Arne Sortevik (FrP): Jeg har et spørsmål til utdannings- og forskningsministeren:

«Den 23. september 2002 startet Regjeringen sin aksjon mot mobbing i norsk skole. Statsministeren og utdanningsministeren lovet at innen 23. september 2004 skal det være nullforekomst av mobbing og plaging i skolen. Målsettingen er god; ingen av de ca. 40 000 barn som mobbes i norsk skole, skal behøve å være utsatt for slike fornedrende og uakseptable plager.

Hva er status, og hvordan vil statsråden holde Stortinget orientert om arbeidet for å nå målet?»

Statsråd Kristin Clemet: 23. september i fjor undertegnet Kommunenes Sentralforbund, Foreldreutvalget for grunnskolen, Utdanningsforbundet, Barneombudet og Regjeringen et felles manifest mot mobbing. Manifestet gir i seg selv ikke noe løfte om slutt på mobbingen, slik enkelte synes å tro. Manifestpartene har imidlertid en felles visjon om nulltoleranse som grunnlag for innsatsen. Partene vil i manifestperioden – frem til september 2004 – gjøre en særlig innsats for å redusere og forebygge mobbing.

Det er altfor tidlig å kunne si noe om arbeidet til nå har ført til mindre mobbing blant barn og unge. Læringssenteret har imidlertid fått i oppdrag å igangsette en evaluering av den samlede innsatsen mot mobbing i manifestperioden. Gjennom evalueringen vil vi få

• kartlagt forekomsten av mobbing

• kartlagt hvilke tiltak som er iverksatt lokalt og nasjonalt

• en forskningsbasert studie som vurderer effekten av iverksatte tiltak

Evalueringen vil frembringe forskningsbasert kunnskap om og i hvilken grad iverksatte tiltak i manifestperioden har medført resultater i tråd med mål og intensjoner. Det legges opp til underveisrapporteringer i desember 2003 og i mai 2004 og en sluttrapport i desember 2004. Departementet vil holde Stortinget orientert om status og resultater på ordinær måte i statsbudsjettet bl.a.

Jeg kan ellers opplyse at statsråd Laila Dåvøy og Barne- og familiedepartementet deltar aktivt i arbeidet med å følge opp manifestet, slik at oppmerksomheten rettes mot alle miljøer der barn og unge oppholder seg, barnehage, skole og fritid. Videre vil partene i morgen, 10. april, presentere en felles plan som viser de ulike partenes samlede innsats mot mobbing.

Det er og vil bli igangsatt mange tiltak mot mobbing i løpet av manifestperioden. Jeg vil imidlertid nevne ett tiltak som etter min mening vil få særlig stor betydning i arbeidet mot mobbing, nemlig endringen av opplæringsloven fra 1. april i år. Gjennom det nye kapitlet 9a i opplæringsloven om elevenes skolemiljø har elever og foreldre fått bedre mulighet til å påvirke skolemiljøet, og de har fått utvidet klagerett. De nye reglene konkretiserer også personalets plikt til å gripe inn mot alle former for mobbing og mot utslag av vold, rasisme eller diskriminering. Departementet har utarbeidet en veiledning om de nye endringene i opplæringsloven.

Mobbing er for mange barn og unge et svært alvorlig problem som vi alle må ta på alvor. Det handler om verdier, holdninger og ledelse. Vi voksne må være tydelige og ta ansvar. Det er kanskje det aller viktigste.

Arne Sortevik (FrP): Jeg takker for svaret. Selvsagt er det viktig med programmer for å få dette uvesenet bort. Selvsagt kan det også være både viktig og nyttig med lovendringer, slik som statsråden bl.a. var inne på i svaret. Men poenget er at innenfor eksisterende lovverk, altså opplæringsloven §§ 2-9 og 3-7, er det et ordensreglement som gir både eier, skoleledelse og de voksne i skolen handlingsrom, hvis de ønsker å bruke handlingsrommet, hvis de er interessert, hvis de ønsker å lytte, og hvis de er villige til å se. Har statsråden inntrykk av at eierne, rektorene og lærerne bruker dette handlingsrommet, uavhengig av de spesialprogrammer som tilbys for å bekjempe mobbing? Har statsråden inntrykk av at eierne er interessert, at skoleledelsen er villig til å lytte mer enn før, og at skolelærerne er villige til å se mer enn før? For det mangler jo ikke på tilbakemeldinger om at de tidligere ikke har gjort det.

Statsråd Kristin Clemet: Jeg tror absolutt at det er et forbedringspotensial, og i bunn og grunn tror jeg dette handler mye om oss voksne, våre holdninger og vår vilje til ledelse og til å se det som skjer. Og jeg er også indirekte veldig enig med representanten Sortevik i at skolereglementene, både slik de faktisk ser ut, og prosessen frem med å lage dem, er et veldig viktig tiltak.

Selv om det er et forbedringspotensial, synes jeg en foreløpig tilstandsrapport vi har fått fra Læringssenteret, gir mange positive signaler. Det er nå bare 22 kommuner som pr. 31. desember rapporterte at de ikke gjorde noe for å forebygge og håndtere mobbing. 310 kommuner hadde innledet et regelmessig samarbeid med foresatte om dette. 303 kommuner samarbeidet tilsvarende med elevrådene. 13 fylker hadde egne handlingsplaner. Hvis vi ser på antall skoler, kan det synes meget høyt, selv om vi ikke har et endelig antall ennå. Så det ser ut som om det er et ganske høyt aktivitetsnivå. Om alle gjør de riktige tingene eller har full innsats, det er jeg ikke i stand til å bedømme, jeg tror det er et forbedringspotensial.

Arne Sortevik (FrP): For det første konstaterer jeg ut fra svar nr. 1 at det nok vil ta noe lengre tid enn det Regjeringen proklamerte da aksjonen ble satt i gang. Jeg håper at statsråden vil kunne svare bekreftende på at Stortinget kan få en melding om dette når denne aksjonsperioden er ferdig, altså mot det antydede tidspunktet høsten 2004, og derfra vurdere ytterligere fremrykning.

I tillegg vil jeg spørre om statsråden kan tenke seg en ordning med et skoleombud som kan hjelpe fortvilte foreldre, for det er faktisk fortsatt slik at selv om det nå er mer fokus på mobbing og tiltak mot mobbing ute i norsk skole, er hverdagen slik at mange fortsatt sliter med problemene. Jeg har stadig henvendelser, jeg hadde siste henvendelse i dag fra fortvilte foreldre som føler at de ikke får støtte verken hos tilsynsmyndighet eller hos skoleledelse. Da kan en vei være å etablere et skoleombud, slik at foreldrene og elevene har et sted å gå.

Statsråd Kristin Clemet: Jeg må gjenta at det er en misforståelse at vi har lovet nullforekomst av mobbing, spesielt innenfor denne tidsrammen. Personlig tror jeg at slike garantier ikke kan utstedes, og jeg tror også det er nokså urealistisk. Men vi må ha en visjon om dette, vi må tydelig kommunisere at mobbing er uakseptabelt, og jeg fant ikke at det var riktig at vi skulle ha en målsetting om at vi skal ha litt mobbing. Målet og visjonen må være null mobbing.

Skoleombudsordningen ser jeg positivt på i den forstand at den opprettes i en del kommuner og fylker, og så vidt jeg forstår er det ganske positive resultater med den – og kommuner og fylker står jo fritt til å oppnevne slike ombud. På nasjonalt plan vil jeg komme tilbake til hvorledes jeg mener at tilsynsfunksjonen bør være og bedres i fremtiden, i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett.

Jeg er ikke beredt her og nå til å love en melding når denne perioden er omme, men jeg skal love å holde Stortinget orientert på en god måte, og legge til rette for en god debatt også her i Stortinget når det gjelder mobbeproblemet.