Ola D. Gløtvold (Sp): Jeg vil gjerne stille helseministeren følgende spørsmål:

«I forbindelse med omleggingene etter Rusreform II meldes det om at kroniske rusmisbrukere må flytte ut av institusjoner de har hatt opphold ved over lengre tid. Dette gjelder bl.a. ved Stiftelsen Fredheim i Hedmark. Bostedskommunene har ikke lenger økonomi til å betale for institusjonsoppholdet, og klientene blir henvist til boligopphold de ikke mestrer.

Hva vil statsråden gjøre for å unngå denne situasjonen der langtidsmisbrukere henvises til et opplegg de ikke kan leve med?»

Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg vil innledningsvis klargjøre noen sider ved rusreformen som det kan knytte seg noe usikkerhet til.

Ved gjennomføringen av rusreformen fra årsskiftet overtok staten ved de regionale helseforetakene det fylkeskommunale ansvaret for behandlingstiltak for rusmiddelmisbrukere. Som følge av dette var det 32 fylkeskommunalt eide institusjoner som de regionale helseforetakene overtok eierskapet av. I tillegg var det 42 private institusjoner der de regionale helseforetakene trådte inn i de tidligere fylkeskommunale avtalene. Totalt var det 74 institusjoner som ble omfattet av denne rusreformen.

Til drift av disse institusjonene fikk de regionale helseforetakene overført i alt ca. 1,3 milliarder kr. Av disse midlene ble det overført vel 1,1 milliarder kr fra de fylkeskommunale og kommunale budsjettene. Dette var midler som fylkeskommunene og kommunene tidligere hadde benyttet til tiltak overfor rusmiddelmisbrukere.

Den kommunale egenbetaling for opphold ved fylkeskommunale behandlingsinstitusjoner for rusmiddelmisbrukere er falt bort, ettersom det tidligere fylkeskommunale ansvaret for behandling av rusmiddelmisbrukere nå er definert som spesialisthelsetjeneste og hjemlet i spesialisthelsetjenesteloven. Derfor er midler som tidligere gikk med til den kommunale egenbetaling for opphold ved fylkeskommunale institusjoner eller institusjoner fylkeskommunene hadde avtaler med, trukket ut fra de frie inntektene til kommunene og overført til de regionale helseforetakene.

Som følge av rusreformen har de regionale helseforetakene fått ansvar for tverrfaglig spesialisert behandling for rusmiddelmisbrukere. Det kommunale ansvaret for tiltak for rusmiddelmisbrukere slik det følger av lov om sosiale tjenester, er imidlertid ikke endret som følge av rusreformen. Kommunene har fortsatt et helhetlig ansvar, slik det framgår av lov om sosiale tjenester.

Stiftelsen Fredheim er en institusjon som ikke er omfattet av rusreformen. Denne har ikke hatt noen drifts- eller kjøpsavtale med noen fylkeskommune, og den har heller ikke vært med på noen fylkeskommunal plan. Uttrekkene fra de frie kommunale inntektene er kun relatert til egenbetaling for opphold ved fylkeskommunale institusjoner eller private institusjoner fylkeskommunene har hatt avtale med. Kommuner som har benyttet Stiftelsen Fredheim til kjøp av tjenester, forutsettes å ha gjort dette for å ivareta sitt kommunale ansvar for sosiale tjenester og omsorgstiltak for rusmiddelmisbrukere. Dersom bostedskommuner som følge av rusreformen hevder at de ikke lenger har økonomi til å betale for opphold ved Stiftelsen Fredheim og andre institusjoner som ikke er berørt av rusreformen, er ikke dette noen direkte konsekvens av rusreformen.

Rusreformen legger til grunn at det kommunale ansvaret for helhetlig oppfølging og tiltak for rusmiddelmisbrukere ikke endres, men videreføres. Jeg forventer at kommunene ivaretar sitt ansvar etter loven. Som et nyttig verktøy for særlig å ivareta rusmiddelmisbrukere med langvarige og sammensatte behov er det med rusreformen innført lovfestet rett til individuell plan, nettopp for å sikre et helhetlig tilbud, som skal legges opp gjennom et samarbeid mellom nivåer og med involvering av den enkelte bruker. Kommunene er en sentral aktør og bidragsyter i arbeidet med å nå rusreformens målsettinger om et mer helhetlig og styrket behandlingstilbud til rusmiddelmisbrukere.

Ola D. Gløtvold (Sp): Jeg vil takke helseministeren for svaret.

En del av de synspunkter som helseministeren her trekker fram i forhold til Rusreform II, deler jeg og er klar over. Men jeg tror at det er ganske mye usikkerhet ute med hensyn til hvordan denne nye rusreformen vil fungere. Vi hadde jo under behandlingen av saken en følelse av at dette kunne bli en reform som laget A- og B-klienter. Og jeg ser for meg at her har vi med noen B-klienter å gjøre: Det er de eldre, slitne, kroniske rusmiddelmisbrukerne som trenger et bo- og livsopphold som er basert på at de har et vern mot rusmiddelmisbruket, et hjem der det er døgnvakt og oppfølging. Kommunene klarer ikke å etablere dette rundt omkring. Vi har store bykommuner som også har problemer med å få til det, bl.a. i Hedmark. Jeg vil spørre helseministeren: Er det slik at vi her trenger en en-og-en-halvlinjetjeneste som gjør at vi ikke får denne kasteballfunksjonen og mange menneskelige tragedier utover det å være rusmiddelmisbruker, ved at de ikke klarer å bo i et botilbud?

Statsråd Dagfinn Høybråten: La meg først fastslå at Stortinget ganske tett oppunder jul vedtok rusreformen, og at det er mitt oppdrag å gjennomføre den nå. Vi er en drøy måned inn i det året rusreformen har begynt å virke, og det er selvsagt altfor tidlig å trekke konklusjoner om hvordan den vil fungere. Men jeg er helt enig med representanten Gløtvold i at ikke minst det at vedtaket kom så sent i forhold til gjennomføringen, gjør at det er stor spenning med hensyn til hvordan den kommer til å fungere. Det tilsier at vi må følge utviklingen nøye. Jeg tror ikke at vi nå skal begynne å diskutere endringer i den reformen Stortinget vedtok. Men den intensjonen som representanten Gløtvold gir uttrykk for, bør ivaretas. Det at det blir et helhetlig tilbud, en mer sammenhengende kjede, er en av hovedintensjonene med reformen. Jeg pekte på at bruken av individuelle planer er et viktig verktøy i å samordne tiltakene inn mot den enkelte bruker.

Ola D. Gløtvold (Sp): Ja, vi er nok relativt enige om det siste, helseministeren og jeg. Men jeg synes at vi må forvente at staten, som nå er ansvarlig for den helsemessige biten, også tar et initiativ. Staten er også ansvarlig for de økonomiske rammene for kommunene, og mange kommuner har i hvert fall den følelsen at mye av rusvernet nå, når det gjelder budsjett og økonomi, er ført fra kommunene til staten, og kommunene har ikke den ressursen som de skulle ha for bl.a. å kjøpe tjenester som den ved Stiftelsen Fredheim. Dette gjør at en del faller utenfor, og vi vet at bl.a. klienter ved denne institusjonen ble flyttet ut før jul. Tre stykker ble flyttet ut i høst, og av dem er to nå allerede døde, på grunn av at de ikke klarte å bo alene og administrere seg selv, og har drukket seg i hjel. Det har stått svart på hvitt i den lokale pressen. Jeg håper derfor at helseministeren kan ta et initiativ og gå i dialog med kommunene, for det første for å rydde opp i økonomien her og hvordan den skal brukes, og også se på om det går an å etablere noe som er i nærheten av en en-og-en-halvlinjetjeneste for disse som trenger et hjem og et varig tilbud livet ut.

Statsråd Dagfinn Høybråten: La meg igjen understreke at kommunenes ansvar etter lov om sosiale tjenester står fast. Det er ikke slik at den rusreformen Stortinget har vedtatt, har svekket kommunenes økonomiske muligheter til å kjøpe tjenester av den type institusjoner som Fredheim representerer. Dette er institusjoner som ikke omfattes av reformen, og som det ikke er trukket ut midler for fra kommunebudsjettene for å overføre til foretakene. Så det er i denne sammenheng å rette baker for smed å skylde på reformen. Men når det er sagt, er det med det utgangspunktet og det ansvaret kommunene har, en oppgave både for kommunene og for helseforetakene, som nå har spesialistansvaret, å sørge for en helhetlig og sammenhengende behandlingskjede, både i struktur og inn mot den enkelte bruker.