Carsten Dybevig (H): «Høyesterett har akkurat avsagt dom om videre straffeforfølgning av en 17-årig voldsutøver fordi barnevernet, som strakstiltak, gjennomførte tvangsinnleggelse ved en barnevernsinstitusjon. Høyesterett tolker tvangsinnleggelsen som straff og anser en videre straffeforfølgning som dobbelt straffeforfølgning. Norge har vedtatt EMK-retningslinjer om å avskaffe dobbeltstraff.

Hva vil statsråden gjøre for å forebygge at barnevernstiltak juridisk sett oppfattes av rettssystemet som straff?»

Statsråd Odd Einar Dørum: Jeg vil takke representanten Dybevig for spørsmålet. Det viktigste for meg i saker av denne art er at barn kommer ut av det på en mest mulig styrket måte. Spørsmålet berører det viktige forholdet mellom barnevernets rolle og strafferettslige spørsmål. Det avgjørende er at en etter både barnevernet og strafferettspleien kan iverksette riktige tiltak som fungerer rehabiliterende overfor det aktuelle barnet. I mange tilfeller skyldes alvorlig kriminalitet begått av barn omsorgssvikt, og da er det viktig å sikre barnet stabilt og nært voksenmiljø.

Barnevernsloven § 4-24 gir hjemmel for tvungen institusjonsplassering av barn under 18 år som har vist alvorlige atferdsvansker ved alvorlig eller gjentatt kriminalitet, ved vedvarende bruk av rusmidler, eller på annen måte. Avgjørelsen treffes av fylkesnemnda.

Den europeiske menneskerettskonvensjonen, EMK, protokoll 7 artikkel 4 forbyr at noen straffeforfølges to ganger for samme forhold.

Høyesterett har i en kjennelse den 22. desember 2003 under dissens 4-1 avgjort at fylkesnemndas vedtak om tvangsplassering på grunnlag av alternativet om alvorlig eller gjentatt kriminalitet, er en avgjørelse av en straffanklage i EMKs forstand. Siden menneskerettsloven fastsetter at EMK ved motstrid skal gå foran bestemmelser i annen lovgivning, betyr dette at vedtaket sperrer for en senere straffesak om det samme straffbare forholdet.

Høyesterett tok uttrykkelig ikke stilling til om straffesaken gjaldt samme forhold som vedtaket om institusjonsplassering, og opphevet lagmannsrettens kjennelse, slik at lagmannsretten nå må vurdere saken på nytt.

Selv om tvangsplassering i det aktuelle tilfellet ble ansett som en straffanklage, sperrer fylkesnemndas vedtak bare for senere straffesak dersom de to sakene dreier seg om det samme forholdet. Justisdepartementet har fra riksadvokatembetet fått opplyst at riksadvokaten mener at barnevernslovens bestemmelse og de aktuelle straffebestemmelser skiller seg fra hverandre på så vesentlige punkter at straffesaken i forhold til konvensjonen gjelder et annet forhold enn barnevernssaken. Etter påtalemyndighetens syn kan derfor straffesaken fremmes, og den har lagt ned påstand om dette for lagmannsretten.

På denne bakgrunn vil jeg avvente utviklingen av saken og først vurdere behovet for eventuelle lovendringer når endelig avgjørelse i saken foreligger i rettssystemet.

Carsten Dybevig (H): Jeg takker statsråden for et klart svar. Han avgir i sitt svar en tolkning som jeg også deler.

Vedtaket i fylkesnemnden om å gjennomføre tvangstiltak overfor barn blir av Høyesterett betraktet som straff. For den menige mann virker dette urimelig, og urimeligheten ligger i at de som begår straffbare handlinger, skal stå til rette for det i norske domstoler. I dette tilfellet ble saken avvist fordi barnevernstiltaket blir å anse som tilstrekkelig straff. Etter min oppfatning er det ikke barnevernets oppgave å straffe, men å gi omsorg for barn i vanskelige situasjoner. Barnevernstiltak er behandling og rehabilitering, og må ikke utelukke straff etter mitt syn. Om Høyesteretts dom blir toneangivende i fremtiden for hvordan domstolene ser på tvangsbehandling ved institusjoner, vil dette kunne få uheldige utslag i forhold til hvordan barnevernet eller andre offentlige etater griper inn, eller enda verre: unnlater å gripe inn i situasjoner som krever umiddelbar behandling. En fengselsstraff pådømt umiddelbart etter gjerningen vil ikke avhjelpe dette.

Da er mitt spørsmål til ministeren: Vil de retningslinjer som barnevernet arbeider etter, eventuelt bli gjenstand for revidering om denne dommen blir stående?

Statsråd Odd Einar Dørum: Nå er ikke saken endelig avgjort, i og med at saken fortsatt er under behandling i rettsapparatet, og da kommenterer jeg ikke saken.

Jeg vil rett og slett følge saken, men jeg kan knytte to generelle kommentarer til den. Nå har denne statsråden og denne regjeringen vært for Barnekonvensjonen, men på generelt grunnlag og uavhengig av denne saken får vi illustrert et dilemma ved konvensjoner i norsk rett. Vi kan risikere å få domstolsfortolkninger og tolkninger i konvensjonsorganer utenfor Norge. Det reiser det prinsipielle spørsmål om det er norske folkevalgte organer som skal ha fortolkningsmuligheten, eller om det til sjuende og sist er konvensjonsorganet. Jeg vil ikke trekke noen konklusjoner her, for saken er til behandling, men dette er jo et prinsipielt forhold som jeg som justisminister i hvert fall føler ansvar for å reise.

Selvfølgelig er det også slik, helt uavhengig av denne saken, at barnevern og politi skal ha et tett og godt samarbeid. Det er noe Stortinget har behandlet, og det arbeider Regjeringen etter. Som representanten også kjenner til, har vi satt i gang en rekke konkrete prosjekter for nettopp å sørge for at dette samarbeidet fungerer. Vi vet jo at når det samarbeidet fungerer og er tett, og de følger det barnet det handler om, finner man tiltakene rettidig. Men det er nettopp i situasjoner hvor man ikke klarer det, at saken kan spisse seg til.

Jeg skal følge denne saken i domstolene, for jeg oppfatter den som svært viktig.

Carsten Dybevig (H): Jeg er enig med ministeren i at man i Norge faktisk er veldig dyktig når det gjelder inkorporering av konvensjoner, både Barnekonvensjonen og Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen, og det synes jeg er riktig politikk. Det som vi kanskje ikke har vært like dyktige på, som denne saken avdekker, er å se hele omfanget – eller konsekvensen – av hva disse konvensjonene betyr for norske rettsavgjørelser ved domstolene. Vi må kanskje gå en runde til i forhold til hvordan man praktiserer konvensjoner i norsk lovverk, og hvordan man praktisk forholder seg til konvensjoner i f.eks. offentlige etater som barnevernet osv.

Statsråd Odd Einar Dørum: Denne saken foreligger, og jeg har faktisk vært for å ta inn Barnekonvensjonen. Men jeg har en plikt til å reise bevissthet om hva som skjer. Og den generelle bevisstheten, som jeg har kommentert, er også tatt opp i Maktutredningen og er beskrevet som rettsliggjøring i Norge. Det betyr i praksis at der det ofte før har vært folkevalgte organer som til sjuende og sist har avveid og foretatt vurderinger, inkludert lovforberedelse, kan man nå risikere å komme i situasjoner som man ikke uten videre har oversikt over, fordi det enten er et konvensjonsorgan utenfor Norge, eller at det er en domstol som går inn i det.

Nå har Stortinget med åpne øyne inkorporert menneskerettighetskonvensjonene, og jeg har vært for det, også Barnekonvensjonen, men jeg føler behov for å peke på denne problemstillingen generelt.

Når det gjelder denne saken, tror jeg vi må avvente den rettslige behandlingen før vi går inn og ser hva vi eventuelt skal gjøre. Jeg kan forsikre representanten at jeg følger saken. Jeg tror, uavhengig av denne enkeltsaken, at veldig mye kan oppnås for å berge barn og unge ved et tett og godt samarbeid mellom barnevern og politi, foreldre, skole og alle andre som føler ansvar.