Ågot Valle (SV): Jeg har dette spørsmålet til utdannings- og forskningsministeren:

«Ifølge Kulturskolerådet er det i mange kommuner nå blitt vesentlig dyrere å ha barn i kulturskolen. Konsekvensen kan bli at noen foreldre ikke vil få råd til å sende sine barn til kulturskolen. Det er grunn til å tro at dette vil ramme barn med minoritetsbakgrunn. En utvikling med dyrere plasser og fortsatt lange køer undergraver ideen om at kulturskolen skal være et tilbud til alle, også minoritetsbarn. Det vil bety ulik tilgang til kulturell kompetanse.

Hva vil statsråden gjøre for å hindre en slik mulig utvikling?»

Statsråd Kristin Clemet: I spørretimen forrige onsdag informerte jeg om en undersøkelse gjennomført av Norsk Kulturskoleråd og fylkesmannen i Sør-Trøndelag. Denne viste at av de 386 kommunene som deltok i undersøkelsen, har 180 økt foreldrebetalingen med i gjennomsnitt 17 pst. i 2004. Det kan også opplyses om at satsen for foreldrebetaling, som inntil 1. januar 2004 var på maksimalt 1 600 kr pr. år, ikke har vært justert siden 1993. 1 600 kr i 1993 tilsvarer 2 093 kr i 2004.

Som kjent ble det øremerkede tilskuddet til de kommunale musikk- og kulturskolene overført til inntektssystemet først fra 1. januar 2004. Det er derfor for tidlig å si noe om denne overføringen av ansvar til kommunene har ført til endringer i deltakelsen i musikk- og kulturskolene.

Økt foreldrebetaling vil imidlertid kunne bidra til økt kapasitet og kortere køer i de kommunale musikk- og kulturskolene, noe som faktisk har funnet sted i om lag 80 pst. av de 20 forsøkskommunene hvor tilskuddet ble en del av rammen alt i 2000. Det er imidlertid for tidlig å si noe om effekten av en eventuell økning i foreldrebetalingen på musikk- og kulturskoletilbudet i de andre kommunene.

Jeg er generelt av den oppfatning at kommunene, som et hovedprinsipp, er best i stand til å allokere ressursene og fastsette størrelsen på brukerbetalingen for de ulike tilbud, bl.a. foreldrebetalingen i de kommunale musikk- og kulturskolene.

Jeg har pr. i dag ingen indikasjoner på at et system med rammefinansiering og større frihet for kommunene til selv å utforme tilbudet «rammer barn med minoritetsbakgrunn». På denne bakgrunn har jeg heller ingen planer om å gjeninnføre pristak eller øremerking av bevilgningen.

Ågot Valle (SV): Jeg takker statsråden for svaret.

Jeg registrerer at hun gjentar noe av svarene til Trond Giske fra forrige spørretime. Jeg vil bare si at i 1993 var den gjennomsnittlige betalinga under 1 000 kr, så siden da har det vært en vesentlig prisstigning. Det kan være mye som tyder på at betalinga allerede nå er for høy, og at mange er bekymret for at enda flere ikke vil ha råd når taket heves. Og jeg vil også gjøre statsråden oppmerksom på at kommunene kan melde om at tonen nå er nedlegging heller enn å øke kapasiteten.

Jeg innser at noe av problemet her er at staten ikke har tatt sin del av ansvaret før tilskuddet ble lagt inn i ramma. Det vil si at timetilskuddet har stått i ro i veldig mange år, mens kommunene og foreldrene har tatt sin del av spleiselaget.

Jeg vil da spørre statsråden: Hva vil hun gjøre for at staten skal kunne ta sin del av ansvaret, og ikke bare skyve alt over på kommuner og foreldre?

Statsråd Kristin Clemet: 17 pst., som er den gjennomsnittlige prisøkningen i 2004 blant de kommunene som er undersøkt, er mindre enn den generelle prisstigningen siden 1993. Og siden har det vært et pristak som man ikke har kunnet justere prisene i forhold til.

Jeg mener også at å sette et slikt tak fra statens side gjør det vanskeligere for kommunene å utforme tilbud som er lokalt tilpasset de behovene man har. De vet vi er veldig forskjellige, for etterspørselen etter musikk- og kulturskole er veldig forskjellig rundt om i landet. Det har også skapt kapasitetsproblemer.

Deltakelsen i musikk- og kulturskolene har økt til tross for at det har vært advarsler om det motsatte. Personlig må jeg nok si at når man ser på privat forbruk til fritid og til andre ting i vår tid, synes ikke jeg at en pris i størrelsesorden 1 500 kr – 2 000 kr per år er en veldig høy pris.

Når det så gjelder kunst og kultur i skolen, og når det gjelder musikkskolene, vil jeg henvise til en melding vi har lagt frem om bl.a. kulturskolene, og som ligger til behandling her i Stortinget nå.

Ågot Valle (SV): Jeg takker igjen for svaret.

Jeg har lyst til å rette oppmerksomheten mot minoritetsbarna, for de tilhører familier som er blant de fattigste. Det kan det godt være slik at både statsråden og jeg har råd til å sende barn og barnebarn til kulturskolene, men de fattigste vil definitivt ikke ha råd. Det viser seg også i forskjell i tilbud i bydeler i Bergen der det er rike foreldre, kontra der det er fattige foreldre.

Men igjen til minoritetsbarna. Det er et faktum at vi finner få minoritetsbarn i kulturskolene i dag. Det kan være mange grunner til det – pris kan være én. Det er videre et faktum at bare få kulturskoler har tilbud som treffer minoritetsbarn. Forklaringen kan være at vi alle sammen har behov for å begynne med det kjente, altså med de kulturuttrykkene vi kjenner, og så gå videre.

Jeg vil utfordre statsråden på om hun ser behovet for utviklingsprosjekter som kan stimulere til de flerkulturelle møtene.

Statsråd Kristin Clemet: Minoritetsspråklige er jo ikke per definisjon fattige, man det er klart at noen er fattigere enn andre.

Kommunene står fritt til å ha spesielle ordninger for det. Når vi i staten ikke fastsetter prisen for kommunene, er det kommunene som fastsetter prisen. Da kan det også være variasjoner i prisen, naturligvis.

Jeg kan være enig i at det kan være behov for å utvikle tilbud mange steder, kanskje spesielt i forhold til det perspektivet representanten Valle her tar opp. I den meldingen jeg henviste til, skisseres det en del tiltak for å få til utvikling i musikk- og kulturskolene. Jeg synes det flerkulturelle perspektivet er et godt eksempel på at utviklingen også bør skje lokalt. For her kan man jo forestille seg at det er helt andre behov i Oslo enn det vil være f.eks. andre steder i landet, hvor innslaget av minoritetsspråklige elever er mye mindre.

Når det gjelder minoritetsspråkliges situasjon i norsk skole i sin alminnelighet, vil jeg henvise til en omfattende plan vi nylig har lagt frem for å styrke integreringen, prestasjoner, progresjon og rekruttering av minoritetsspråklige – også når det gjelder kulturfagene, som er et meget viktig område rett og slett fordi det viser seg at det er systematiske forskjeller i deres disfavør som ikke skyldes deres evner og talenter.