Audun Bjørlo Lysbakken (SV): Jeg vil gjerne stille følgende spørsmål til utviklingsministeren:

«25. februar d.å. ble EUs krav i WTOs tjenesteforhandlinger kjent gjennom en lekkasje fra det kanadiske Polaris Institute. EU stiller krav om liberalisering til 94 utviklingsland. Dette gjelder åpning av vitale sektorer for utviklingen av en selvstendig og bærekraftig økonomi, så som banktjenester, vannforsyning og energi. Kravene er i hovedsak fremmet på områder hvor EU har markedsledende selskaper.

Er dette en form for utviklingspolitikk som Norge støtter?»

Statsråd Hilde Frafjord Johnson: Jeg finner det ikke riktig å kommentere de krav EU skal ha rettet mot utviklingsland. Norge har ikke fått tilgang til EUs antatte krav. Det jeg er opptatt av, er hvilken profil Norge har hatt når det gjelder å legge fram forslag og krav overfor utviklingslandene, og hvordan dette forholder seg til norsk utviklingspolitikk. Og det skal jeg konsentrere svaret om.

Fremme av handel og næringsutvikling er en viktig del av den norske utviklingspolitikken. Flertallet av WTOs medlemsland er utviklingsland. Utviklingslandene er også stadig mer aktive i WTO og ønsker å øke sin andel av verdenshandelen.

Rimelige og effektive tjenester, f.eks. transport, er viktige innsatsfaktorer for eksport av varer. Derfor har de vareeksporterende land, og mange av dem er utviklingsland, også interesser i tjenesteforhandlingene.

Norge har generelt ikke stilt ordinære forhandlingskrav til utviklingslandene, men har i stedet egne forslag der vi inviterer til kontakt og samarbeid innenfor de forhandlingsområder som foreslås. Dette har vært en tilnærming som har vært godt mottatt av de utviklingslandene vi hittil har fått bilaterale samtaler med om forslagene. Hensikten med de norske forslagene er bl.a. aktivt å søke å inkludere de fattige landene i forhandlingsprosessen.

La meg understreke – og dette er viktig – at de bilaterale forhandlingskravene er uttrykk for landenes forventninger og ønsker i forhandlingene. Men det er opp til hvert enkelt utviklingsland selv å vurdere hvorvidt en vil etterkomme de krav som stilles, og hvilke eventuelle forpliktelser en vil påta seg.

Audun Bjørlo Lysbakken (SV): Jeg takker for svaret.

Som utviklingsministeren er kjent med, har ikke Stortinget fått innsyn i de norske anmodningene i de første forhandlingsrundene i GATS, så derfor er det vanskelig å stille konkrete spørsmål rundt det. En må likevel anta at både EUs krav og Norges krav vil berøre en rekke lover som i dag beskytter lokalt næringsliv i u-landet.

I Nationen 4. januar i år sier utviklingsministerens statssekretær:

«Norge kan ha et annet syn på hva som er utviklingsfremmende for u-land, enn landene selv har.»

Samtidig står det på Utenriksdepartementets nettsider at Norges bilaterale forslag i GATS-forhandlingene reflekterer de viktigste norske eksportinteressene på verdensmarkedet for tjenester.

Hvilke av disse to perspektivene er det som er lagt til grunn for Norges krav? Er det utviklingsinteressene som er viktigst, eller er det, som det går fram av UDs nettsider, norske eksportinteresser som får forrang?

Statsråd Hilde Frafjord Johnson: Regjeringens posisjoner i WTO-forhandlingene er forankret i Stortinget. I Stortingets behandling av disse forhandlingsposisjonene har Stortinget gitt sin tilslutning til at vi skal ta sterkt hensyn til utviklingsinteressene i forhandlingene generelt, samtidig som vi selvsagt, som alle land, skal ta hensyn til våre egne interesser, de såkalte offensive interessene og defensive interessene. Dette er forankret i stortingsflertallets holdning.

Når det gjelder detaljene i dette, vet representanten godt at vi er forpliktet av de tradisjoner WTO har på dette området, og skal derfor ikke offentliggjøre det løpet som vi legger i forhandlingene p.t.

La meg likevel understreke at i forhold til utviklingslandene er det helt klart at samme hva vi måtte mene, er det utviklingslandene selv som avgjør. På tjenesteområdet er det opp til deres egen vurdering hvorvidt de i det hele tatt vil forholde seg til de kravene som stilles, hvorvidt de i det hele tatt synes de er relevante, og om de i det hele tatt er interessert i å påta seg noen forpliktelser. Dette er opp til hvert enkelt land. Her er man suveren til å ta en egen beslutning og forholde seg til de eventuelle krav som stilles.

Audun Bjørlo Lysbakken (SV): Jeg har lyst til å gripe fatt i det siste. Det er kjent at Norge har rettet krav til i overkant av 30 utviklingsland, EU til 94 og USA helt sikkert til et lignende antall. Er ikke utviklingsministeren i det hele tatt bekymret for at summen av dette blir et ganske stort press på u-land for å åpne opp sektorer som de kanskje i utgangspunktet ikke ønsker å åpne, spesielt hvis disse forhandlingene kobles opp mot andre forhandlinger, f.eks. markedsadgang i forhold til landbruksforhandlingene? Er ikke ministeren bekymret for at Norge med sine krav bidrar til et press som EU og USA bygger opp for en liberalisering som det kanskje i utgangspunktet ikke er ønske om? Og er det etter utviklingsministerens oppfatning slik at liberalisering generelt er bra for u-land, eller er det sektorer som utviklingsministeren mener at Norge burde gi u-landene anledning til selv å beskytte?

Statsråd Hilde Frafjord Johnson: Jeg er ikke så opptatt av hva jeg mener utviklingslandene har størst glede av. Etter min vurdering er det utviklingslandenes egne vurderinger som er det viktigste i denne sammenheng. Det legger jeg til grunn. Som jeg var inne på i mitt svar, har Norge generelt ikke stilt ordinære forhandlingskrav til utviklingslandene, men i stedet invitert til kontakt og samarbeid innenfor de forhandlingsområder som foreslås. Vi legger altså til grunn en annen tilnærming. Dette har vært en tilnærming som har vært godt mottatt av utviklingslandene selv, og det er det vi må legge til grunn.

Når det gjelder eventuelt press mot utviklingslandene, er det veldig viktig å være obs på at GATS slår fast at på dette området som på andre områder har utviklingslandene rett til å foreta egne reguleringer for å tilgodese nasjonale og politiske målsettinger, og de er ikke forpliktet til verken privatisering eller konkurranseutsetting. Det er ikke engang et tema for forhandlingene. Det er altså utviklingslandene selv som kan legge dette løpet og bestemme hvorvidt de ønsker å ta disse forhandlingskravene alvorlig eller ikke. Og etter min vurdering har de full rett og mulighet til det, og det vil Norge støtte.