Audun Bjørlo Lysbakken (SV): Jeg vil gjerne stille følgende spørsmål til justisministeren:

«Ifølge Finansforbundet har fem bankansatte det siste året mottatt drapstrusler som følge av at de har fulgt sin lovpålagte plikt til å rapportere om mistanke om hvitvasking av utbytte fra straffbare handlinger. At det blir forbundet med fare å følge rapporteringsplikten, er ikke bare alvorlig for de menneskene det gjelder, men også for kampen mot hvitvasking.

Hva vil statsråden gjøre for å sikre bankansatte og andre rapporteringspliktige økt trygghet i slike situasjoner?»

Statsråd Odd Einar Dørum: Først for ordens skyld: Finansieringsvirksomhetsloven som i dag hjemler tiltak mot hvitvasking og den nye loven om tiltak mot hvitvasking av utbytte fra straffbare handlinger mv., hvitvaskingsloven, forvaltes av Finansdepartementet.

Lovgivningen pålegger en undersøkelses- og rapporteringsplikt til en rekke virksomheter og juridiske personer. Rapporteringspliktig skal foreta undersøkelser for å få bekreftet eller avkreftet en mistanke om en transaksjon kan ha tilknytning til en straffbar handling – hvitvasking. Dersom undersøkelsene ikke avkrefter mistanken, skal den rapporteringspliktige av eget tiltak oversende opplysninger om den aktuelle transaksjonen, og om de forhold som har medført mistanke, til hvitvaskingsenheten ved Økokrim. Verken kunder eller tredjepersoner skal gjøres kjent med at det er blitt oversendt opplysninger til Økokrim.

Det er i forskrift besluttet at rapporteringspliktige institusjoner skal opprette forsvarlige kontroll- og kommunikasjonsrutiner. Det skal utarbeides interne rapporteringsrutiner der den tjenestemann eller -kvinne som får mistanke om transaksjoner som har tilknytning til utbytte av en straffbar handling, pålegges å rapportere til sine foresatte. Institusjonen skal utpeke en person på ledernivå som hvitvaskingsansvarlig. For å forebygge at de involverte medarbeiderne blir identifisert, har det vært iverksatt rutiner bl.a. ved at medarbeidernes navn rutinemessig skal sladdes eller utelates i forbindelse med rapportering til Økokrim. I forbindelse med kurs Økokrim har avholdt for landets politidistrikter om etterforsking av hvitvaskingsmeldinger, har spørsmålet om anonymisering av medarbeidere i institusjonene vært tatt opp, nettopp for å ivareta deres sikkerhet.

Politiet har et generelt beskyttelsesansvar overfor trusselutsatte personer. Dersom en rapporteringspliktig utsettes for trusler, til tross for at institusjonen har satt i verk tiltak for å beskytte vedkommendes identitet, vil politiet vurdere nødvendige beskyttelsestiltak. Dersom en rapporteringspliktig skulle bli innkalt som vitne i en senere straffesak, vil regelverket om beskyttelsestiltak overfor vitne kunne komme til anvendelse.

Trusler mot ansatte som utfører lovpålagte oppgaver, er noe vi ser meget alvorlig på. Det er meget viktig at ansatte i institusjoner som har rapporteringsplikt om mistenkelige transaksjoner, kan utføre sitt arbeid uten å måtte være redde for å bli utsatt for trusler.

Økokrim søkte i fjor å kartlegge omfanget ved å foreta en spørreundersøkelse blant de største bankene og finansinstitusjonene i Oslo. Også innenfor EU er dette problemstillinger man er opptatt av, og kommisjonen har foretatt en spørreundersøkelse blant medlemslandene, samt Norge og Island, for å kartlegge omfanget og vurdere om man kan iverksette tiltak, og eventuelt hvilke tiltak det måtte bli.

Audun Bjørlo Lysbakken (SV): Jeg takker for svaret.

Nå er det riktig som justisministeren sier, at det finnes relativt klare bestemmelser i forhold til beskyttelse, men det er dessverre også riktig at disse bestemmelsene ikke er tilstrekkelige i forhold til å unngå den type trusler som vi har sett mot flere bankansatte det siste året.

Det som har kommet fram i forbindelse med en del av de sakene, er at det er en problemstilling i forhold til oversending av hvitvaskingsmeldinger fra Økokrim til det lokale politiet, fordi Finansforbundet f.eks. mener at det lokale politiet ikke i tilstrekkelig grad greier å skjule for mistenkte hvor opplysningene kommer fra. Det er jo slik at selv om man anonymiserer disse meldingene, vil det være relativt få personer, f.eks. i en bank, den mistenkte har vært i kontakt med, og det er klart at det er vanskelig i praksis å skjule dette.

Er det noe justisministeren kan tenke seg å gjøre i forhold til rutinene hos politiet lokalt som kunne motvirke denne type problemstilling?

Statsråd Odd Einar Dørum: Når representanten stiller spørsmål om rutinene er gode nok totalt innenfor Politiet, er det et spørsmål som jeg synes berettiger at jeg skal vurdere det. Jeg har lagt til grunn at de skal være det. Jeg har lagt til grunn at det skal være en profesjonalitet. Men at det inntreffer begivenheter som dem representanten tar opp, er i seg selv grunn til å se på det.

Jeg har nylig vært hos Økokrim, hvor jeg nettopp konsentrerte meg om ikke bare Økokrims egen kompetanse, men også Økokrims kompetanse til å gi veiledning og rettledning til lokale politidistrikt.

Det generelle i spørsmålet, nemlig å sørge for at vitner/informanter har sikkerhet, er jeg generelt opptatt av, og jeg vil derfor også av den grunn se på det. Jeg har vært sterkt engasjert i å utvikle en rekke beskyttelsestiltak, som jeg skisserte i det første svaret, og disse er jeg selvfølgelig opptatt av.

I ytterste fall har vi også ganske strenge rettsregler. Men det er klart at med denne kriminaliteten går vi bokstavelig talt inn i de lukkede rom. Og det er nok riktig, som representanten sier, at man lett kan gjette seg til hvem en informant kan være, selv om vedkommende er anonymisert. Det må vi ta på alvor. Vi må beskytte dem som er vitner på vegne av samfunnet. Jeg kaller dem vitner, ikke «whistleblowers».

Audun Bjørlo Lysbakken (SV): Jeg takker for svaret. Jeg synes det er positivt at justisministeren viser så klar vilje til å ta tak i dette.

Jeg har lyst til å understreke at det er viktig å se på dette relativt raskt, i og med at hvitvaskingsloven og de endringene som nå er gjort i den, trer i kraft 1. januar, og da vil det bli langt større grupper som er rapporteringspliktige enn de som er det i dag. Det kan også bety at omfanget av problemet vil bli større.

Jeg tror, som sagt, at tiltak i forhold til rutinene hos lokalt politi er viktig, og også at vi fra norsk side følger opp det arbeidet som nå gjøres i EU.

I forbindelse med behandlingen av hvitvaskingsloven tror jeg vi alle kan være enige om at vi ikke fant tilstrekkelig gode løsninger på spørsmålet rundt sikkerhet. Jeg tror også at både vi som var med på å vedta loven, og de ansatte i næringene vil sette pris på om justisministeren tar initiativer på dette området relativt raskt.

Statsråd Odd Einar Dørum: For å forebygge at det skal være noen gråsoner, har både finansministeren og jeg nylig vært hos Økokrim for å se på dette problemfeltet, for her har vi en samarbeidssone. Finansministeren arbeider med loven og viktige sider ved at den blir fulgt opp; jeg arbeider med andre sider ved det, som representanten tar opp med meg. Jeg er svært opptatt av det. Og, som jeg sa, Økokrim er også opptatt av å bistå politiet lokalt, slik at de kan bygge kompetanse.

Vi skal se på dette som representanten tar opp, også i forbindelse med en handlingsplan som nå er overlatt til Eva Joly-prosjektet mot hvitvasking og korrupsjon, om vi kan være enda bedre når det gjelder å sikre vitner. Vitnene er helt avgjørende.

Jeg vil på slutten av dette innlegget si en ting: Jeg reagerer på at folk i finansmiljøet skal kalles for «whistleblowers», eller på godt norsk «sladrehank», når de sier fra. De er borgere, og de bør aldri omtales som noe annet enn borgere. Det er et uttrykk for en ganske forvridd samfunnsforståelse når de som sier fra om noe galt, kalles for sladrehanker eller «whistleblowers» i stedet for vitner. De er vitner, og skal hedres og æres som det.