Ola T. Lånke (KrF): «Høyteknologiske kabler er lagt tvers gjennom landskapet i mange kommuner uten at lokalsamfunnene får glede av dette. Telenor og BaneTele har bredbåndskabler gjennom flere kommuner i Sør-Trøndelag, eksempelvis mellom Støren og Røros, men har ingen noder på strekningen. Det betyr heller ingen tilgang til kabelens teknologi og hastighet, et økende dilemma for offentlig forvaltning, lokale bedrifter o.l. som møter høyere krav når det gjelder IT-teknologi og ytelser mot Internett.

Hvordan vurderer statsråden situasjonen?»

Statsråd Ansgar Gabrielsen: Representanten Lånkes spørsmål berører flere politikkområder, herunder telepolitikk, IT-politikk og statens eierskapspolitikk.

Gjeldende strategi for bredbåndsutbyggingen er at det er markedsaktørene som finansierer og bygger selve infrastrukturen. Myndighetene skal legge til rette for konkurranse, stimulere offentlig etterspørsel samt stimulere utvikling av elektronisk innhold og kompetanse.

I tråd med tele- og bredbåndspolitikken er det i utgangspunktet aktørenes egne forretningsmessige vurderinger som avgjør hvor det tilbys knutepunkter og prisene for tilknytning. Gjeldende teleregulering stiller imidlertid krav om at tilbyder med sterk markedsstilling skal tilby tilgang og samtrafikk til kostnadsorienterte priser. Slik prisregulering har vært et sentralt virkemiddel for å korrigere for manglede konkurranse. Både BaneTele og børsnoterte Telenor er rene forretningsmessige selskap, som ikke er satt til å ivareta sektorpolitiske hensyn. Det betyr at staten må legge til grunn alminnelig aksepterte prinsipper for god eierskapsutøvelse. Selskapene må derfor foreta sine disposisjoner på et forretningsmessig grunnlag innenfor de teleregulatoriske rammer.

Representanten Lånke er opptatt av hvordan ulike brukere skal få tilgang til elektronisk kommunikasjonsinfrastruktur. I tillegg til selve tilgangen er også samtrafikk mellom og i overføringsnettet avgjørende for at sluttbrukere kan kommunisere. Regulering av tilgang og samtrafikk har vært av de viktigste elementene for å få til en overgang fra monopol til konkurranse i telesektoren etter 1. januar 1998. Plikten til å gi tilgang har vært en forutsetning for at nye tilbydere har kunnet etablere seg i markedet i konkurranse med Telenor. Konkurrerende tilbydere har pr. i dag tilgang til eksisterende infrastruktur via tilgang til det faste aksessnettet, samtrafikk, spesiell nettilknytning, mobilkommunikasjonsnett og overføringskapasitet. Et viktig bidrag for å øke bredbåndsutbredelsen er også at lokalsamfunn går sammen om å aggregere etterspørsel.

Prisene for overføringskapasitet har gått betydelig ned siden 1996. Telenor har også mistet andeler av dette markedet. Telenor endret sin prisstruktur på leide samband fra 1. juni 2002. Post- og teletilsynet vurderer nå om Telenors priser er i samsvar med kravet om kostnadsorientering. Leide linjer er en avgjørende innsatsfaktor i anskaffelsen av bredbånd. Regjeringen ser det derfor som viktig at ikke prisene for tilgang skal medføre betydelige kostnadsulemper for bredbåndsbruk i distriktene, og vil løpende vurdere behovet for tiltak på dette området.

I forbindelse med det pågående arbeidet med den kommende stortingsmeldingen om bredbånd vurderer Regjeringen også spørsmålet om behovet for særskilte tiltak innrettet mot områder der markedet ikke sørger for et bredbåndstilbud.

Ola T. Lånke (KrF): Jeg takker statsråden for svaret, som jeg tolker positivt.

Som kjent er bredbåndstilknytning i dag nærmest alfa og omega for at bedrifter i Utkant-Norge kan være konkurransedyktige i forhold til mer sentralt beliggende virksomheter og bedrifter. For offentlig forvaltning, skoler, biblioteker osv. i distriktene er slik tilknytning svært viktig. Men så opplever vi at de digitale motorveiene som bredbånd er, ikke har noen avkjørsel – eller noder, som det heter – og man kan ikke benytte disse veiene. Dette er situasjonen i en langstrakt landkommune som Holtålen, og det er sikkert bare ett av mange eksempler. Til tross for at kablene beslaglegger jord og grunn i lokalsamfunnet, får de ingenting igjen.

Jeg er glad for at statsråden viser til arbeidet med stortingsmeldingen om bredbånd, hvor Regjeringen vil vurdere spesielt tiltak innrettet mot områder som står svakt overfor markedet. Det gir jo et visst håp. Men mitt spørsmål er da til statsråden: Kan han bekrefte at nettopp distriktskommunene og utkantproblematikken vil bli særlig vektlagt i den stortingsmeldingen som han bebuder?

Statsråd Ansgar Gabrielsen: For det første er det helt rett som representanten Lånke sier i sin beskrivelse, det er med den elektroniske motorveien som det er med den andre motorveien, den går forbi mange områder som oppleves å være tett befolket, men hvor man likevel ikke får lov til å huke seg på. Det har å gjøre med kostnader knyttet til det i forhold til den bruken som det forventes å bli. Det er et problem på dette området, for en viktig forutsetning for å ha konkurransedyktige bedrifter i Distrikts-Norge er at man har tilgang på denne høyteknologibiten som det å ha bredbånd betyr. Jeg kan bekrefte at dette definitivt er en av de absolutte hovedproblemstillingene vi ser på nå i forbindelse med bredbåndmeldingen. Hvilke tiltak kan vi gjøre fra myndighetenes side, som gjør at det også i de distriktene representanten Lånke viser til, skal være mulig å få aksess til dette nettet. Jeg tror det vil være avgjørende for næringsutvikling, for å få lønnsomme arbeidsplasser og for bosetting i disse distriktene.

Som sagt, vi har basert oss på en politikk som Stortinget har sluttet seg til, men vi har nå til vurdering om vi skal justere den.

Ola T. Lånke (KrF): Jeg takker for det. Det høres bra ut.

Spørsmålet om tilgang og samtrafikk på bredbåndsnettet er i stor grad et spørsmål om pris og kostnad. Som også statsråden var inne på i sitt første svar, er prisene på vei nedover, og han sa også at Telenors priser er til vurdering i Post- og teletilsynet. Det kan kanskje være vel og bra.

Men det er ikke tvil om at virksomheter, offentlige så vel som private, i landdistriktene sliter med store avstandsulemper. Og når de, som statsråden nå bekrefter, i tillegg også stenges ute fra disse høyhastighetskablene, forsterker det bare disse problemene. Det har vært sagt at IT-teknologien skal utjevne distriktsulempene, det skal ikke bety noe hvor man bor. Men dette holder ikke stikk. Distriktene taper i kampen om arbeidsplassene.

Jeg har da et par tilleggsspørsmål: Ser statsråden en mulighet for å legge press på Telenor og de andre aktørene og forplikte dem til å opprette såkalte noder, slik at lokalsamfunnene kan benytte denne teknologien? Og kan det være aktuelt å se på økonomiske virkemidler for å bedre tilgangen til bredbånd i distriktene?

Statsråd Ansgar Gabrielsen: For det første er det klart at det er helt riktig at dette har med pris å gjøre, kostnaden med å lage et planfritt motorveikryss, så å si, er bundet opp i forhold til bruken. Det er klart at det i en del distrikt er frustrerende å se på at den elektroniske motorveien går forbi, men kostnaden er for høy. Derfor er det langs flere linjer vi angriper dette, bl.a. i forhold til det med konkurranse, og det er kanskje noe av det viktigste. Men teknologiutviklingen gjør det også faktisk slik at en del områder som før var avskåret, nå, ved å ta i bruk ny teknologi, greier dette på en annen måte.

Representanten nevner to måter å angripe dette på i slutten av spørsmålet. Det ene er å legge press på Telenor. Hvis representanten med det mener at jeg skal gjøre noe som er i motstrid til det vi har sagt vi skal gjøre når det gjelder eierskapsutøvelse, så kommer jeg ikke til å gjøre det. Når det gjelder økonomiske virkemidler, er det en del av den stortingsmeldingen som nå kommer, om vi må sette inn midler fra statens hånd for å kompensere i de mest grissgrendte strøk av landet.