Interpellasjon fra representanten Inga Marte Thorkildsen til justisministeren:
"Ingen ville noen gang finne på å starte et prosjekt eller nedsette et utvalg for å vurdere om et menneske skulle få hjelp til å fikse et brukket bein eller en defekt lunge. Ofre for vold og seksuelle overgrep må derimot finne seg i at tiltak som kunne hjelpe dem, ikke fins på deres hjemsted (voldtektsmottak/krisetiltak), at tiltaket er midlertidig (ATV) eller nedleggingstrua (incestsentre/krisesentre). De må ofte selv finne ut hvilke rettigheter de har, og de opplever ofte at de må kjempe for å få dem. Det er etter SVs mening paradoksalt at ikke hjelpetilbudet er blitt mer stabilt, kunnskapsrikt og utbygd i takt med den økende kunnskapen om virkningene av vold og overgrep. Mange barn lider voldsomt på grunn av dette, og vi vet at problematikken ofte går i arv.
Hva gjør Regjeringen for at hjelp til ofre for vold og overgrep blir en like viktig og naturlig oppgave å ivareta som hjelp til for eksempel hjerte- og lungesyke?"