Jan Arild Ellingsen (FrP): Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til justisministeren:

«Flere grove volds- og drapssaker har den siste tiden rystet det norske samfunnet. I løpet av et døgn ble fire mennesker drept! Kriminaliteten sier noe om et samfunn, så også om vårt. Når volds- og drapssakene når slike dimensjoner som vi her har sett, betyr det blant annet at kriminelle elementer ikke respekterer norske lover og regler.

Er statsråden bekymret for denne utviklingen, og hvilke konkrete tiltak vil statsråden sette inn?»

Statsråd Odd Einar Dørum: I 2003 ble det begått 43 forsettlige eller overlagte drap i Norge. Dette er samme antall som i 2002. Det statistiske materialet fra Kripos viser at tallene ikke innebærer store endringer sammenliknet med tidligere år.

Men når det er sagt, vil jeg si at for meg er ethvert drap ett drap for mye. Bak tallene ligger det en tragedie som berører mennesker, ikke bare offeret og gjerningspersonene, men også deres familie og venner.

Jeg er generelt bekymret for tendenser til en brutalisering av kriminaliteten i Norge og vurderer kontinuerlig hvordan de utfordringer dette stiller oss overfor, kan løses. Arbeidet med å redusere voldskriminaliteten fortsetter, og det rettes særlig oppmerksomhet mot vold i nære relasjoner, familievold, og vold blant barn og unge. Ved anmeldelser eller meldinger om familievold vurderer politiet beskyttelsestiltak fortløpende, f.eks. mobile voldsalarmer, utstedelse av besøksforbud og adressesperre i folkeregisteret. Voldssaker skal etterforskes, få en påtaleavgjørelse og bringes for retten så raskt som mulig.

Politiet holder seg løpende orientert om utviklingen innenfor forskjellige kriminelle miljøer og søker å uroe disse ved ulike tiltak. Det preventive arbeidet er også her et viktig element. For å hindre at voldsdømte personer begår nye kriminelle handlinger mellom dom og soning, skal disse prioriteres i soningskøen. Jeg vil også nevne politiets visitasjonsadgang etter politilovens § 7, som gir hjemmel til på offentlig sted å visitere person eller kjøretøy når det er grunn til å undersøke om noen er i besittelse av våpen, kniv e.l., som det er forbudt å bære på offentlig sted. Politiet har gjennomført knivaksjoner bl.a. i Oslo med godt resultat.

Når det gjelder drapssaker, synes det å være et større antall drap som skjer rundt årsskiftet, uten at man kan gi en god forklaring på årsakene til dette. Utfordringene i drapssakene ligger i at de fleste drap skjer i det private rom og mellom nære relasjoner. Av fjorårets 43 drap, som utgjorde 38 drapssaker, fant 28 saker sted på offerets og/eller gjerningspersonens bopel. Ti av drapene ble begått av ektefelle/samboer eller tidligere ektefelle/samboer.

Jan Arild Ellingsen (FrP): Jeg takker justisministeren for svaret.

Det er i og for seg interessant og greit så langt. På samme tid går jeg ut fra at justisministeren er enig med meg i at noe av det vanskeligste er å forutse tilfeldig vold. For å kunne gjøre det og for å kunne forebygge slik vold går jeg ut fra at analyser vil være en avgjørende faktor. Tilgang på våpen for de kriminelle elementene vil være en avgjørende faktor. Jeg går ut fra at politimetoder til en viss grad også vil være en avgjørende faktor, men det aller viktigste vil kanskje likevel være toleranseterskelen hos den enkelte før man griper til vold. I forlengelsen av det blir mitt neste spørsmål til justisministeren som følger: Føler justisministeren at analysene er gode nok når det gjelder hva slags tiltak vi iverksetter, og hvordan man disponerer de ressursene man har, og føler justisministeren at han har ressurser nok til å overvåke og følge med i de mest kriminelle miljøene i Norge.

Eirin Faldet hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Statsråd Odd Einar Dørum: Bakgrunnen for spørsmålet er drap, og jeg har gjort rede for hvordan de fleste drapene finner sted, at de skjer i nære miljøer. Jeg vil vel si at vi har lagt veldig mye vekt på å være oppmerksom på volden i disse miljøene. Blant annet gjorde Justisdepartementet en såkalt snap shot-undersøkelse i august/september i fjor, hvor vi prøvde å finne ut hva vi vet om volden, hvem det er som vet om den, og hvem det er som reagerer på den. Det gjelder spesielt vold i den private sfære.

Når det gjelder annen vold, som jeg skjønner at representanten har i tankene siden spørsmålet er formulert slik det er, bl.a. i tilknytning til muligens gjenger eller liknende miljøer, er mitt inntrykk at politiet følger dette tett. Hvis vi ser f.eks. på antall såkalte likvidasjoner, har det vært elleve i perioden fra 1998 og fram til og med 2003. Politiet jobber veldig tett mot disse miljøene, og en del av uroingen handler om å følge miljøene. Oslo-politiet som har den brutale saken som fant sted på Sandaker, har nettopp organisert seg for å ha en sterk enhet som skal kunne møte alle former for tenkelig organisert kriminalitet. Så jeg føler at politiet har både lovverk, metoder og etter hvert også organisering for å møte det alvorligste av dette. Men når det gjelder det som skjer i privatsfæren, må jeg si at vi har en stor jobb å gjøre som går langt bortenfor politiets rekker.

Jan Arild Ellingsen (FrP): Jeg takker på nytt for svaret, som jeg fremdeles synes er interessant. Det er tydelig at justisministeren har gode forsetter i det han ønsker å gjøre.

Jeg ønsker å ta opp den hansken som justisministeren kastet, nemlig drapet på Sandaker. Jeg har forstått det dit hen at den ene av dem som ble utsatt for drapsforsøk, selv soner en dom for drapsforsøk. Da blir spørsmålet til justisministeren som følger: Er justisministeren komfortabel med at personer som er dømt for drapsforsøk, soner under åpen soning, og er han i forlengelsen av det bekymret for sikkerheten til de drapsdømte, men også for tredjepart, altså alminnelige innbyggere som bor i nærområdene, og som ved en tilfeldighet kan komme til å havne opp i tilsvarende situasjoner som vi nettopp har opplevd?

Statsråd Odd Einar Dørum: Det var to spørsmål. Det ene gjelder sikkerheten. Det politiet kort har sagt, og det gjelder Oslo politidistrikt, er at de oppgjørene som vi ser, uten at vi konkret kjenner bakgrunnen, ser ut til å skje i veldig lukkete miljøer blant dem som er der. Det gjør det ikke mer akseptabelt, men det skaper en viss sikkerhet for at ikke andre skal rammes. Men det gjør det ikke akseptabelt. Det betyr at man skal slå ned på det. Vi skal ikke ha en utvikling i Norge som vi har hatt i en del andre europeiske land, hvor dette faktisk har et betydelig omfang.

Det andre spørsmålet gjelder hva som skjer i overgangen mellom lukket og åpen soning. Det er et spørsmål jeg følger jamt. Jeg har spesielt bedt om å bli orientert om praksis, f.eks. i forhold til overgangsboligene på Sandaker, slik at jeg skal være så oppdatert som jeg skal være i en slik sammenheng. Generelt sett er vi strenge på det. Det kom fram i en debatt før jul i tilknytning til den såkalte Varg Vikernes-saken, men jeg har også, som sagt, gått inn i det og bedt om informasjon i tilknytning til en konkret soningsinstitusjon for å være sikker på at jeg har nok kunnskap om dette.