Lena Jensen (SV): Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål:

«Erfaringen med fritt skolevalg i Oslo viser at inntaksordningen har ført til sterk segregering mellom elevene i den videregående skolen. Innvandrerungdom fra hele Oslo samler seg på skoler i Groruddalen, mens etnisk norske ungdommer reiser motsatt vei. På allmennlinja ved Hellerud vgs. har 80 pst. av 1. klassingene minoritetsbakgrunn, og skolen sliter med læringsmiljø, språkutvikling og fallende karakternivå.

Hvordan mener statsråden ordningen virker på Stortingets mål om kvalitetsheving i skolen og økt integrering?»

Statsråd Kristin Clemet: Representanten Lena Jensen legger til grunn at inntaksordningen i videregående opplæring i Oslo har ført til sterk segregering. Videre ligger det implisitt i spørsmålet at skolens høye andel minoritetsspråklige elever er årsaken til at «skolen sliter med læringsmiljø, språkutvikling og fallende karakternivå».

Inntaksordningen for videregående opplæring er skoleeiers ansvar, i dette tilfellet Oslo kommune. Forskjellen mellom de skoleeierne som har vedtatt fritt skolevalg, og de som ikke har det, ligger i inntaksprosessen. Fylker som har fritt skolevalg, tar hensyn til elevenes ønsker både om skole og om studieretning. I fylkeskommuner uten fritt skolevalg tas det bare hensyn til ønsket om studieretning. Men også ved inntak til en populær studieretning i fylker uten fritt skolevalg vil det i siste instans være karakterer som bestemmer hvem som blir tatt inn, slik det for øvrig var i Oslo tidligere. Spørsmålet om fritt skolevalg har i tillegg sterk sammenheng med skolestrukturen. Fylkeskommunene har ansvar for å tilrettelegge sine tilbud i videregående opplæring slik at det er en god spredning mellom skolene når det gjelder hvilke studieretninger, fag og satsingsområder de ulike skolene tilbyr.

Kort oppsummert kan inntaksprosessen ta hensyn til både karakterer og bosted, eller bare karakterer. Vi vet at Oslo kjennetegnes av sterk bostedssegregering, og dette fører til at det ikke er gitt at inntak basert på bosted vil gi større heterogenitet. I grunnskolen er inntakssystemet basert på bosted. Vi vet at mange grunnskoler har en like høy andel minoritetsspråklige elever. Svakheter ved ett inntakssystem må således veies mot svakheter ved andre inntakssystemer før man trekker bastante konklusjoner.

Oslo-skolen er i dag en flerkulturell skole som skal tilby kvalitativt god opplæring for alle elevene. Bedre læringsresultater og et godt læringsmiljø er en utfordring for alle skoler, og formidling av holdninger og forventninger til elevene er nødvendig både for minoritets- og majoritetsspråklige elever. En god skole legger til rette for en undervisning som er tilpasset hver enkelt elev og setter i verk nødvendige tiltak for å stimulere til et godt læringsmiljø. Tidligere i år har vi sett at barnetrinnet i Oslo-skolen i løpet av ett år oppnådde en svært god forbedring i leseferdigheter blant elever med minoritetsbakgrunn.

Nyere undersøkelser fra NIFU viser at det fra 1994 frem til 2002 har funnet sted en betydelig forbedring i gjennomføringen blant minoritetsspråklige elever i videregående opplæring, spesielt på allmennfag. Høsten 2002 ble gjennomføringen målt i forhold til elever som begynte i videregående opplæring som 16-åringer i 2000. Det var om lag like mange som fulgte normal progresjon blant majoritets- og minoritetsungdom.

Utdannings- og forskningsdepartementet er imidlertid oppmerksom på at det er behov for en særlig innsats overfor språklige minoriteter og vil i nær fremtid legge frem en strategiplan med flere tiltak som tar sikte på å bedre opplæringen for minoritetsspråklige elever.

Jeg synes det er synd om elever med minoritetsbakgrunn skal beskyldes for å forringe læringsmiljøet ved en skole og vil påpeke at alle skoler må satse på kvalitetsutvikling uavhengig av andel minoritetsspråklige elever. Oslo har flere eksempler på skoler som har slitt med svak søking og dårlig gjennomføringsgrad i videregående opplæring, men som har snudd utviklingen og oppnådd svært gode resultater i forhold til både læringsutbytte og -miljø. Kvalitetsheving i skolen må være et felles løft for skole, skoleeier og statlige myndigheter.

Øyvind Halleraker hadde her overtatt presidentplassen.

Lena Jensen (SV): Jeg takker for svaret.

Som statsråden sier, er det skoleeiers ansvar. Men også statsråden har et overordnet ansvar for utdanningen i Norge og den utviklingen som skjer i Oslo.

Erfaringene med fritt skolevalg i Oslo er klare. Fritt skolevalg er på mange måter en bløff. Det er fritt skolevalg bare for noen få, bare for de elevene som har flaks, for de elevene som mestrer den normen som skolen har satt, for dem med foreldre som har stor sosial kapital og høy utdannelse, og som har en god kulturell kapital. Taperne i dette systemet er de fremmedspråklige elevene.

Vi er forpliktet til å gjøre noe med dette. Den utviklingen man ser i Oslo-skolen, går på mange måter mot Læreplanens mål, mot opplæringsloven, mot den politiske satsingen vi har i forhold til å styrke norskopplæringen og integrasjonen i samfunnet.

Jeg vil komme med en utfordring til statsråden: Vil statsråden komme tilbake til Stortinget med en mer rettferdig modell med alternative inntaksregler, eventuelt en kvotering?

Presidenten: Presidenten vil bare bemerke at «bløff» neppe kan sies å være parlamentarisk ordbruk.

Statsråd Kristin Clemet: Nei, jeg kommer til å overlate til skoleeier, nemlig fylker i dette tilfellet og kommuner når det gjelder grunnskoler, å bestemme inntaksreglene, slik vi har hatt det, og som er godt i samsvar med det alle partier mente i valgkampen når det gjelder lokaldemokratiet.

Jeg synes det her fremsettes ganske mange sterke ord og påstander om årsakssammenhenger som jeg tror det blir vanskelig å sannsynliggjøre. Det høres ut som om representanten Jensen har hentet inn informasjon fra et program på TV 2 som het «Ghettoskolen», et uttrykk jeg tar avstand fra. I det programmet snakket man på den ene side om hvite og flinke elever og på den annen side om mørke og svake elever. Styrken ved det programmet var at det pekte på en utfordring, en problemstilling. Det er ikke i seg selv et problem at en stor andel mennesker med innvandrerbakgrunn går på én skole. Det som kan være et problem, er hvis dette fører til et veldig ensidig miljø eller store språkproblemer. Men den store svakheten ved det programmet var at man tok for gitt at det var inntaksordningen som var årsak til dette. Det tror jeg ikke kan belegges. Naboskolen, som er en grunnskole, har også en meget høy innvandrerandel, eller andel minoritetsspråklige elever, som en følge av bostedssegregeringen. Dette har vært diskutert i USA siden 1960-tallet, da man diskuterte «busing». Nå hører jeg at representanten Jensen tar opp et lignende forslag, nemlig kvoter. Jeg tror det vil vekke meget sterke reaksjoner dersom vi begynner å kvotere inn elever på bakgrunn av etnisitet og minoritetsspråklig bakgrunn. Det tror jeg vil vekke sterke reaksjoner. Så svakheter ved ett system er nødt til å veies mot svakheter ved et annet system.

Lena Jensen (SV): Jeg er enig i at det ikke er noen god løsning å bruke uttrykk som «gettoskole», og at stempling av skoler heller ikke er en måte å løse problemet på. Det jeg prøver å få fram, er ikke det at det finnes A- og B-skoler i Oslo. Det som jeg ønsker å få fram, er at norskopplæringen er grunnleggende og viktig i den norske skolen.

Det en opplever ved dette systemet som er kommet fram i Oslo nå, med en opphopning av minoritetsspråklige elever på enkelte skoler, forringer på mange måter norskopplæringen. Man kan f.eks. billedliggjøre dette ved å sammenligne med en sveitserost: Man kan få flere og flere hull hvis man svekker norskopplæringen. Da vil man også svekke de kunnskapsbærende begrepene i annen læring, og i neste omgang vil man igjen skape tapere på lang sikt.

Mitt spørsmål er på nytt til statsråden: Hva slags grep vil statsråden ta for å forhindre denne utviklingen?

Statsråd Kristin Clemet: Jeg er uenig i at ikke representanten her har hevdet at det er A- og B-skoler. Hele spørsmålet og begrunnelsen for spørsmål 1 og spørsmål 2 legger jo på mange måter opp til det og legger opp til en slags forestilling om at alle minoritetselever også snakker dårlig norsk. Men halvparten av minoritetselevene i Oslo har ikke noen spesiell norskopplæring, rett og slett fordi de snakker norsk like godt som «norskingene».

Men hvis man skal gjøre noe med språkopplæringen – og det er jeg enig i er svært viktig – tror jeg vi må sette inn tiltak langt tidligere enn i videregående opplæring. Da er det snakk om å sette inn tiltak særlig i grunnskolen, men kanskje også tiltak forut for at man begynner på skolen, slik at startpunktet er like godt for alle. Det kommer vi til å ta flere initiativ til å gjøre i forbindelse med at vi om bare noen dager, faktisk, kommer til å legge frem en helhetlig strategi, en plan, med flere tiltak for å forbedre den minoritetsspråklige situasjonen i skolen. Jeg må legge til at de er helt ordinære elever, for den flerkulturelle skolen er den ordinære skolen i Norge. Allikevel vet vi at det er noen som sliter med spesielle problemer, og dem har vi et ansvar for å ta vare på. Men det må løses et helt annet sted og lenge før man kommer til inntakssystemet i videregående opplæring, som har relativt lite med dette å gjøre, etter min vurdering.