Presidenten: Dette spørsmålet, fra Åslaug Haga til helseministeren, vil bli tatt opp av representanten Karin Galaaen.

Karin Galaaen (Sp): «Helseforetakene sliter med dårlig økonomi, og kravene til effektivisering er store. Som et mantra er det sagt at effektiviseringen ikke skal gå ut over pasientene. I praksis har økt effektivisering betydd økt sentralisering. Dette er spesielt problematisk i forhold til akuttberedskap og fødeavdelinger.

Hva gjør statsråden for å sikre at de pasientene som har behov for umiddelbar hjelp, får de tjenestene de trenger?»

Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg har et overordnet ansvar for at pasienter, uavhengig av bosted og økonomisk og sosial situasjon, får tilgang til viktige helsetjenester.

Det er også et viktig poeng at ansvaret må ivaretas innenfor de rammer som Stortinget trekker opp. I så henseende er det Stortinget som gjennom sin budsjettbehandling gir rammene for hvilke ressurser som er til disposisjon for foretakene, og dermed også stiller krav til hvilken effektivisering som må gjennomføres. Det vil svekke legitimiteten både til det politiske styringssystemet og til foretakene dersom omstillingstiltak med forankring i overordnede politiske vedtak nærmest utlegges som aktiviteter funnet på av teknokrater, og fristilt fra politisk styring.

For meg er det sentrale ved effektivisering at de offentlige pengene skal brukes bedre og dermed rekke til mer.

Jeg er naturligvis klar over at det er grenser for hva som kan oppnås gjennom effektiviserings- og omstillingstiltak før det går ut over tjenestene til pasientene. Helt fra Regjeringen tiltrådte i oktober 2001 har det derfor vært viktig å foreta realistiske vurderinger av foretakenes økonomiske situasjon slik at pasientbehandlingen kan opprettholdes på et forsvarlig høyt nivå. Som jeg nylig trakk fram i svaret til representanten Arnstad, har Regjeringens medisin vært både mer tid og mer penger for å fjerne foretakenes betydelige økonomiske ubalanse. Det er altså ikke et press på at foretakene må gjennomføre tiltak for å bringe balanse i 2003, som jeg var innom i mitt svar til representanten Arnstad.

Når det gjelder tiltak innenfor akuttberedskap og fødetilbud, er det slett ikke slik at de gjennomføres i noe politisk vakuum. Stortinget har gjennom behandlingen av akuttmeldingen trukket opp en rekke retningslinjer som skal legges til grunn for tiltak som gjennomføres.

I styringsdokumentet overfor de regionale helseforetakene har jeg pålagt dem å foreta gjennomganger av den akuttmedisinske kjeden, nettopp med fokus på å sikre befolkningen et faglig forsvarlig akuttmedisinsk tjenestetilbud. Det innebærer at behov må dekkes med utgangspunkt i publikums bosted, og at det ikke er åpnet for gjennomgående sentralisering som svekker dette tilbudet. Når det gjelder fødselsomsorg, er det et krav at kompetansen i det nye nasjonale rådet for fødselsomsorg skal brukes. Her har Stortinget i tillegg, i tilknytning til revidert nasjonalbudsjett, bedt om en gjennomgang av nyfødtomsorgen, og det vil jeg selvfølgelig følge opp.

Med dette som utgangspunkt er det bra at de regionale helseforetakene bruker faggrupper for å foreta analyser av hvordan aktuelle behov kan dekkes, og at rapportene danner grunnlag for etterfølgende brede høringsrunder. I disse analysene er det f.eks. nyttig at forholdet mellom kvalitet og nærhet vurderes, og at man er seg bevisst i hvilken grad det er nødvendig med en viss «kritisk masse» for å sikre nødvendig kvalitet. Men jeg føyer til at fokus på denne innfallsvinkelen ikke må føre til ukritiske holdninger til at ting skal være store som et mål i seg selv. For meg er det helt sentralt at helseforetaksloven legger opp til en kontroll- og beslutningskompetanse for departementet i vesentlige saker, nettopp for å sikre at de politiske premissene for helsetjenestens utvikling blir respektert. Jeg framhever også den betydning som tilsynsmyndighetene har for å vurdere at nye tjenesteopplegg som nedfeller seg, oppfyller kravet til medisinsk forsvarlighet.

Karin Galaaen (Sp): Jeg takker for svaret og er glad for at statsråden tar dette på alvor. Men en ser jo at de økonomiske rammene ikke står i forhold til den lønnsøkningen som har vært, og de oppgavene som skal løses.

I alle helseforetakene rundt omkring i landet er det nå store bekymringer over den effektiviseringen som foregår. Det handler om folks trygghet i hverdagen. Har statsråden oversikt over akuttberedskapen rundt omkring i landet? Og ser han konsekvensene av de effektiviseringstiltakene som blir gjennomført, eller blir det som det blir?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg vil skarpt tilbakevise en antydning fra spørrerens side om at ting blir som de blir. Det er de regionale foretakenes oppdrag å gjennomgå tjenestetilbudet slik at det er best mulig organisert ut fra det sørge for-ansvaret som de har, og ut fra de ressurser som Stortinget stiller til disposisjon. Det vil skje en grundig utredning, en grundig høring og en grundig vurdering av det materialet som kommer fram i høringen, før helseforetakene treffer sine beslutninger om eventuelle endringer i tjenestetilbudet. Og er det endringer av vesentlig og prinsipiell betydning, vil de bli behandlet av eier i foretaksmøte, slik helseforetaksloven krever.

Karin Galaaen (Sp): Jeg takker på nytt for svaret.

Den effektiviseringen som foregår, går ofte ut over små sykehus og fødeavdelinger rundt omkring, selv om en ser at oversikten og effektiviteten ofte er bedre ved de mindre enhetene. Hva slags holdning har statsråden til de små enhetene, og ser han at disse er viktige for folks trygghet?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Nærhet til et godt helsetjenestetilbud er viktig for folks trygghet. Men det er ikke slik at nærhet til hva som helst er det samme som trygghet for pasientene.

Nå skal jeg ta stilling til de endringer av vesentlig eller prinsipiell art som måtte komme som et resultat av de prosessene som nå kjøres i de regionale helseforetakene, så jeg skal vokte meg vel for å ta stilling til dem mens høringene og diskusjonen pågår. Men jeg vil si én ting, og det er at det ikke må bli slik at det er et mål i seg selv å konservere ethvert tilbud, slik det har vært før, uavhengig av den teknologiske utvikling, uavhengig av tilgangen på helsepersonell og uavhengig av om de som utøver disse helsetjenestene, faktisk får løpende trening i å gjøre det. Det får man ikke hvis man gjør det veldig sjelden, og da er det ikke trygghet for pasientene.