Einar Holstad (KrF): Jeg har følgende spørsmål:

«To 15 år gamle barn ble nylig fengslet i Oslo fordi de ranet jevnaldrende. Fengsel bidrar ikke til at barn som har startet en kriminell løpebane, slutter med lovbrudd. Politiet kan nå innkalle foreldre til barn i faresonen til samtale, og samarbeidet med barnevernet styrkes. Flere melder imidlertid om mangel på tilbud fra barnevernet. Konsekvensen av dette er utrygghet blant befolkningen, særlig i storbyene.

Hva vil statsråden gjøre for å bedre barnevernets behandlingstilbud til kriminelle barn og deres søsken?»

Statsråd Laila Dåvøy: Alle har rett til å føle seg trygge for at de ikke skal bli utsatt for vold og kriminalitet i det offentlige rom. Utviklingen vi nå er vitne til, er derfor et alvorlig problem, både for dem som blir utsatt for overgrep, og for dem som utfører de kriminelle handlingene. Representanten Holstad peker på at fengsel ikke bidrar til å stoppe en kriminell løpebane. Jeg er enig i dette.

Barnevernet er sentralt i arbeidet. Barnevernet har i dag anledning til å sette i verk ulike tiltak overfor personer under 18 år som begår kriminalitet. Tiltakene kan rettes mot barnet, mot foreldrene eller gis i en kombinasjon. Tiltakene spenner fra råd og veiledning og andre hjelpetiltak som f.eks. Multisystemisk terapi, MST, og frivillige plasseringer utenfor hjemmet til tvangsplassering i institusjon – eventuelt i kombinasjon med omsorgsovertakelse. Det er viktig for meg å understreke at formålet med tiltak etter dagens barnevernslov ikke er å straffe barnet eller å verne samfunnet, men å endre barnets atferd.

For barn under den kriminelle lavalder er det først og fremst foreldre eller andre foresatte som har ansvaret for å reagere. Når disse ikke klarer å følge opp, kobles barnevernet inn og får et videre ansvar for oppfølgingen. Tiltakene skal i første omgang dreie seg om frivillige hjelpetiltak. Det kan i denne sammenheng være aktuelt å styrke barnevernets kompetanse og videreutvikle samarbeidet med andre instanser. Det kan være skole, fritidstilbud og nærmiljø. Det er også viktig å motivere ulike instanser til å samarbeide for å finne de beste helhetlige løsninger.

Dersom frivillige hjelpetiltak ikke er tilstrekkelig, kan barn som begår gjentatt kriminalitet, plasseres på institusjon for oppfølging eller behandling. Denne plasseringen kan være en riktig reaksjon såframt det gis et tilpasset tilbud med mulighet for opplæring og behandling. Jeg vil nevne at Barne- og familiedepartementet nylig har fått utarbeidet en kunnskapsstatus om hvilke betingelser som må være til stede for at institusjonsplassering skal være vellykket. Disse kriteriene vil bli lagt til grunn når staten overtar ansvaret for institusjonene fra 1. januar 2004.

Jeg vil likevel understreke at det er de hjemmebaserte tiltakene som viser best resultat når det gjelder barn og unge med alvorlige atferdsvansker. Særlig gjelder dette erfaringene med MST. Det er grunn til å anta at denne metoden har et stort potensial, og at flere enn de som får tilbud i dag, kan profittere på den. Blant annet har metoden i liten grad fanget opp barn og ungdom med innvandrerbakgrunn. Mange familier med innvandrerbakgrunn har det potensialet som først og fremst kreves: et nettverk som behandlingen kan forankres i. I noen tilfeller kan det være aktuelt å bruke eldre søsken eller annen slekt. Vi vil vurdere om det er aktuelt å utdanne terapeuter med innvandrerbakgrunn i denne metoden. Parallelt satser vi på en annen metode, nemlig PMT, Parent Management Training, for yngre barn som viser tegn på å kunne utvikle atferdsproblemer.

Avslutningsvis vil jeg påpeke at vi vet for lite om denne gruppen av barn som raner andre barn. Vi vil derfor ta initiativ til å få kartlagt hvem disse barna er og hvilken bakgrunn de har. Bare ved å øke vår kunnskap om hvem barna er og hvilken bakgrunn de har, kan vi sette inn effektive tiltak som kan forhindre en kriminell løpebane og få disse barna på rett spor igjen.

Einar Holstad (KrF): Jeg takker for svaret.

For en tid siden ble en politipatrulje tilkalt til en barneskole i Oslo. Det var en ni år gammel gutt som hadde slått seg helt vrang, og skolen rådde ikke med ham. Foreldrene ville ikke ta ansvar for ham, og det endte med at politipatruljen trålet Oslo etter hjelpetiltak for denne gutten hele dagen. Det endte opp med at disse tjenestemennene ble sittende med gutten på fanget vekselvis – først den ene og så den andre – til skiftet var over.

Foreldre bør få hjelp til grensesetting. Barn som lider av manglende tilsyn og kontroll, utvikler ofte kriminell atferd. Barneranere, som i den siste tiden har herjet Oslo, viser hvor viktig det er å sett i verk tiltak i en tidlig fase. Det skulle være interessant å vite om statsråden har spesielle tiltak, enn si råd, for Oslo.

Statsråd Laila Dåvøy: Jeg er i utgangspunktet helt enig i at foreldre må ha hjelp til å sette grenser. MST-behandlingen, som vi så vidt var inne på, er nettopp et slikt tiltak.

I Oslo har man hatt ganske store problemer i den senere tid, og der har vi faktisk tatt et grep. Politiet har i samarbeid med Oslo kommune tatt initiativ til et eget barneransprosjekt. Prosjektet vil starte opp med en kartlegging. Det er nylig gått ut brev innen Oslo politidistrikt om at det skal lages en slik oversikt over disse personene under 18 år, med særlig vekt på dem under 15 år. Det blir et nært samarbeid mellom politiet og barnevernstjenesten i Oslo.

Barne- og familiedepartementet, Justisdepartementet, Oslo kommune, Oslo-politiet og barnevernstjenesten i Oslo har nettopp hatt et møte. Det er nærliggende å tenke seg at noen av de metodene jeg her har påpekt, vil kunne brukes. Vi har også andre metoder som kan brukes overfor disse barna. Det er viktig at man samarbeider, og at man har satt i gang dette arbeidet. Framover vil de berørte departementene ha nær kontakt både med politiet og Oslo kommune for rett og slett å vurdere om arbeidet bør tilføres nye ressurser, og i så fall vil vi være villig til å stille opp med det. Dette er viktig. Disse barna må få hjelp.

Einar Holstad (KrF): Dette problemet har man dessverre ikke bare i Oslo, men det er også lokalisert og registrert i de omkringliggende nabokommuner.

For et halvt år siden fikk jeg tilgang til en vaktjournal fra en nabokommune til Oslo, hvor en mor fortvilet hadde ringt inn til den lokale lensmann og bedt om assistanse. Hennes 14 år gamle sønn hadde gått berserk, fordi han ikke fikk 200 kr av mor. Han hadde funnet et balltre og drev sine ødeleggende øvelser på inventaret. Dette tiltok, og man prøvde å få kontakt med barnevernet uten at barnevernet hadde ressurser til dette tilfellet. Det endte opp med at gutten måtte tilbringe natten i arresten, 14 år gammel. Spørsmålet blir om statsråden kunne tenke seg å styrke kommuneøkonomien med tanke på forebyggende arbeid av den karakter vi nettopp har snakket om.

Statsråd Laila Dåvøy: Det skulle jeg veldig gjerne være med på å gjøre. Jeg vil i den forbindelse vise til bl.a. barnevernsmeldingen som nylig er behandlet i Stortinget. Svært mange av de tiltakene som der er foreslått, vil gjøre at barnevernet fokuserer på og prioriterer i mye større grad dette å komme inn tidlig når det gjelder barnevernssaker og utsatte barn og unge. Det er også av avgjørende betydning at vi styrker kompetansen i barnevernet, og at man har et samarbeid mellom de ulike faggrupper i førstelinjetjenesten når det gjelder de barna som har det aller vanskeligst i samfunnet vårt.

I tillegg har vi en barne- og ungdomsmelding som nå ligger til behandling i Stortinget, der man tar høyde for og foreslår ganske mange – skal vi si – lokale initiativ, forslag til hvordan man kan lage et bedre oppvekstmiljø for barn og unge.

Hvis vi ikke klarer å snu trenden, hvis vi ikke i større grad klarer å komme inn på det forebyggende planet, få lokale politikere til å bidra på ulike måter og til å ta ansvar, er jeg redd denne problemstillingen bare vil øke. Vi skal gjøre vårt, og jeg skal gjøre mitt for å sette dette i fokus på en god måte.