Utenriksminister Jan Petersen: Verdensøkonomien preges av usikkerhet og nedgang. Sentrale land sliter tungt økonomisk. Også i Norge ser vi tegn til redusert økonomisk vekst og økende arbeidsløshet i konkurranseutsatte næringer.

Jeg slutter meg derfor fullt ut til G-8-landenes uttalelse fra Evian-møtet 1. og 2. juni, hvor de understreker viktigheten av det multilaterale handelssystemets bidrag til vekst, stabilitet og bærekraftig utvikling.

Et forpliktende multilateralt handelssystem er det beste virkemiddelet mot vilkårlighet, proteksjonisme og den sterkestes rett.

Den kanskje viktigste grunnen til at Norge og de aller fleste land i dag enten er medlemmer av WTO eller søker om å bli det, er at regelverket beskytter mot diskriminering. Samtidig er det etablert et tvisteløsningssystem som skal sikre etterlevelse av regelverket. Gjennom WTO forplikter landene seg til å gi like varer og tjenester lik markedsadgang – uavhengig av hvilket medlemsland de kommer fra.

En annen viktig årsak er den forutsigbarhet som reglene gir, gjennom at rammene for tollsatser og andre handelsregulerende tiltak ligger fast. Dermed vet medlemslandenes myndigheter og de enkelte eksportører hva som venter dem på de ulike markeder, og kan planlegge deretter.

Dette er ikke minst viktig for et lite land som Norge, med en åpen, eksportorientert økonomi. I tillegg står vi utenfor de store handelsblokkene.

Selv om forhandlingsløsningene i WTO ikke alltid er optimale sett med norske øyne, er det ingen aktuell problemstilling for Norge å melde seg ut av WTO. Utmeldelse vil i praksis innebære at vi frasier oss retten til beskyttelse mot diskriminering, og vil medføre at norske varer og tjenester vil kunne bli utestengt fra viktige eksportmarkeder. WTO-systemet vil selvsagt bestå uavhengig av hva Norge gjør, og majoriteten av verdens nasjoner vil fortsatt nyte godt av den beskyttelsen regelverket gir. Det eneste realistiske alternativet vi har, er å arbeide aktivt innenfor WTO for å bidra til at rammebetingelsene blir best mulig for Norge og norske bedrifter.

Dagens multilaterale handelssystem er basert på Generalavtalen om tolltariffer og handel, forkortet GATT, som ble inngått i 1947.

Verdens handelsorganisasjon, WTO, ble i 1995 etablert på tuftene av det gamle GATT, og har i dag 146 medlemmer. Det store flertallet av medlemmene er utviklingsland. I tillegg forhandler over 30 land om medlemskap.

Sju runder med forhandlinger i regi av GATT og WTO opp gjennom årene har bidratt til en betydelig nedbygging av handelshindre mellom industrilandene.

Ett viktig unntak er imidlertid landbruk. Under den siste forhandlingsrunden – den såkalte Uruguay-runden – fikk man ikke den liberaliseringen av landbrukshandelen som de viktigste eksportørlandene ønsket. En viktig del av det kompromisset som da ble inngått, var at partene forpliktet seg til å videreføre prosessen. De landbruksforhandlingene som nå pågår, har således vært under forberedelse helt siden slutten av Uruguay-runden.

Som kjent er utgangspunktet for den forhandlingsrunden vi er inne i, de vedtak som ble fattet på ministerkonferansen i Doha i Qatar i 2001. Foruten landbruk omfatter forhandlingene handel med tjenester, markedsadgang for industrivarer, inkludert fisk og fiskeprodukter, bestemmelsene om antidumping og subsidier, handel og miljø og enkelte aspekter ved avtalen om immaterielle rettigheter, den såkalte TRIPS-avtalen.

Da de fleste medlemmene i WTO er utviklingsland, var hensynet til utviklingslandenes interesser svært viktig for å få mandatet for forhandlingene på plass i Doha. Det mest sentrale området for disse landene er uten tvil bedret markedsadgang for de varer de er i stand til å eksportere. Her står igjen landbruk sentralt. I tillegg ble det besluttet å forhandle om hvordan utviklingslandenes spesielle behov bedre kan ivaretas innenfor de ulike deler av WTO-regelverket. Dette er årsaken til at forhandlingene går under navnet utviklingsrunden, eller Doha Development Agenda. Hensynet til utviklingslandene er også vektlagt fra Regjeringens side, slik jeg har redegjort for tidligere overfor Stortinget.

Regjeringens avveininger og prioriteringer i de videre forhandlingene gjøres på bakgrunn av en samlet vurdering av våre offensive og defensive interesser. I denne sammenheng må vi legge vekt på den langsiktige betydning handelssystemet har for stabilitet, økonomisk vekst og velstandsutvikling. Dette er noe vi ikke kan kaste på båten, selv om vi ikke får gjennomslag for alle våre synspunkter og krav, f.eks. på landbruksområdet, der det avtegner seg løsninger som kan bli vanskelige for Norge.

Doha-runden skal etter planen avsluttes innen utgangen av 2004. Vi nærmer oss altså halvgått løp. Flere sentrale problemstillinger skulle etter planen allerede ha vært avklart denne våren, herunder reduksjoner i beskyttelsen av og støtten til landbruket. Men tidsrammene har sprukket.

Heller ikke tidsfristene for de krav som utviklingslandene har stilt om endringer i gjeldende regelverk, ble overholdt da de utløp i 2002.

I tillegg arbeides det fremdeles med reduksjonsforpliktelser for industrivarer, inkludert fisk og fiskeprodukter, og om endringer i tvisteløsningsavtalen. I tjenesteforhandlingene skulle åpningstilbudene fra medlemmene vært på bordet den 31. mars. Som følge av dette vil WTOs femte ministerkonferanse i Cancún i Mexico fra 10. til 14. september bli viktigere og mer omfattende enn opprinnelig forutsatt. Sentrale og vanskelige beslutninger vil nå måtte fattes der.

Et av de vanskeligste områdene å komme til enighet på vil som sagt være landbruk. WTOs forhandlingsleder har lagt frem et forslag om konkrete tollreduksjoner og nedskjæringer av landbruksstøtten. Forslaget er møtt med kritikk fra flere hold. Mange landbrukseksporterende land, bl.a. USA, Australia og en rekke u-land, mener det er for lite ambisiøst. Norge og våre likesinnede er av den oppfatning at forslaget gir for liten fleksibilitet til å opprettholde en levedyktig landbrukssektor hvor viktige ikke-handelsmessige funksjoner også kan ivaretas. En del u-land er mest opptatt av å beskytte egne markeder. Mest fornøyd var gruppen av minst utviklede land, som så forslaget som et godt grunnlag for videre forhandlinger.

Jeg vil ikke gå videre inn på detaljene i norske og andre lands posisjoner og detaljene i forhandlingslederens forslag, da dette ble grundig belyst under interpellasjonsdebatten i Stortinget den 28. mars i år.

Regjeringen vil selvsagt fortsette å arbeide for å få gjennomslag for Norges syn. Jeg vil imidlertid ikke underslå at våre interesser på landbrukssiden er på kollisjonskurs med kravene om økt markedsadgang fra majoriteten av WTOs medlemsland. Vi må derfor være forberedt på et resultat som vil kunne få betydelige konsekvenser for norsk landbruk når forhandlingene er over og resultatet om noen år skal settes ut i livet.

På den annen side er det viktig at vi ikke mister av syne at Norge har sterke offensive interesser innen en rekke områder som det nå forhandles om, herunder tjenestesektoren, hvor sjøtransport, engergitjenester og telekommunikasjon står sentralt. Salg av tjenester står for en betydelig del av norsk eksport, for 2002 var eksportinntektene 156 milliarder kr, dvs. ca. 25 pst. av den samlede eksporten. Det er således en viktig oppgave for Regjeringen i de pågående forhandlingene å sikre bedret markedsadgang for våre eksportbedrifter.

Tjenesteforhandlingene i WTO gjennomføres i en tofaset prosess. Først har man bilaterale konsultasjoner hvor landene fremsetter krav og motkrav til hverandre. Denne fasen ble avsluttet 30. juni i fjor. Resultatet av disse konsultasjonene ligger til grunn for den neste fasen: fremleggelsen av tilbud fra de enkelte land som ligger til grunn for de formelle forhandlingene. Fristen for å legge frem tilbud var 31. mars i år.

Pr. i dag har Norge og nærmere 40 andre medlemsland lagt frem tilbud. Blant disse er USA, Japan, EU-kommisjonen på vegne av EUs 15 medlemsland og et titalls u-land.

Åpningstilbudene som er fremlagt, er hva jeg vil kalle forsiktige. For det første går de i hovedsak ut på å formalisere gjeldende praksis på ulike tjenesteområder. For det andre er viktige områder innen energisektoren utelatt.

Det norske tilbudet går lenger enn de fleste, ved at vi tilbyr å regelverksfastsette en betydelig større del av gjeldende praksis for de enkelte tjenestesektorer. Vi håper dette kan bidra til at vi får et regelverk som styrker konkurranseevnen til norsk tjenestenæring.

Markedsadgang for industrivarer, inkludert fisk og fiskeprodukter, er også et område hvor Norge har klart offensive interesser. Dette gjelder særlig for fisk og annen sjømat, hvor tollsatsene i en del land fremdeles er høye. Norge har sammen med USA og New Zealand tatt initiativ til å få fastsatt en endelig tidsfrist for avvikling av all industritoll i denne forhandlingsrunden.

Her, som på en rekke andre områder, er imidlertid industrilandene langt fra samstemte.

U-landsgruppen er også splittet. En rekke latinamerikanske og asiatiske land ser forhandlingene som en mulighet for bedret markedsadgang. På motsatt side står India og de fleste afrikanske land, som setter ønsket om å beskytte egne markeder for industrivarer høyere på sin dagsorden enn mulighetene til å eksportere.

WTOs forhandlingsleder la den 16. mai frem et forslag om reduksjonsforpliktelser som generelt kutter mer i industrilandenes enn i u-landenes tollsatser. Hvor mye det skal kuttes, skal det forhandles videre om. Dette kombineres med forslag om avvikling av toll for sju sektorer av særskilt betydning for u-land, herunder tekstiler og fisk. De minst utviklede landene foreslås unntatt fra reduksjonsforpliktelsene.

Ikke uventet fokuserer de fleste medlemslandene på dette stadiet i forhandlingene på de deler av forslaget de er misfornøyde med. USA mener at reduksjonene ikke går langt nok. Japan tar sterkt avstand fra forslaget om tollfrihet for fisk og fiskeprodukter. Det er i tillegg liten entusiasme blant u-landene for forslaget om tollfrihet for enkeltsektorer, da de innser at dette på lengre sikt også vil måtte gjelde for deres markeder. For Norge og andre land med betydelige eksportinteresser på industrilandenes markeder er forslaget blitt positivt mottatt.

Ytterligere et område som er svært viktig for Norge, er antidumping. Det er ingen stor hemmelighet at antidumpingregelverket misbrukes for å ramme import som kan utkonkurrere nasjonale produkter. Regjeringen ønsker derfor å hindre at norske bedrifter utsettes for denne type tiltak.

Dette er et svært kontroversielt område, særlig for USA. Årsaken er at USAs antidumpinglovgivning gir betydelig spillerom for å beskytte lite konkurransedyktig nasjonal industri.

Et flertall av de panelsakene som er reist i WTO, både av industriland og av u-land, har vært mot tiltak i henhold til USAs antidumpinglovgivning. Det faktum at USA stort sett har tapt disse sakene, viser at det er behov for å gjøre noe med regelverket.

Fra norsk side arbeider vi derfor for at antidumpingregelverket skal gjøres mindre skjønnspreget, at man skal få klare regler for iverksettelse og avslutning av tiltak. En forbedring på dette området må også ses i sammenheng med markedsadgangsforhandlingene. Uten resultater på antidumpingområdet vil bedret markedsadgang lett kunne undermineres av proteksjonistiske tiltak.

Et annet spørsmål av betydning for Norge er fiskerisubsidier. Forhandlinger om dette ble satt på dagsordenen av Island, USA, New Zealand og en rekke latinamerikanske og asiatiske land. Det er derfor gledelig at EU omsider har fått samlet seg om en felles holdning for å få bukt med subsidier som fører til overkapasitet i fiskeflåten. Japan og Korea vil dermed stå ganske isolert i å motsette seg dette.

Mandatet for forhandlingene på miljøområdet er å vurdere forholdet mellom gjeldende WTO-regler og spesifikke handelsforpliktelser i multilaterale miljøavtaler. Så langt har drøftelsene i hovedsak dreiet seg om hvordan dette arbeidet skal legges opp. Fra norsk side arbeider vi for å sikre likeverdighet mellom WTO-regelverket og multilaterale miljøavtaler. Fordi Doha-mandatet er svært begrenset på dette området, er det lite trolig at man vil komme frem til særlig omfattende endringer.

Når det gjelder forhandlingene om endringer i tvisteløsningsavtalen, er målsettingen å få en klargjøring av bestemmelsene og å rette opp utilsiktede feil og mangler. Muligheten for å enes om en delavtale om dette i Cancún er absolutt til stede.

Som navnet Doha Development Agenda tilsier, skal utviklingslandenes spesielle behov og problemer stå i fokus for forhandlingene. Markedsadgang for varer og tjenester for u-landene er særskilt viktig. Det samme vil det være å få en styrking av bestemmelsene som hjemler positiv særbehandling av utviklingsland. I praksis har u-landene hatt liten nytte av dagens bestemmelser, da disse ikke er bindende.

Oppfølgingen av Doha-erklæringen om TRIPS-avtalen og folkehelse, dvs. hvordan utviklingsland uten egen produksjonskapasitet skal kunne importere patenterte legemidler til lave priser, er dessverre ennå ikke avsluttet. Uenigheten går i hovedsak på om det skal legges begrensninger på hvilke sykdommer som skal omfattes av ordningen, og hvilke land som skal kunne benytte seg av den. USA har som eneste land så langt ikke kunnet akseptere et forslag som ble lagt frem i desember i fjor, etter en omfattende forhandlingsprosess.

Dette er et viktig spørsmål for de fattigste u-landene, og Norge har arbeidet aktivt for å bidra til en løsning.

Spørsmål knyttet til investeringer, konkurransepolitikk, forenkling av handelsprosedyrer og åpenhet i offentlige innkjøp truet med å velte ministerkonferansen i Doha. Hovedårsaken var at toneangivende u-land motsatte seg at det overhodet skulle forhandles frem et multilateralt regelverk på disse områdene. Det ble til slutt oppnådd enighet om at det skulle forhandles. Hvordan forhandlingene skulle gjennomføres, ble imidlertid utsatt til den forestående ministerkonferansen i Cancún. Disse spørsmålene kan igjen vise seg å bli vanskelige.

Det fremgår av det jeg har sagt, at det fortsatt er en rekke spørsmål som må avklares frem mot ministerkonferansen i Cancún. Forhåpentligvis vil man de nærmeste to til tre månedene klare å legge grunnlaget for at vi i Cancún kan fatte beslutninger om reduksjonsforpliktelser både for landbruk og industrivarer, og bli enige om viktige endringer i tvisteløsningsmekanismene. De mange konsultasjoner og samtaler jeg har hatt med representanter for ulike land og grupperinger, etterlater et bestemt inntrykk av politisk vilje til å inngå de nødvendige kompromiss, slik at man kan komme til enighet i Cancún.

Regjeringen har lagt betydelig vekt på samarbeid og alliansebygging på ulike forhandlingsområder for å få størst mulig gjennomslag for norske interesser. Det vil vi selvsagt også gjøre i de videre forhandlingene.

Det er av avgjørende betydning at vi ikke lar denne sjansen gå fra oss til å bidra til at WTO kan videreføre sin sentrale rolle på det handelspolitiske området. Stabile og forutsigbare rammer for verdenshandelen er av avgjørende betydning for å sikre økonomisk vekst og velstandsutvikling.

Det er for tidlig å si noe mer konkret om hvilke avveininger Regjeringen vil måtte gjøre frem mot Cancún. Forhåpentligvis vil situasjonen være mer avklart i slutten av juli. Ministerkonferansen vil imidlertid finne sted før Stortinget trer sammen til høsten, og om nødvendig tar Regjeringen derfor sikte på å konsultere Stortingets organer.

Presidenten: Presidenten foreslår at utenriksministerens redegjørelse legges ut og føres opp til behandling i møtet den 17. juni. – Ingen har ytret seg imot, og presidentens forslag er enstemmig vedtatt.

Etter ønske fra utenrikskomiteen vil presidenten foreslå at sakene nr. 2 og 3 behandles under ett. – Det anses vedtatt.

Stortinget.no

Stortinget - Møte fredag den 13. juni 2003 kl. 10

Sak nr. 1

Talere

Tilhører sak

Alt om