Presidenten: Dette spørsmålet, fra representanten Olav Gunnar Ballo til statsministeren, vil bli besvart av kommunal- og regionalministeren på vegne av statsministeren.

Olav Gunnar Ballo (SV): Jeg har følgende spørsmål til statsministeren:

«En asylsøker fra Moldova ble den 15. november 2002 utvist fra Norge etter å ha blitt dømt i en straffesak. Han har kone og barn i Hammerfest. Etter utvisningen har familien ikke hørt fra ham. De frykter at han er drept etter at utvisningen fant sted.

Er statsministeren tilfreds med en asylpolitikk der norske myndigheter ikke vet om en asylsøker er tatt av dage umiddelbart etter utvisning fra Norge, eller vil han nå ta initiativ til å bringe klarhet i hva som kan ha tilstøtt asylsøkeren?»

Kari Lise Holmberg hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Erna Solberg: Spørsmålet er stilt til statsministeren, men siden spørsmålet gjelder utlendingsfeltet, avgir jeg svaret.

Utlendingsloven åpner for å utvise utlendinger som har begått straffbare handlinger. Det er også min oppfatning at Stortinget har vært opptatt av at det skal vi gjøre, og faktisk også stramme inn på dette området. Dette er ikke en del av norsk asylpolitikk, men dreier seg om hvilke utlendinger som skal gis beskyttelse mot forfølgelse i Norge.

La meg først slå fast det faktum at ingen asylsøkere blir utvist fra Norge. Dersom en utlending som oppholder seg i Norge som asylsøker, vurderes utvist, avgjøres alltid asylsøknaden før vedtak om utvisning. Når søknad om asyl er avgjort, er ikke utlendingen å regne som asylsøker lenger. Tilsvarende gjelder når en utlending søker asyl etter at vedtak om utvisning er fattet. Utvisning blir ikke iverksatt før det er klarlagt om utlendingen er flyktning eller av andre årsaker ikke kan bli sendt tilbake til hjemlandet.

Før det fattes vedtak om å utvise en utlending, gis vedkommende et forhåndsvarsel om at forvaltningen vurderer å utvise vedkommende, og bakgrunnen for dette. Utlendingen får anledning til å gi et tilsvar, og Utlendingsdirektoratet fatter deretter vedtak om utvisningen i første instans. Det følger av utlendingsloven at det alltid skal vurderes om en utlending er vernet mot forfølgelse før vedtak som innebærer at utlendingen må forlate riket, fattes. Det innebærer at forvaltningen alltid vurderer om den utviste vil kunne risikere forfølgelse eller annen umenneskelig behandling i hjemlandet. I så fall blir ikke utlendingen utvist fra Norge.

I denne saken har utlendingsforvaltningen vurdert det slik at den utviste utlendingen ikke har krav på beskyttelse i Norge. Han ble utvist til hjemlandet fordi han er dømt for straffbare handlinger. Det er ikke praksis at Norge følger opp utviste utlendinger etter retur til hjemlandet.

Jeg har lyst til å minne om at vi sender tilbake nesten 10 000 personer, hvorav ca. 1 000 er utvist på bakgrunn av kriminelle handlinger.

Olav Gunnar Ballo (SV): Jeg har reist to tidligere spørsmål i samme sak. Det har vært skriftlige spørsmål, først til kommunalministeren i mai, og deretter til statsministeren i juni. Jeg vil kort sitere fra brevene, som er likelydende fra begge, der det står:

«Når utlendingsmyndighetene har fattet et vedtak som innebærer at utlendingen må forlate riket, ligger det allerede en grundig vurdering av at vedkommende ikke vil bli utsatt for noe som kan gi beskyttelsesgrunnlag i Norge. Utlendingsmyndighetene foretar dermed ikke noen nærmere kontroll med vedkommendes situasjon etter tilbakereisen.»

Dette kansellispråket koker ned til, dersom man analyserer hva som faktisk står der, at fordi norske myndigheter har vurdert at det ikke foreligger noen risiko, foreligger det ikke noen risiko. Dette på tross av at man har med et konkret tilfelle å gjøre der ingen har hørt fra personen umiddelbart etter utvisning fra Norge.

Vil statsråden være bekjent av en flyktning- og asylpolitikk der man ikke går denne type meldinger etter i sømmene, med hensyn til at folk faktisk er kommet bort umiddelbart etter at de er utvist?

Statsråd Erna Solberg: Utlendingsadministrasjonen har dessverre ikke mulighet til å følge opp utvisninger som vi foretar hvert eneste år, både hjemsending av flyktninger og utvisning og utsendelse av kriminelle, i det antallet vi pr. dags dato gjør. Det vil ikke være mulig å legge opp til en praksis hvor vi skal sikre oss hva som skjer når folk sendes tilbake.

Det har ved ulike tilfeller vært foretatt analyser av enkeltgrupper når det har blitt hevdet at de bl.a. har blitt utsatt for etterforskning og fengsling ved tilbakesendelse. Man har da sjekket sakene. Vi kan ikke gjennomføre som en normalprosedyre at vi kontinuerlig skal ha en oppfølgingstjeneste for personer som har forbrutt norsk lov og er utsendt av dette landet.

Det kan være mange grunner til at man ikke tar kontakt med sin familie også etter at man er hjemsendt. Jeg ser at det kan være grunnlag for at vi i enkeltsaker skal gå inn og be utenrikstjenesten om å sjekke om det som er bakgrunnen for at man opprettholder en praksis på enkelte områder, skal gås etter i sømmene, og det gjøres altså regelmessig.

Olav Gunnar Ballo (SV): Det er ingen som ber statsråden sjekke enhver sak i forhold til utvisning eller når man er sendt ut av landet. Men i saker der vedkommende ikke kan oppdrives etterpå, og der familien verken i Moldova eller i Norge er kjent med skjebnen til vedkommende, må norske myndigheter ha et ansvar for å få kartlagt saken nærmere. Dette har jeg altså stilt spørsmål om to ganger tidligere. Jeg registrerer at statsråden fortsatt ikke har tenkt å ta noe initiativ til å finne ut av det. Vedkommendes ektefelle bor nå i Hammerfest, har et barn på fem år og står selv i fare for å bli utvist til et land der man ikke vet hvordan det gikk med ektefellen. Ser ikke statsråden at hun har et ansvar for å få kartlagt denne saken nærmere?

Statsråd Erna Solberg: Nei, jeg mener at vi ikke har et ansvar for få kartlagt saken nærmere.

Jeg vil anbefale at man her bl.a. bruker de organisasjonene som har en mulighet til å se etter og finne frem til personer i andre land, men som aldri vil gjøre det på oppdrag fra en stat hvis man spør om det. Man kan f.eks. fra familiens side kontakte Røde Kors med spørsmål om de kan hjelpe til med å finne ut noe nærmere.

Hvis vi får noen flere opplysninger, vil jeg selvfølgelig se om vi skal gå nærmere inn på å ha kontakt med landets myndigheter. Men vi må alltid huske at vi er avhengige av å gå via landets myndigheter for å høre mer om enkeltsaker, og gjøre det via de offisielle kanalene.