Torbjørn Andersen (FrP): Jeg har følgende spørsmål til kommunal- og regionalministeren:

«Norge har i dag 434 kommuner. Mange er svært små målt i innbyggertall. I Danmark har innenriksminister Lars Løkke Rasmussen snakket om å redusere antall danske kommuner fra 271 til 40-50. Hedmark Høyre foreslo nylig å redusere antall kommuner i Hedmark fra 22 til 4-6 storkommuner. Mye tyder på at dette spørsmålet vil bli stadig mer aktuelt fremover.

Vil statsråden redegjøre for sitt syn på dagens norske kommunestruktur og hva Regjeringen gjør for å stimulere til flere utredninger om kommunesammenslutninger?»

Statsråd Erna Solberg: Jeg mener at den norske kommunestrukturen er lite hensiktsmessig i forhold til de oppgaver og det ansvar kommunene har og fortsatt skal ha som produsenter av viktige velferdstjenester. For noen kommuner, særlig de små, kan det bli en ubalanse mellom oppgaver de skal løse og de ressursene – økonomiske, organisatoriske og ikke minst personellmessige – de har tilgjengelig. Særlig vil tilgangen på kompetent arbeidskraft kunne blir en kritisk faktor for mange kommuner i årene fremover. Svak leveringsevne på sentrale velferdsområder vil over tid medføre en svekket legitimitet og tillit til kommunene som velferdsprodusenter, og vil også kunne føre til at det blir mindre interesse for å delta på de demokratiske arenaene.

Stortinget vedtok i 1995 at alle kommunesammenslutninger skal være frivillige. Dette ligger fast. Dette fritar likevel ikke lokalpolitikerne fra ansvaret for å drøfte mulige virkemidler for å møte fremtidens behov. Det er viktig at ikke følelsesmessige argumenter får råde grunnen alene. I bunnen mener vi derfor at det bør ligge utredninger som i størst mulig grad kan synliggjøre konsekvenser av de forskjellige valgene, og dermed fungere som et beslutningsgrunnlag for debattene som lokalpolitikerne rundt omkring i landet er pliktige til å ta.

For å få støtte til utredninger om kommunesammenslutninger forutsetter vi bl.a. at utredningen presenteres for innbyggerne, og at det gjennomføres folkehøringer. Jeg er klar over at mange kommuner er i en økonomisk situasjon som lett kan medføre at oppgavene i etterkant av en utredning blir mindre vektlagt enn hva som kunne være ønskelig. Derfor har vi fra 2003 innført to nye tiltak som skal forbedre denne delen av prosessen:

• 1. Hver kommune som har deltatt i utredningen, vil etter søknad kunne motta støtte med inntil 100 000 kr til informasjon og folkehøring.

• 2. Det åpnes også for at områder med kommuner som har særskilt behov for ytterligere bistand til prosessveiledning, kan søke om dette.

Det er også startet en forskningsbasert gjennomgang av en vurdering av kriteriene for kommuneinndeling som Christiansen-utvalget la til grunn. Oppdaterte kriterier for hva som kjennetegner en god kommuneinndeling, vil være til nytte for kommuner som nå og i tiden fremover ønsker å utrede sammenslutning. Det tas sikte på at denne gjennomgangen er ferdig i løpet av sommeren 2003.

Så lenge vi har lagt vekten på at det skal være frivillighet, og Stortinget har fattet det vedtaket, følger Regjeringen helt klart opp det. Men samtidig innebærer frivillighet en lokal forpliktelse til å ta opp spørsmålet. Det er ikke en ansvarsfraskrivelse, men en klar ansvarsplassering på det lokale nivå. Som kommunalminister benytter jeg de fleste anledninger til nettopp å understreke at vedtaket i 1995 ikke innebar at kommunesammenslutninger var stemt ned generelt sett i Stortinget, men at det faktisk var en ansvarsoverføring fra Stortinget til kommunene i valg av hvordan strukturen skulle være i fremtiden.

Torbjørn Andersen (FrP): Jeg takker statsråden for svaret, som jeg synes er interessant og positivt, og for så vidt i tråd med det jeg hadde forventet fra statsråden.

Jeg vil minne om at Norge altså har flere kommuner i dag enn i 1837 da formannskapsloven ble innført. Da hadde vi 392 kommuner. Det er klart at med dagens langt mer effektive kommunikasjonsmidler kan det fortone seg noe merkelig at det skal være behov for flere kommuner i Norge i dag enn for 166 år siden.

En del er gjort de siste årene for å tilrettelegge og stimulere for kommunesammenslåing. Vi har forandret inndelingsloven, og Stortinget har vedtatt vesentlig bedre økonomiske betingelser for kommuner som vil slå seg sammen. Men likevel er tempoet når det gjelder sammenslutning, mildt sagt labert.

Mener statsråden at de gjeldende økonomiske betingelser når det gjelder sammenslåing, og kanskje lovgivning for øvrig, er gode nok, siden så få kommuner til syvende og sist slår seg sammen?

Statsråd Erna Solberg: Jeg har lyst til å minne om at i tiden mellom 1837 og i dag har vi vært oppe i over 700 kommuner i Norge. Etter 1837 var det en stor kommuneoppsplitting. Man gikk fra det danske prestegjeldmønsteret og over til en annen kommunestruktur.

Jeg er enig med spørreren i at det hadde vært behov for en drastisk reduksjon i antall kommuner i Norge, men jeg er også veldig opptatt av at når vi skal prøve å få til færre kommuner, er frivillige prosesser den besten måten å få det til på. Gjennom frivillige prosesser skaper man gode betingelser for sammenslåingen. En del av eksemplene vi har sett knyttet til tvangssammenslåing, viser at det ikke alltid er de beste løsningene som velges når det skjer under tvang. Vi vet også at tvangsmessige fusjoner andre steder enn i kommunestrukturen ofte medfører denne type problemer.

Jeg vil pr. i dag ikke være misfornøyd med antallet kommuner. Det er 40 kommuner som nå utreder og har planer om folkeavstemninger. Det er langt flere som melder seg hele tiden, enten til sammenslåing eller til å starte opp tett interkommunalt samarbeid. Men når denne stortingsperioden er ferdig, bør vi ta en oppsummering og vurdere resultatene som har kommet ut av dette, og ta en bred debatt om det.

Torbjørn Andersen (FrP): Jeg takker nok en gang for svaret.

Vi er selvsagt enige om at frivillighet skal ligge i bunnen når det gjelder sammenslutninger av kommuner.

Jeg vil bare minne om at i 1998, var det vel, utredet 19 kommuner i seks områder sammenslåing, og det endte kun opp med at vi fikk én sammenslåing, nemlig Re. For tiden er det, som statsråden nevner, en god del kommuner, ca. 40, hvor det utredes eventuell sammenslutning. Så får vi se hvor mange av dem som ender opp med sammenslåing. Jeg håper at resultatet da ikke blir like dårlig som det ble forrige gang.

Jeg kunne jo spørre om statsråden er åpen for å utrede en løsning der kommuner som slår seg sammen, eventuelt kan få en viss grad av f.eks. lånegjeldssanering, eller om hun vil avvise en slik tanke umiddelbart? Og la meg ta et spørsmål til, om jeg oppfatter statsråden riktig: Vil statsråden legge til grunn at f.eks. kommuner med økonomiske problemer først må utrede en sammenslåing før det er aktuelt med økonomisk ekstrahjelp fra staten?

Statsråd Erna Solberg: For det første vet vi at vi iallfall kommer like langt som sist gang, siden vi har hatt den første positive voteringen om kommunesammenslåing i Ølen og Vindafjord. Jeg tror nok at stemningen har endret seg betydelig i forhold til disse spørsmålene lokalt, at man ser behovet for det. Ikke minst spørsmålet om kompetent arbeidskraft er etter hvert blitt påtagelig i mange kommuner.

Når det gjelder spørsmålet om eventuell gjeldssanering eller andre virkemidler, har vi planlagt å komme tilbake til det i forbindelse med kommuneøkonomiproposisjonen. Jeg tror ikke gjeldssanering nødvendigvis er noe virkemiddel, men det kan være at det skal etableres flere gulrøtter, noen også fordi det er enkelte infrastruktursatsinger som det kan være nødvendig å foreta akkurat knyttet til en kommunesammenslutning, ikke det at vi skal bygge broer over Kommunaldepartementets budsjett, men at vi f.eks. kan foreslå en merfinansiering, eller satsing innenfor teknologisk infrastruktur for at kommunene skal kunne fungere godt sammen senere. Det vil jeg komme tilbake igjen til Stortinget med, og da kan vi kanskje få en bred debatt om det skal flere gulrøtter til med hensyn til kommunesammenslåinger.

Presidenten: Landbruksministeren var på reise, registrerte jeg, så det er flere av statsrådene som har kommentert hans fagfelt.