Presidenten: Dette spørsmålet, fra representanten Torstein Rudihagen til finansministeren, vil bli besvart av justisministeren som rette vedkommende.

Torstein Rudihagen (A): Eg har følgjande spørsmål:

«Et asylmottak brenner ned i Gausdal, og ifølge avisa Gudbrandsdølen Dagningen uttaler eieren at ingen norske forsikringsselskap ville forsikre bygget pga. driftsformen. Ifølge samme avis har også en annen utleier til et asylmottak på Lillehammer samme problemet. Det blir rettet fokus mot myndighetene, som oppretter asyl- og flyktningmottak samtidig som en godtar at forsikringsselskap nekter å forsikre bygga.

Opptrer selskapene i tråd med lovgivningen, og er det behov for lovendringer her?»

Statsråd Odd Einar Dørum: Jeg har ikke grunnlag for å kommentere de aktuelle sakene som representanten refererer til.

Forsikringsselskapene har i dag ingen generell plikt til å inngå avtale om forsikring. Det lovutvalget som forberedte forsikringsavtaleloven av 1989, vurderte om det burde foreslå en alminnelig regel om rett til forsikring, eller med andre ord en plikt for selskapene til å inngå en avtale om forsikring. Utvalget fant imidlertid ikke grunn til å foreslå det, og loven har dermed ikke noen slik regel. Annerledes stiller det seg på et område hvor forsikring er obligatorisk, som etter bilansvarsloven. Med hjemmel i § 2 i pristiltaksloven av 1993 kan dessuten Konkurransetilsynet gripe inn mot en nektelse av å inngå forsikringsavtale som er urimelig av konkurransehensyn. Det er lite avklart om det i enkelte tilfeller i tillegg kan oppstilles en plikt til å inngå forsikringsavtale på ulovfestet grunnlag.

Spørsmålet om en plikt til å inngå forsikringsavtale er senere vurdert i en offentlig utredning, NOU 2000:23, med sikte på personforsikring og helseopplysninger. Flertallet i dette utvalget foreslår en regel om plikt til å begrunne et avslag om personforsikring, og at selskapet plikter å tilby forsikring hvis avslaget bygger på helseopplysninger som forsikringsselskapet ikke kan kreve. Denne utredningen er nå under oppfølging i Justisdepartementet. Forslaget vil imidlertid ikke ha noe direkte å si for skadeforsikring, som representantens spørsmål gjelder.

Slik jeg ser det nå, gir ikke denne saken alene tilstrekkelig grunn til å reise spørsmål om å innføre en generell regel om plikt for forsikringsselskapene til å tilby avtale om skadeforsikring. Hvilke vilkår – medregnet forsikringspremie – som selskapet kan sette for å inngå forsikringsavtale, vil i alle tilfelle være avhengig av den aktuelle skaderisikoen.

De aktuelle forsikringsbehov bør selvsagt være brakt i orden før et asyl- eller flyktningmottak blir etablert. Dette er i første rekke et forhold mellom bygningenes eier og forsikringsselskapet. Avslår selskapet å tilby forsikring, kan det være fordi de anser skaderisikoen for høy. Det naturlige er da at eieren treffer tiltak for å redusere skaderisikoen, eller avstår fra å gi anbud til innvandringsmyndighetene på å bruke bygningene som asyl- eller flyktningmottak. Det er imidlertid en lite ønsket situasjon at forsikringsselskap nekter å forsikre asylmottak, og jeg vil derfor ta spørsmålet opp med Finansnæringens Hovedorganisasjon. Hvis en ikke finner en tilfredsstillende løsning, er jeg ikke fremmed for å ta spørsmålet om lovendring opp til vurdering senere.

Torstein Rudihagen (A): Takk for det. Det siste signalet som statsråden gir, synest eg er bra. Svaret viser elles at det er aktuelt å gå inn og sjå på heile lov- og regelverket her, i og med at selskapa ikkje har noka plikt til å forsikre, og at dei som ønskjer å bli forsikra, heller ikkje har nokon rett til å bli det.

Det er fleire ting i desse aktuelle sakene som er litt påfallande. For det fyrste gjeld dette bygningar som heilt fram til dei blei asylmottak var forsikra utan problem. Dette gjeld jo eit hotell på Lillehammer, og eigaren uttalte til avisa at etter at hotellet blei asylmottak, var det ikkje noko norsk forsikringsselskap som sa seg villig til å teikne forsikring.

Statsråden var inne på at forsikringsselskapa sjølvsagt må stille krav til brannsikkerheit og andre tiltak. Eigaren har tilbode seg å kome slike krav i møte, samtidig som han òg har tilbode seg å betale ein høgare premie, dersom det er slik at ein vurderer at risikoen er stor, slik som det er med unge bileigarar som må betale høgare premie, osv.

Det som er viktig, er rett og slett å ha kontakt med Finansnæringens Hovedorganisasjon for å få dei til å gå inn i denne problematikken, for det er altså ikkje til å leve med at bygga som husar asylmottak, ikkje har moglegheit til å få ei forsikring.

Statsråd Odd Einar Dørum: Jeg gjorde i mitt første svar rede for den generelle lov- og avtalesituasjon. Det er også nyttig med de opplysninger representanten nå gir i sin tilleggskommentar.

Jeg står ved det jeg har sagt, at jeg ønsker å ta det som er berørt i representantens spørsmål, opp med Finansnæringens Hovedorganisasjon, og jeg ønsker å følge saken videre.

Torstein Rudihagen (A): Frå avisa ser ein òg at ein har vore i kontakt med UDI, som eigenleg har den same reaksjonen på at forsikringsselskapa ikkje vil teikne ei nødvendig forsikring. Eg håpar derfor at statsråden kan følgje dette opp overfor alle som har påverknad i denne saka, og i neste runde vurdere ei eventuell lovendring dersom ikkje noko anna fører fram.

Statsråd Odd Einar Dørum: I mitt første svar sa jeg at hvis en ikke finner en tilfredsstillende løsning, er jeg ikke fremmed for å ta spørsmålet om en lovendring opp til vurdering senere. Det er en konklusjon jeg fortsatt holder fast ved.