Statsråd Ansgar Gabrielsen [12:06:34]: Ved fremleggelsen av statsbudsjettet for 2005 ble det gitt en helhetlig redegjørelse for status for psykisk helsevern i både kommunene og spesialisthelsetjenesten. I denne redegjørelsen vil jeg supplere det bildet som er gitt i budsjettet.

Som helseminister får jeg mange henvendelser som indikerer svikt og mangler i det tjenestetilbudet som er prioritert gjennom Opptrappingsplanen for psykisk helse. De mange oppslag og henvendelser om svikt i tjeneste- og omsorgstilbudet skjer altså i en tid hvor vi er over halvveis i opptrappingsplanen, og hvor det er tildelt betydelige ressurser til å styrke tjenestetilbudet.

Gjennom Opptrappingsplanen for psykisk helse har Stortinget satt seg et ambisiøst mål: Planen skal bidra til at mennesker med psykiske lidelser skal kunne mestre eget liv. Planen trekker videre opp et sett av konkrete mål og tiltak som skal iverksettes over en tiårsperiode. Rapporteringen i dag viser at de kvantitative målene i planen enten er nådd eller er innen rekkevidde. Spørsmålet jeg likevel har stilt meg gjennom denne vinteren, er: Vil den overordnede målsettingen nås i løpet av opptrappingsperioden, gitt at alle kvantitative målstørrelser realiseres? Mitt foreløpige svar er at det tviler jeg på.

Bildet av området psykisk helse er nyansert. Det gjøres mye godt arbeid både i kommunene og i helseforetakene – det er mange gode eksempler på det, selv om det er de dårlige eksemplene som når medias søkelys. Utfordringen synes likevel å være betydelig, ikke minst i forhold til hvordan tjenesten fremstår, ofte med mangel på tillit og legitimitet. For å endre på denne situasjonen er det seks forhold som nå fremover vil stå sentralt for meg.

For det første er tjenesten avhengig av å få tilført ressurser gjennom opptrappingsplanen. Økte ressurser er viktig, men jeg er like sikker på at ressurstilførsel alene ikke er tilstrekkelig for å løse problemene til tjenesten. Dette handler dels om å gi psykisk helse og rusbehandling tilstrekkelig prioritet i forhold til den øvrige delen av tjenesten, og dels om hvordan de samlede ressursene utnyttes innen psykiatrien. I styringsopplegget for 2005 har jeg gitt de regionale helseforetakene klar beskjed om at den prosentvise vekst innenfor rusbehandling og psykisk helsevern skal være sterkere enn veksten innenfor somatikken. Det har kun skjedd i ett av de sju årene i opptrappingsperioden at bevilgningene til somatikken ikke har økt mer enn til psykisk helsevern. Dette er i tillegg til å være en fornuftig prioritering også et bidrag til å få slutt på den stadig tilbakevendende diskusjonen med påstander om lekkasjer når det gjelder psykiatrimidler. Dette feltet skal prioriteres også innenfor fordelingen av de ordinære budsjettmidler i spesialisthelsetjenesten.

For det andre er gode akuttpsykiatriske tjenester viktig. Vi opplever mange steder at akuttavdelingene er overfylt, og at pasienter skrives ut for tidlig. Dette er en uverdig og uakseptabel situasjon. Jeg har derfor bedt de regionale helseforetakene gjennomgå det samlede tilbudet ved akuttfunksjonene med sikte på å løse denne situasjonen. Vi har også en rapport nå fra SINTEF som forteller oss at et stort antall personer bør ha et kommunalt tilbud i stedet for døgnopphold i spesialisthelsetjenesten. Dette fører til at avdelinger nærmest blir blokkert og ikke får mulighet til å arbeide som de skal. Samtidig har vi lært at der hvor man lykkes med samarbeidet, oppretter ambulante akuttteam og klarer å fange opp situasjonen før den blir akutt, lykkes man også med å snu trenden, slik at presset på akuttavdelingene avtar. Vi har gode eksempler på DPS-områder som har lyktes med dette. DPS-ene på Notodden, i Tønsberg og i Follo er slike eksempler.

For det tredje ser jeg det som avgjørende for å lykkes med forbedringer i behandlingen av psykisk syke at fagligheten i tjenesten styrkes, og at betydningen av ledelse vektlegges. Det er derfor viktig både å sørge for riktig arbeidsdeling mellom nivåene og å sette et kraftigere fokus på faglig kvalitet. Det er i dag altfor store variasjoner når det gjelder kvaliteten på arbeidet i DPS-ene. Det er derfor under ferdigstillelse en rekke faglige retningslinjer som skal understøtte det faglige innholdet i behandlingene. Slike normer må ha god forankring i de kliniske miljøene og stiller krav til ledelse. De enkelte psykiatriske miljøene har i for stor grad vært overlatt til seg selv.

For det fjerde må kommunene både ressursmessig og faglig prioritere dette området tilstrekkelig for å fylle sin viktige rolle når det gjelder psykisk helse til sine innbyggere. Jeg vil understreke at de kommunale tiltakene er helt grunnleggende også for mennesker med psykiske lidelser. Jeg vil derfor komme tilbake i neste års statsbudsjett med en eventuell endring i tildeling av driftsmidler til kommunene i opptrappingsplanen.

Mitt femte hovedbudskap er at vi på en langt bedre måte enn i dag må få et samspill mellom de ulike aktørene i tjenesten. Enkeltstående hendinger viser at svikt ofte skyldes manglende samspill. Mangelfull bruk av individuelle planer er et sentralt stikkord. Av hensyn til pasientene er det viktig at denne rettigheten blir fulgt opp. I mange tilfeller er den avgjørende for å få flyt og oversikt i behandlingen. Sist, men ikke minst, er det viktig at pasienten får én ansvarlig navngitt person å forholde seg til.

For det sjette vil jeg legge stor vekt på at brukerperspektivet skal styrkes. Dette handler om å ta brukere og pårørende på alvor som aktive deltakere og samarbeidspartnere. Mennesker med psykiske lidelser skal ikke bare være passive mottakere av tjenester. Signalene fra brukerorganisasjonene er meget kraftige når det gjelder dette. Jeg tror at den store utfordringen for tjenesteapparatet er å integrere denne forståelsen i det faglige arbeidet. Jeg har tidligere varslet at pårørendes situasjon skal gis økt fokus. Det har jeg konkret fulgt opp med samarbeid i smått og stort med de organisasjonene som representerer brukerne.

Kommunene er selvfølgelig særlig viktige i arbeidet med psykisk helse. Det er en grunnleggende forutsetning for Regjeringen å legge til rette for at mennesker med psykiske vansker skal kunne leve et mest mulig fullverdig og normalt liv i sine hjemkommuner. Dette handler om retten til å leve et verdig liv for alle mennesker. Betingelsene for dette er en skikkelig bolig, praktisk støtte og hjelp i hjemmet, en meningsfylt tilværelse gjennom sysselsetting eller tilrettelagt arbeid og et sosialt fellesskap. Det er nødvendig med trygghet for at det finnes profesjonell hjelp på kort varsel når det er behov for det. Et institusjonsopphold vil for de aller fleste være episoder i livet for å avhjelpe akutte faser. Det er i den daglige hjemmesituasjonen man må legge til rette for et verdig og meningsfylt liv.

I løpet av opptrappingsperioden har det blitt satt et økt fokus på kommunene. Det er blitt tilført 1 600 nye årsverk, og det er gitt 3 400 boligtilsagn til og med 2004. Boligene vil bli ferdigstilt i løpet av 2006, i og med at det tar ca. to år fra tilsagn til ferdigstillelse. Ca. 2 000 boliger er nå endelig ferdigstilt. Kommunene har til og med 2005 fått tilført øremerkede midler for til sammen 2,6 milliarder kr av opptrappingsplanens rammer.

I de årlige statsbudsjetter er det redegjort for enkelte rapporteringsproblemer i kommunesektoren som følger av øremerkede ordninger, fordi tiltakene for en vesentlig del integreres i øvrige kommunale tjenester. Men den samlede veksten i antall årsverk i kommunene står i et rimelig forhold til de økonomiske midler som er lagt inn.

Det er etablert gode tilbud i flere kommuner. Samtidig vet vi at det er stor forskjell på kommunene. Mange kommuner mangler tilfredsstillende tilbud og er ikke i stand til å gi den oppfølging som den enkelte bruker har behov for. Dette fører til økt trykk på spesialisthelsetjenesten, som må ta imot et stort antall akuttinnleggelser og reinnleggelser som etter alt å dømme kunne vært unngått gjennom god og langsiktig oppfølging fra tjenesteapparatet. Min vurdering er at dersom vi ikke lykkes med å bygge opp nødvendige tiltak i kommunene, vil vi heller ikke lykkes med opptrappingsplanen som forutsatt.

Kommunenes utfordringer er ulike. Jeg vil i løpet av kort tid fordele 50 mill. kr til de fire største byene for at disse skal iverksette tiltak for å løse de særskilte storbyproblemer disse står overfor. Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger har nå utarbeidet forslag til prosjekter og tiltak for å bedre situasjonen. De forpliktes også til å følge et nytt sett av rutiner som sikrer at man finner frem til og klarer å gi hjelp til de aller dårligst stilte. Disse rutinene har direktoratet utarbeidet i samarbeid med kommunene og brukerorganisasjonene.

Tilfredsstillende botilbud er en avgjørende faktor for å lykkes. Vi har mottatt mange signaler om økt boligbehov utover de 3 400 omsorgsboligene som var lagt inn i opptrappingsplanen. Boligbehovet må derfor vurderes på nytt for resten av opptrappingsperioden. De vurderinger som er gjort så langt, tyder på at det bør etableres ytterligere boliger. I statsbudsjettet for 2005 er det signalisert at de første 3 400 boligene utgjør en nødvendig basis av kommunale utleieboliger, og at boligbehovet utover dette bør løses gjennom de ordinære virkemidler i boligpolitikken. Regjeringen ser det som viktig at flest mulig gjennom disse ordningene kan bli eiere av sin egen bolig. Dette er i tråd med signalene i St.meld. nr. 23 for 2003-2004 Om boligpolitikken. Jeg vurderer det som meget viktig for realiseringen av hele opptrappingsplanen at Regjeringen lykkes med å legge til rette for å realisere et økt antall boliger for mennesker med psykiske lidelser. Regjeringen vil vurdere de økonomiske konsekvensene for Husbankens og opptrappingsplanens rammer i statsbudsjettet for de kommende år.

Som Stortinget er kjent med, gav jeg i fjor høst et kraftig signal om at ingen nedleggelser av sengeplasser skulle finne sted før boligsituasjonen i kommunene var gjennomgått på nytt. Utgangspunktet var at opptrappingsplanen gikk inn for å redusere antall sykehjemsplasser til 1 400 innen 2006, mens tallet allerede pr. 2003 var sunket til 481, ifølge de siste tall fra SINTEF. Etter en samlet vurdering av situasjonen finner jeg det nødvendig fortsatt å holde fast på at de resterende sykehjemsplassene og døgnplasser inntil videre må opprettholdes.

Hva er status i spesialisthelsetjenesten? Spesialisthelsetjenesten skal bistå med hjelp når de kommunale tiltakene ikke strekker til. Stortingets forutsetning er at sykehusene skal spesialisere sin kompetanse, og distriktspsykiatriske sentre, DPS, skal bygges opp og ta hånd om de allmennpsykiatriske behandlingstilbud på spesialisert nivå. Sentralt i dette er at DPS-ene skal være en samarbeidspart for de kommunale tiltakene. Gjennom St.prp. nr. 63 for 1997-1998 ble det utarbeidet kapasitets- og aktivitetsmål som ble tilpasset disse forutsetningene. Et sentralt virkemiddel for å realisere opptrappingsplanen er øremerkede tilskudd. Vi bruker i dag totalt om lag 11 milliarder kr på psykisk helsevern i spesialisthelsetjenesten, og 10 pst. av dette bevilges som øremerkede midler fra opptrappingsplanen.

SINTEF har nylig avgitt to rapporter som beskriver grad av måloppnåelse og situasjonen for spesialisthelsetjenesten generelt. Den ene rapporten er hyggelig lesning og tar for seg vurderingene av de kvantitative målene i opptrappingsplanen etter fem år.

SINTEFs femårsrapport med gjennomgang av måloppnåelsen viser, som jeg tidligere har vært inne på, at de fleste kvantitative mål er nådd eller vil bli nådd i løpet av gjenstående opptrappingsperiode. Antall årsverk har fra 1999 til 2003 økt med 2 475. Målet om 4 500 flere årsverk vil med stor sannsynlighet være nådd innen 2008. Inkludert i dette er målet om flere leger og psykologer. Målsettingen om 220 000 flere polikliniske konsultasjoner i løpet av planperioden er allerede nådd. Planene til de regionale helseforetakene viser at det planlegges etablert 2 215 flere døgnplasser ved DPS. Målet var 2 065 nye døgnplasser, slik at det er nådd.

Innen barne- og ungdomspsykiatrien er vi underveis mot målet om å kunne tilby hjelp til 5 pst. av barne- og ungdomsbefolkningen. Jeg understreker at vi er på vei, vi er ikke i mål. På landsbasis hadde vi i 2003 oppnådd 3,1 pst. – en vekst på 1,1 pst. fra 1998. Veksten har imidlertid skutt fart de siste årene blant de regionene som lå dårligst an.

Den andre rapporten fra SINTEF er pasientregistreringen, som viser at vi har en betydelig utfordring når det gjelder å bygge opp de riktige tilbudene på de ulike nivåer. I henhold til rapporten burde hele 40 pst. av døgnpasientene i sykehus og DPS hatt kommunale døgntilbud eller bodd i egen bolig.

Hva forteller dette oss? Først og fremst forteller det oss hvordan vi bør prioritere ressursene fremover, og hvor tiltakene bør settes inn. Svarene på disse spørsmålene er verken flere akuttplasser eller andre døgnplasser på sykehus. Når det blir vurdert slik at 40 pst. av alle innlagte pasienter i spesialisthelsetjenesten bør få et tilbud i regi av kommunen, må vi i sterkere grad bygge opp de kommunale tiltakene og en spesialisthelsetjeneste som kan samarbeide med kommunehelsetjenesten. Dette er også begrunnelsen for at jeg i bestillerdokumentet til de regionale helseforetakene har bedt om at det etableres ambulerende team fra DPS-ene. Vi må erkjenne at rapporten beskriver en ubehagelig flaskehalsproblematikk, og at vi fremover må benytte ressurser i samarbeidssonen mellom kommunene og spesialisthelsetjenesten. I tillegg til å utvikle de desentraliserte tjenestene arbeides det med å utvikle spesialiserte sykehustjenester. Hensikten er å etablere et helhetlig og godt tiltaksapparat.

Det finnes i dag gode internasjonale erfaringer som viser at dette er rett vei å gå. WHOs ferske ministererklæring om mental helse støtter opp om dette. Jeg var selv i England sist høst og så på desentralisering og engelskmennenes erfaringer med ambulerende team. Deres erfaring med ambulerende team synes å redusere behovet for døgnplasser og innleggelser. Men vi trenger ikke dra til England for å erfare dette. Jeg vil spesielt nevne Vestfold, som jeg besøkte for noen uker siden. Dette helseforetaket har tatt omstillingsutfordringene på alvor og bygd opp de desentraliserte tjenestene i tråd med intensjonene i opptrappingsplanen. Situasjonen i Vestfold var for inntil et par år siden også preget av overbelegg på akuttavdelingene og de mangler som vi i dag får servert gjennom medieoppslag. Men etter at de klarte å omstille ressursene ved å bygge opp DPS-ene og bygge og etablere ambulerende team, er situasjonen ved akuttavdelingene en helt annen. Det er nå faktisk overkapasitet ved akuttavdelingen i Vestfold, og behovet for døgnplasser er generelt lavere enn tidligere. Dette er erfaringer som alle helseforetak i Norge nå må se på og ta på alvor.

Akuttpsykiatrien på Ullevål var sist høst under sterkt press. Jeg kan i den sammenheng nevne at Ullevål sykehus har benyttet seg av eksperter fra Danmark til å foreta en faglig revisjon av spesielt akuttpsykiatrien ved sykehuset. I pressemeldingen fra Ullevål heter det at «Psykiatrisk divisjon ved Ullevål har et godt økonomisk og faglig grunnlag for å kunne gi psykiatrisk behandling på et internasjonalt nivå».

Min vurdering er derfor at vi må bli betydelig bedre til å bygge opp individuelt tilpassede tiltak rundt den enkelte bruker, og da er ikke flere døgnplasser på sykehus nødvendigvis riktig medisin. Hovedpoenget er å utvikle en spesialisthelsetjeneste som arbeider ut mot og sammen med de kommunale tiltakene, og som bidrar til at mennesker med psykiske lidelser kan leve et mest mulig normalt liv utenfor institusjon.

Som flere av representantene kjenner til, avla Rådet for psykisk helse i fjor en rapport hvor det bl.a. var påstander om lekkasjer fra psykiatribudsjettene. Departementet har foretatt en gjennomgang av påstandene i rapporten fra Rådet for psykisk helse. Gjennomgangen viser at det er behov for forbedringer av styrings- og oppfølgingssystemet for opptrappingsplanen i forhold til både kommunesektoren og spesialisthelsetjenesten. Arbeidet vil i løpet av de nærmeste ukene munne ut i en rapport. Dette arbeidet og rapporten vil være et sentralt grunnlag for det styrings- og oppfølgingssystem som departementet vil etablere i opptrappingsplanens sluttperiode – for å sikre at de satte mål nås. Hovedkonklusjonen viser at det er behov for å arbeide videre med tiltak for å styrke rapporteringssystemene i forhold til både kommuner og helseforetak. Gjennomgangen viser også at lekkasjepåstandene i forhold til de enkelte tilfellene som Verdig Liv-rapporten tar opp, ikke kan bekreftes. SINTEF konkluderer for øvrig i en egen rapport med at det generelt ikke er hold for påstander om at psykiatrimidler misbrukes eller går til å dekke inn underskudd generelt i helseforetakene.

For å forbedre systemene skal alle rapporteringsrutiner i 2005 likevel gjennomgås. Departementet har også funnet det riktig å gi retningslinjer til de regionale helseforetakene om føring av øremerkede midler i regnskapene, slik at det ikke skal være rom for bokføring som tapper det psykiske helsevern for ressurser. Jeg vil for øvrig opplyse om at departementets egen gjennomgang av arbeidet med opptrappingsplanen er summert opp i en egen rapport. Rapporten vil være tilgjengelig i forkant av fremleggelsen av revidert nasjonalbudsjett.

Som vi alle vet, har somatikken sterke vekstkrefter i seg. Innføringen av innsatsstyrt finansiering i 1997 har ført til større effektivitet i sykehusene og flere behandlede pasienter. Men dette gjør det samtidig viktig å sikre prioritering av pasientgupper som ikke omfattes av ISF-ordningen. Vi ser at utgiftsveksten i perioden 1999–2003 var på 17,4 pst. i somatikken, mens tilsvarende tall for psykisk helsevern var 12,6 pst. Forskjellen i vekst mellom somatikk og psykisk helsevern har imidlertid blitt noe mindre etter at helseforetakene overtok. Prioriteten er likevel etter mitt skjønn ikke tilstrekkelig. Derfor har det vært et hovedpoeng for meg å legge til grunn at mennesker med psykiske lidelser skal prioriteres også ressursmessig innenfor de ordinære budsjettrammer. Derfor er helseforetakene i bestillingsdokumentet for 2005 instruert om å gjøre en slik ressursallokering. Psykisk helsevern og rusbehandling skal hver for seg ha sterkere vekst i 2005 enn somatikk.

Så noen ord om barn og unge. Å investere i tiltak som kan bidra til en god psykisk helse for barn og unge, er en investering i fremtiden. Som et ledd i denne investeringen la Regjeringen i 2003 frem en strategiplan for barn og unges psykiske helse. Strategiplanen rommer strategier og 100 konkrete tiltak som faller inn under sju departementers ansvarsområder. Tittelen «Sammen om psykisk helse» gir uttrykk for en helhetlig politisk tenkning for å bedre barn og unges psykiske helse. De 100 tiltakene er organisert som generelle tiltak rettet mot barn og unge, særskilte tiltak rettet mot barn og unge i risikogrupper og mot barn og unge som har psykiske problemer. De siste ventelistetallene for barn og unge viser at antall ventende har økt, men viktigst er det at ventetiden har gått ned fra 94 dager for to år siden til nå 71. Det er imidlertid fortsatt for lenge å vente. Derfor er det i Regjeringens strategiplan for barn og unge satt et mål om å redusere ventetiden for vurderingssamtale til ti dager i løpet av opptrappingsperioden.

Jeg har imidlertid lyst til kort å nevne at årsrapportene både fra kommunene og foretakene viser at barn og unge er prioritert. Kommunene bruker nå i gjennomsnitt ca. 20 pst. av tilskuddsmidlene på barn og unge, som forutsatt. Foretakene kan på sin side vise til at antall barn som får hjelp i løpet av ett år, har økt med 60 pst. fra 1998 til 2003. Det er på den ene siden gode resultater, men det betyr ikke nødvendigvis at målene er nådd.

Hva er så de sentrale utfordringene fremover? Vi ser at det er i ferd med å avtegne seg et bilde hvor alle kvantitative mål i opptrappingsplanen realiseres, men uten at vi synes å lykkes med å skape den nødvendige tillit til tjenesten i befolkningen i sin alminnelighet. Ut fra de meldingene jeg mottar fra brukere, pårørende og fagfolk, ser det for meg ut til at den viktigste utfordringen fremover handler om å styrke kvaliteten i fagene, samarbeid mellom 1. og 2. linjetjenesten og – ikke minst – tjenestenes relasjon til brukere og pårørende.

En fellesnevner er behovet for en endring i holdninger og behandlingskultur. Med dette mener jeg at tjenesten må bli bedre til å ta i bruk dokumentert kunnskap. Behandlerne må også se kritisk på sin egen ekspertrolle i forhold til samspillet med brukere, pårørende og andre samarbeidspartnere.

I overraskende liten grad synes det å være konsensus i fagmiljøene om arbeidsmåte og innhold i behandlingen. Tjenesten synes etter min vurdering å preges av en tvetydighet når det gjelder holdningen til måling og dokumentasjonskrav, og dermed i forhold til nytte og effekt av de ulike behandlingsmetodene.

Det knytter seg også store utfordringer til organisering og prioritering innen tjenesten. Det kommer tydelig frem i tilknytning til det jeg har sagt om de synlige problemene med «flaskehalser» i tjenesteapparatet, overfylte akuttavdelinger og manglende kommunale tilbud.

Det trengs ressurser for å bygge opp et DPS til en god faglig standard. Men jeg kan ikke unnlate å peke på at svært mange av de utfordringene jeg har vist til, ikke bare handler om manglende ressurser, men om evnen og ikke minst viljen til å satse på de desentraliserte tjenestene.

Den siste av de store utfordringene jeg skal nevne her, krever utvilsomt ressurser. Det handler om et stort behov for å få etablert tilstrekkelige tiltak i kommunene, spesielt – som jeg sa – når det gjelder bolig og hjemmebaserte støttetiltak.

Hvilke strategiske grep tar så Regjeringen? På kort sikt har Regjeringen i statsbudsjettet for 2005 lansert en rekke tiltak for å sikre en riktig utvikling. Det langsiktige arbeidet med psykisk helse må ta utgangspunkt i de problemstillinger vi nå ser avtegne seg. Departementet vil derfor tydeliggjøre målbildet frem mot 2008 og utfordre sentrale aktører til å ta et større medansvar.

For kommunene vil jeg vurdere en hensiktsmessig operasjonalisering for å kunne differensiere aktuelle tiltak i henhold til målbildet for 2008 – dette fordi utfordringene i en kommune med 100 000 innbyggere vil være helt forskjellige i forhold til de mindre kommunene. For spesialisthelsetjenesten vil jeg i tillegg til å trekke opp et samlet målbilde også vurdere mål for hvert enkelt helseforetak.

Det grunnleggende arbeidet for departementet blir uansett fremover å ansvarliggjøre sentrale aktører og ledelsen i fagmiljøene. Dette innebærer også et behov for å tydeliggjøre ansvaret til kommunene og de regionale helseforetak.

Som et strategisk grep for det videre arbeidet ønsker jeg å utfordre sentrale aktører i tillegg til kommuner og regionale helseforetak til å ta et større ansvar for sine standpunkter. Jeg har lyst til i denne sammenheng å berømme Legeforeningen, som i samarbeid med brukerorganisasjonene og andre fagprofesjoner har vist glimrende eksempler på at dette kan gjøres. Jeg tenker da på de såkalte gjennombruddsprosjektene, hvor det er skjedd klare kvalitetsforbedringer ved utvalgte DPS-er ved behandling av ADHD og når det gjelder redusert tvangsbruk. Jeg kan nevne noen eksempler på disse gode resultatene:

Jæren DPS i Rogaland har redusert ventetiden fra 116 dager til 63 dager.
Nordlandssykehuset Lofoten har økt andel pasienter med individuell plan fra 3 pst. til over 20 pst.
Egersund barne- og ungdomspsykiatri har redusert tiden for fastsetting av diagnose for ADHD fra 72 dager til 30 dager.
Ved Gjøvik DPS økte antallet pasienter som i det hele tatt fikk en diagnose, fra tidligere beskjedne 4 pst. til nå over 50 pst.

Dette er utrolig gode resultater på kort tid, og Legeforeningens gjennombruddsprosjekter viser hvilke potensial som ligger i tjenesten når fokus settes på faglighet og ledelse.

Jeg vil i statsbudsjettet for 2006 tydeliggjøre Regjeringens målbilde for psykisk helseområde frem mot 2008.

Jeg har i denne redegjørelsen forsøkt å gi et åpent og ærlig bilde av situasjonen slik den nå vurderes. Stortinget vil bli ytterligere orientert om boligsituasjonen i kommunene i revidert nasjonalbudsjett, slik jeg var inne på. Regjeringen vil også komme tilbake til Stortinget gjennom fremlegging av statsbudsjettet for 2006 hva gjelder målbilde og eventuelt endret budsjettbehov. Men jeg må presisere at mange av de utfordringene jeg har beskrevet i dag, ikke bare kan møtes med budsjettvedtak i Stortinget. De største utfordringene er nok først og fremst bundet til bedre ledelse, til mer faglighet og ikke minst til viljen og evnen til omstilling.

Presidenten: Presidenten vil foreslå at helse- og omsorgsministerens redegjørelse om situasjonen innen det psykiske helsevernet legges ut for behandling i et senere møte – og anser det som vedtatt.

Stortinget.no

Stortinget - Møte mandag den 11. april 2005 kl. 12

Sak nr. 1

Talere

Tilhører sak

Alt om