innenfor visse rammer å finne de begrensninger som er nødvendige, slik at det ikke blir ubegrenset på alle områder, men at vi har kontroll og styring på dette.

Xenotransplantasjon er noe vi kommer tilbake til Stortinget med om ikke så altfor lenge.

Presidenten: Vi går da tilbake til spørsmål 20.