Rolf Reikvam (SV): Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til justisministeren:

«Eidsvoll tingrett har avsagt dom i saken mellom grunneiere og Oslo Lufthavn AS om erstatning for støyulempe. Noen av saksøkerne fikk tilkjent erstatning, andre tapte og må i tillegg betale saksomkostninger, noe som vil umuliggjøre anke. Å få vurdert en sak i ulike rettsinstanser er en av rettssamfunnets grunnpilarer. Det er spesielt viktig når staten enten direkte eller indirekte er motpart.

Ser statsråden rettssamfunnets dilemma når store saksomkostninger kan hindre at en sak blir prøvd videre i rettsapparatet?»

Statsråd Odd Einar Dørum: Jeg er klar over det problemet som representanten tar opp, og ser kostnadsnivået som en alvorlig utfordring ved sivile saker.

Som justisminister kan jeg ikke kommentere saken som representanten tar opp, men generelt vil jeg si at det er en forutsetning for et velfungerende rettssystem at kostnadsnivået ikke hindrer vanlige folk i å få prøvd sin sak for retten. Så lenge vårt domstolssystem åpner for overprøving i flere instanser, er det også viktig at borgerne har like muligheter til å benytte denne adgangen, uavhengig av økonomisk evne.

Det er viktig at de domstolsressursene som det offentlige stiller til disposisjon for løsning av rettstvister, utnyttes på en best mulig måte. Det betyr at det er viktig for samfunnet og for vår felles rettsfølelse at rettsvesenet behandler saker på en tillitvekkende måte. Dette er en utfordring og en balansegang som er krevende, men samtidig svært viktig.

Tvistemålslovens regler om saksomkostninger ivaretar også viktige hensyn. Den som taper fullt ut, risikerer å måtte betale den vinnende parts kostnader med saken. Er en sak så tvilsom at det uansett var god grunn til å reise sak, kan retten avgjøre at den som vinner, likevel må dekke sine egne omkostninger. Dette er i typiske saker som kan ligge til rette for anke, og hvor omkostningsspørsmålet ikke blir så tyngende.

Saksomkostningsreglene er de samme uavhengig av hvem som er parter i saken. Det vil ikke være ønskelig å ha egne og gunstige saksomkostningsregler for privates søksmål mot det offentlige. Tvistemålsutvalget under ledelse av vår nåværende høyesterettsjustitiarius, Tore Schei, har heller ikke i sin innstilling, NOU 2001:32, foreslått noen slike særregler. Skal man sikre menigmann en enklere og billigere adgang til rettsapparatet – med reell ankemulighet – må det etter min mening skje gjennom andre regler.

Ordningen med fri rettshjelp har et slikt sett regler. Etter søknad til fylkesmannen kan saksomkostninger overfor motparten dekkes i unntakstilfeller.

Rolf Reikvam (SV): Dette var rimelig generelt. Det må det vel også være. Statsråden nevnte et par ting som jeg har lyst til å gripe fatt i, og så vil jeg prøve å komme tilbake igjen til denne spesielle saken.

For det første gjelder det like muligheter og det som går på saksomkostninger, at det er avhengig av motparten om saksomkostningene skal være forskjellige. Det er klart at jeg er enig med statsråden i at det ikke skal være slik. Men spørsmålet mitt var jo helt konkret: Når staten er motpart, er det da viktig at folk har en følelse av at det er mulig å prøve saken videre i rettsapparatet? Det er spesielt viktig at folk har denne muligheten når den store offentligheten er motpart, nettopp for også å understreke at man har like muligheter.

I den konkrete saken er saksomkostningene store. Det er en omfattende og stor sak, der staten indirekte er motpart. Mitt helt konkrete spørsmål er da: Er det viktig i denne saken at de som ikke har fått medhold i første rettsinstans, har en mulighet til å prøve saken videre i rettsapparatet?

Statsråd Odd Einar Dørum: Jeg tror representanten er klar over at jeg ikke kan kommentere saker som er for retten. Prinsipielt gjør ikke justisministere det.

Hvis man går inn i kjernen, kan motparten være en stor offentlig instans. Det kan også være en stor privat instans. Så de generelle spillereglene som bl.a. Tvistemålsutvalget trakk opp, står jeg ved.

Vi kan se på hva omkostningene skyldes. Omkostningene kan skyldes advokatsalærer. Vi har ulike virkemidler for å kontrollere beregningen av salærer. En salærberegning kan foretas av Disiplinærnemnden dersom denne mottar klage fra klienten i henhold til domstolsloven. Parten kan også be retten fastsette salæret til sin advokat etter regler i tvistemålsloven § 52.

Jeg har også tidligere i spørretimen sagt at jeg følger opp utredningen fra Advokatkonkurranseutvalget, hvor det sentrale spørsmålet bl.a. er om og i hvilken utstrekning det skal åpnes for at andre enn advokater skal ha adgang til å utøve rettshjelpsvirksomhet utover det som er dagens ordning. Jeg er selvfølgelig opptatt av å gå inn på kostnadssiden. Jeg kommenterer nå ett sett virkemidler for å se på det.

Rolf Reikvam (SV): Jeg vil prøve å gå litt videre når jeg har muligheten til det.

Hvis man har en sak der staten er offentlig motpart, og får en dom i første rettsinstans – helt uavhengig av denne saken – der det viser seg at det har vært litt tvil, at noen har fått medhold og andre ikke, og at de som har tapt i første rettsinstans, helt klart sier at de ikke har noen mulighet til å gå videre fordi saksomkostningene er så store, har da borgerne like muligheter, noe som statsråden sterkt understreket? Hvis de ikke har det, kan vi gjøre noe for at de får en mulighet til å prøve saken videre i rettsapparatet, slik at de har en følelse av at de har fått en rettferdig behandling, for det er jo det vi snakker om?

Statsråd Odd Einar Dørum: Det prinsipielle ved det representanten tar opp, er berørt av den store utredningen om sivile tvistemål, tvistemålsutredningen. I denne er det lagt fram det syn at det skal være proporsjonalitet mellom betydningen av den aktuelle tvisten og omfanget i saksbehandlingen. Utvalget foreslår også en småkravsprosess for behandling av krav der tvistesummen ikke er høyere enn to ganger folketrygdens grunnbeløp. Det foreslås også en øvre grense for erstatning av utgifter til advokater i disse sakene.

Generelt, for å gå inn på de grunnprinsipper som representanten belyser, vil jeg ha omkostningsnivået for øye når jeg vurderer Tvistemålsutvalgets forslag til nye regler om sakskostnader. Det er sivilprosessen som er kjernen i det representanten tar opp. Tvistemålsutvalgets utredning ønsker å modernisere sivilprosessen, nettopp for at saksbehandlingen skal bli raskere og saksgangen mer rettferdig. De hensynene som representanten har reist, vil jeg ta med meg når jeg jobber med saken, som Stortinget senere vil få til behandling.