Utenriksminister Jan Petersen: Den internasjonale situasjonen er mer usikker enn på lenge. Mange mennesker er dypt bekymret. FN har gitt Irak en siste sjanse til å overholde det internasjonale samfunns krav om avskaffelse av masseødeleggelsesvåpen. Tiden for denne siste sjanse er ikke omme, men faren for krig er avgjort til stede. Jeg forstår og deler den engstelse dette skaper. Det er viktig at vi alle fortsatt holder fast ved at bruk av militær makt ikke er uunngåelig. Det vil fortsatt være Regjeringens politikk å gjøre alt som er mulig for å oppnå en fredelig løsning på konflikten.

Irak-spørsmålet vil i dag være det dominerende tema, men i denne min årlige redegjørelse vil jeg også måtte omtale andre internasjonale saker som er viktige for Norge. Flere av partiene på Stortinget har bedt meg om å orientere nærmere om WTO-forhandlingene, konsekvenser for Norge av utvidelsene av EU og NATO og det stadig tettere samarbeidet mellom disse samt våre viktigste erfaringer fra medlemskapet i Sikkerhetsrådet. Jeg vil også kort omtale konflikten mellom Israel og palestinerne og arbeidet for å løse de alvorlige atomforurensningsproblemene i det nordvestlige Russland.

Men jeg starter med det som er i alles tanker: den aktuelle situasjonen når det gjelder Irak, og behandlingen av saken i Sikkerhetsrådet.

Irak ledes av en diktator av særlig brutal karakter. Saddam Husseins regime er beryktet for sine massive brudd på menneskerettighetene. To ganger har Irak invadert naboland. I to konflikter har Irak brukt masseødeleggelsesvåpen. Kjemiske våpen ble flere ganger på andre halvdel av 1980-tallet brukt mot kurdere i Nord-Irak og i krigen mot Iran. Flere tusen menneskeliv gikk tapt.

Overfor det internasjonale samfunn har regimet basert seg på benektelser og løgner. Men til tross for at irakerne forsøkte seg med katt og mus-taktikk, klarte internasjonale våpeninspektører på 1990-tallet å finne og destruere en mengde masseødeleggelsesvåpen. Etter hvert ble det imidlertid lagt så store vansker i veien for deres arbeid at FNs generalsekretær fant å måtte trekke inspektørene ut i 1998, uten fullgode svar på en rekke alvorlige spørsmål.

Disse svarene mangler fortsatt. Det internasjonale samfunn har gjentatt at det ikke vil lukke øynene for den trussel dette innebærer. FNs krav overfor Irak etter frigjøringen av Kuwait har derfor vært uendret i over elleve år: Uvissheten om hvorvidt Irak har masseødeleggelsesvåpen, må fjernes, og landet må ikke få skaffe seg nye.

For å nå dette målet har Irak siden 1991 vært underlagt sanksjoner som skal hindre at landet utvikler nye masseødeleggelsesvåpen, og krav om inspeksjoner for å verifisere at landet avskaffer det de måtte ha av slike våpen og våpenprogrammer. Dette utgjør grunnlaget for FNs tilnærming i Irak-spørsmålet og er stadfestet i en lang rekke bindende sikkerhetsrådsvedtak.

Sikkerhetsrådets resolusjon 1441 av 8. november 2002 bekrefter og forsterker derfor årelange og bindende krav. Resolusjonen gir regimet i Bagdad en siste mulighet til å etterleve kravene fra FN.

UNMOVICs leder, Hans Blix, og IAEAs generaldirektør, Mohamed El Baradei, orienterte FNs sikkerhetsråd 27. januar om inspeksjoner gjennomført i Irak siden 27. november i fjor. Redegjørelsene var mer foruroligende enn jeg hadde forventet. Inspektørene har pekt på at de på flere viktige punkter bare har fått ufullstendige svar fra Irak, noe som etterlater alvorlige, ubesvarte spørsmål.

Det ble gitt tre eksempler på slike ubesvarte spørsmål:

For det første mangler en tilfredsstillende redegjørelse fra irakiske myndigheter om hva som har skjedd med 6 500 ubrukte kjemiske bomber fra krigen mot Iran. Disse kan inneholde om lag 1 000 tonn kjemiske stridsmidler – 1 000 tonn som man ikke vet hvor er! Slike mengder kan forårsake ubotelig skade.
For det andre er det uklart hva som har skjedd med 8 500 liter med miltbrannfremkallende stoffer som Irak tidligere har oppgitt å være i besittelse av.
For det tredje er det betydelig usikkerhet knyttet til Iraks rakettsystemer. Inspektørene har indikasjoner på at Irak har produsert raketter i strid med FNs pålegg, og at disse har en lengre rekkevidde enn grensen på 150 km som FN har satt.

FNs våpeninspektører har videre gitt uttrykk for at den usikkerhet som knytter seg til Iraks masseødeleggelsesvåpen, ene og alene skyldes manglende irakisk samarbeid med inspektørene, selv om myndighetene rent teknisk har lagt forholdene til rette for inspeksjoner. Irak innser øyensynlig fortsatt ikke at det er uomgjengelig nødvendig å legge frem fullstendig dokumentasjon i samsvar med hva det uttrykkelig er slått fast i resolusjon 1441 at landet plikter å gjøre.

Det virkelig foruroligende spørsmålet er: Hvis det er slik at Irak ikke har noe å skjule, hvorfor samarbeider landets myndigheter da ikke til inspektørenes og Sikkerhetsrådets tilfredshet?

Tilleggsdokumentasjon ble riktignok fremlagt under Blix" og El Baradeis besøk i Bagdad sist helg, uten at dette synes å ha endret den kritikk inspektørene har kommet med overfor Irak, vesentlig. Jeg går ut fra at inspektørene i sine redegjørelser i Sikkerhetsrådet i morgen vil komme nærmere inn på dette.

Det er viktig at det internasjonale samfunnet opprettholder det politiske og diplomatiske presset på regimet i Irak. Irakerne har fortsatt tid og mulighet til å benytte seg av denne siste sjansen til å etterleve kravene fra det internasjonale samfunn. Men det begynner å haste. Ansvaret og bevisbyrden ligger helt og fullt på Irak. Landet må i praksis vise at det er villig til å etterleve resolusjon 1441 og samarbeide fullt ut med våpeninspektørene.

Men det gjenstår å se om regimet i Bagdad vil være villig til dette. Vi må ikke glemme at Irak helt siden 1991 har unnlatt å etterleve Sikkerhetsrådets bindende vedtak, og gjort det de har kunnet for å hindre at våpeninspektørene skulle komme til bunns i sine undersøkelser.

Vi må heller ikke glemme at det var først etter USAs presidents tale 12. september i fjor at Saddam Hussein sa seg villig til å gjenoppta samarbeidet med FN. Det var først etter at utenriksminister Colin Powell holdt sin tale i Sikkerhetsrådet 5. februar i år at regimet sa at det var villig til å komme med ytterligere innrømmelser overfor inspektørene.

Erfaringene er at regimet i Bagdad må settes under sterkt press før det er villig til å samarbeide.

Det var en grundig redegjørelse utenriksminister Powell holdt i Sikkerhetsrådet 5. februar. Med sitt omfang og sin detaljrikdom var dette en redegjørelse vi ikke kan lukke øynene for.

Noen sier at Powells redegjørelse ikke inneholdt noe nytt. Jo, jeg kjente i hvert fall ikke til alt dette, og hadde heller ikke sett opplysningene satt sammen på en slik måte tidligere. Men det avgjørende er ikke om opplysningene er nye, men om de er riktige. Så vidt jeg kan se, er det bare kommet innvendinger mot noen få av punktene i hans fyldige redegjørelse.

Det er positivt at USA har fremlagt ytterligere dokumentasjon om mulige irakiske masseødeleggelsesvåpen. Det er nettopp slike opplysninger Norge og andre land har etterlyst.

Summen av den dokumentasjon og informasjon som USA presenterte i FNs sikkerhetsråd, bygger opp under våpeninspektørenes konklusjon om at Irak ikke har gitt FN fullstendige opplysninger. Jeg legger til grunn at våpeninspektørene nå gjennomgår og vurderer nærmere den informasjonen som er lagt frem fra amerikansk side, og rapporterer tilbake til Sikkerhetsrådet.

De neste dager og uker vil bli helt avgjørende for den videre utvikling i Irak-spørsmålet. Vi står overfor en svært alvorlig situasjon og må være forberedt på at USA og Storbritannia med støtte fra flere andre land vil være villige til å sette makt bak kravene dersom regimet i Bagdad ikke samarbeider fullt ut. Forberedelsene til militære aksjoner pågår som vi alle vet, for fullt.

Men la meg på nytt få understreke at spørsmålet om Iraks masseødeleggelsesvåpen ikke er ferdigbehandlet i Sikkerhetsrådet. Alle diplomatiske og politiske virkemidler er ennå ikke uttømt.

Jeg merket meg at utenriksminister Powell under sin redegjørelse i Sikkerhetsrådet fremhold at rådet ikke hadde skrevet resolusjon 1441 for å gå til krig, men for å bevare freden – for å gi Irak en siste sjanse. Powell viste en klar vilje til fortsatt å holde fast ved FN-sporet. Dette er positivt og i tråd med norsk holdning om at det er Sikkerhetsrådet som har ansvaret for håndteringen av Irak-spørsmålet og for opprettholdelse av internasjonal fred og sikkerhet.

For Regjeringen er det fortsatt maktpåliggende å bidra til å få avskaffet Iraks masseødeleggelsesvåpen uten bruk av militær makt. Regjeringen legger derfor til grunn at saken må til fornyet behandling i FNs sikkerhetsråd, basert på våpeninspektørenes rapporter. Verdenssamfunnets måte å handle på må ha forankring i vedtak i Sikkerhetsrådet, noe som vil være grunnleggende for Regjeringens videre behandling. Norge må imidlertid ta et selvstendig standpunkt, men selvsagt innenfor de rammer som et bindende vedtak i Sikkerhetsrådet setter for alle FNs medlemsland.

Både i den tiden Norge var medlem av Sikkerhetsrådet og senere har Regjeringen konsekvent holdt fast ved at det er FN-sporet som skal følges. Dette er ikke uttrykk for noen handlingslammelse, men det er et grunnleggende veivalg vi har tatt ut fra den rolle Sikkerhetsrådet er gitt av det internasjonale samfunn.

Hva innebærer dette i praksis?

For det første har vi gjennom resolusjon 1441 lagt et betydelig press på regimet i Bagdad, ikke minst ved at det i resolusjonen uttrykkelig slås fast at manglende samarbeidsvilje fra Iraks side vil kunne få de alvorligste følger for landet. Vi har ikke villet svekke presset på Saddam Hussein ved å konkludere før Sikkerhetsrådet har hatt saken til ny behandling.

For det andre innebærer det at våpeninspektørene må få tid og anledning til å gjøre den jobben de skal gjøre, og at de gis all mulig støtte, slik både UNMOVIC og IAEA har bedt om. Etter å ha sett dagens medieoppslag vil jeg igjen minne om at det nettopp var langs disse linjer jeg uttalte meg etter at inspektørene fremla sin første rapport 27. januar i år. Vi må stille oss åpne for alle konstruktive forslag som kan bidra til en fredelig løsning på konflikten, forutsatt at Irak samarbeider.

For det tredje skal beslutningen om veien videre ligge i Sikkerhetsrådet. Denne skal være basert på et så godt faktuelt grunnlag som mulig. Grunnlaget må være på plass før Sikkerhetsrådet tar vanskelige valg om veien videre.

Noen har hevdet at dette er en uklar holdning. Det er feil. Det valget som er gjort, innebærer imidlertid at vi hverken kan, vil eller bør krysse noen broer før vi kommer til elven.

Våpeninspektørene vil i morgen rapportere på nytt til Sikkerhetsrådet. Uten klare indikasjoner på at Irak vil være rede til aktivt å samarbeide med våpeninspektørene og imøtekomme påleggene fra Sikkerhetsrådet fullt ut og uten forsinkelser, vil vi stå overfor en ytterst alvorlig situasjon. Det vil imidlertid ikke være riktig av meg på forhånd å spekulere i hva Sikkerhetsrådet til slutt vil konkludere med.

Men la meg gjenta: Det er viktig at alle farbare veier til en løsning uten bruk av militære midler etterprøves. Og la meg enda en gang gjenta: Den mest farbare veien sitter myndighetene i Bagdad med portnøkkelen til: De kan etterkomme FNs pålegg.

Jeg føler behov for også å si noen ord om behandlingen av Irak i NATO. De allierte konsultasjoner dreier seg om å ivareta Tyrkias sikkerhetspolitiske interesser. Tyrkia føler sin sikkerhet truet av Irak dersom det skulle bryte ut krigshandlinger, og har derfor benyttet sine rettigheter som NATO-medlem til å bringe dette spørsmålet inn for NATOs råd. Det er utelukkende tale om defensive beredskapstiltak som på ingen måte foregriper det arbeid som pågår i FNs sikkerhetsråd om avskaffelse av Iraks masseødeleggelsesvåpen.

Det er grunn til å merke seg at skillet i allierte synspunkter om planleggingen av slike defensive beredskapstiltak ikke går på tvers av Atlanteren. Mens 14 europeiske allierte har stått sammen med USA og Canada om et snarlig vedtak, er det bare Tyskland, Frankrike og Belgia som har inntatt et annet syn. Og den skillelinjen som måtte gå, går altså tvers gjennom Europa.

For Norge er det selvsagt av aller største viktighet at alliansesolidariteten bevares. Jeg håper derfor at det skal la seg gjøre å komme frem til et NATO-vedtak så raskt som mulig.

Saker av betydning for internasjonal fred og sikkerhet skal behandles av FNs sikkerhetsråd, og vedtak må ha hjemmel i FN-pakten og gjeldende folkerett. Dette har vært grunnleggende for oss i behandlingen av Irak-spørsmålet så vel som i andre saker vi fikk oss forelagt som medlemmer av Sikkerhetsrådet. For oss er det av største viktighet at man ikke rokker ved dette prinsippet. Det kollektive sikkerhetssystem som følger av FN-pakten, må ikke undergraves.

Selv om de fem faste medlemmene av Sikkerhetsrådet dominerer mye av arbeidet i rådet, er det en entydig erfaring fra vårt eget toårige medlemskap at også de mindre land har innflytelse. Men det fordrer vilje til å sette inn de nødvendige ressurser.

En av våre viktigste erfaringer fra medlemskapet er at gode resultater oftest står og faller med at det lykkes å samle rådets medlemmer bak de vedtak som fattes. Jeg tror jeg tør påstå at vi bidrog til bred oppslutning om de sakene vi prioriterte å arbeide med, i første rekke Afrika, Midtøsten og Afghanistan, samt kampen mot internasjonal terrorisme og sanksjonsreform for Irak. Debattene om Midtøsten var – som så ofte tidligere – preget av konflikt, men under vårt formannskap samlet rådet seg om to viktige resolusjoner om situasjonen i dette området. Arbeidet med disse sakene skal vi nå føre videre i andre fora.

Vår rolle som leder av sanksjonskomiteen for Irak gav oss en sentral stilling i arbeidet med å reformere sanksjonene. Vi fikk bred oppslutning om disse reformene, som gjør det mulig å ivareta sivilbefolkningens humanitære behov og samtidig være mest mulig effektive i arbeidet med å hindre at regimet utvikler nye masseødeleggelsesvåpen. I dette arbeidet kunne denne regjering basere seg på det verdifulle arbeidet som den forrige regjering hadde nedlagt.

Til tross for dette og på tross av at Irak kan selge ubegrensede mengder olje, har regimets prioriteringer gjennom FNs «olje for mat»-program gjort at store deler av den irakiske sivilbefolkningen har en vanskelig humanitær situasjon. Norge har derfor gjennom flere år støttet en rekke humanitære programmer i Irak, både gjennom norske frivillige organisasjoner og gjennom FN-systemet. Norge bidrar også til FNs krise- og beredskapsfond.

Vi følger selvsagt den humanitære situasjonen i Irak nøye. Skulle utviklingen tilsi det, vil vi, sammen med FN, andre internasjonale organisasjoner og norske frivillige organisasjoner, være rede til å bidra på kort varsel. Jeg vil i denne forbindelse minne om at vi, sammen med de frivillige organisasjonene og norske produsenter av nødhjelpsprodukter, har etablert et særskilt beredskapssystem.

Konflikten mellom israelere og palestinere har den siste tiden havnet i skyggen av oppmerksomheten rundt Irak-konflikten. En løsning på begge disse konfliktene er imidlertid en viktig forutsetning for en langsiktig fredelig utvikling i regionen.

Som følge av vårt årelange engasjement har Norge et medansvar for at denne konflikten ikke blir glemt, og for at det internasjonale samfunn gjør sitt ytterste for å bidra til å løse de store utfordringer Det palestinske området står overfor. En løsning kan bare finnes ved at man snarest begynner realiseringen av visjonen om de to stater – Israel og Palestina – som kan leve side om side i fred.

I egenskap av formann for komiteen for internasjonal bistand til palestinerne, AHLC, har Norge innkalt til et giverlandsmøte i London førstkommende tirsdag og onsdag. Hovedfokus for møtet vil være den humanitære situasjonen blant palestinerne. Men vi vil selvsagt også legge stor vekt på å forsøke å bidra til at de berørte aktører kan få den nødvendige politiske prosessen i gang igjen så snart som mulig.

AHLC-møtet vil for øvrig bli etterfulgt av et møte i den internasjonale gruppen som bistår palestinerne med deres reformarbeid. Her har vi fra norsk side deltatt aktivt, bl.a. som koordinator for dette arbeidet lokalt. Likeledes planlegger den såkalte Kvartetten, som består av spesialutsendinger fra USA, Russland, FN og EU, å samles i kjølvannet av AHLC. På den måten vil arrangementet i London forhåpentligvis bidra til at det utløses et sterkere internasjonalt politisk og humanitært fokus på konflikten mellom Israel og palestinerne.

Økonomisk nedgang i store deler av verden, finanskriser og arbeidsledighet kombinert med pessimisme når det gjelder den videre utviklingen i verdensøkonomien, preger det økonomiske nyhetsbildet. Både politisk og økonomisk er derfor behovet for samarbeid over landegrensene større enn noen gang. WTO-forhandlingene kan bidra til å avhjelpe denne vanskelige situasjonen.

Forrige gang jeg redegjorde for Stortinget om WTO, var forut for WTOs 4. ministerkonferanse i Doha i november 2001. Ministerkonferansen viste at til tross for en turbulent verdenssituasjon – så kort tid etter den 11. september – var det mulig for 142 medlemsland å bli enige om et mandat som var balansert, og som reflekterte ulike lands prioriteringer og synspunkter. Dette var startskuddet for en ny runde med WTO-forhandlinger.

Vel ett år etter er forhandlingene godt i gang. Det forhandles bl.a. om handel med tjenester, landbruk, markedsadgang for industrivarer inkludert fisk og fiskeprodukter, antidumping og subsidier og enkelte aspekter ved avtalen om immaterielle rettigheter – den såkalte TRIPS-avtalen. I tillegg forhandles det om hvordan utviklingslandenes spesielle behov skal ivaretas innen rammen av WTO-regelverket.

Den pågående forhandlingsrunden i WTO skal etter planen sluttføres innen 1. januar 2005. Forhandlingene føres etter prinsippet om at ingenting er avgjort før alt er avgjort. Det betyr at interessene på de ulike områdene må ses i sammenheng.

Landbruk er kanskje det vanskeligste forhandlingsområdet, ikke minst fordi landbruksproduksjon og handel med landbruksvarer har en samfunnsmessig betydning som går langt utover de rene økonomiske verdier. Forhandlingene er en videreføring av den reformen som ble påbegynt under Uruguay-runden. Partene forpliktet seg da til vesentlige reduksjoner med hensyn til toll på jordbruksvarer og nedskjæringer på landbruksoverføringer. Det vi nå forhandler om, er hvor store disse reduksjonene skal være.

Svært mange av medlemslandene har offensive interesser på landbrukssektoren. Dette gjelder også mange av utviklingslandene, som krever adgang til industrilandenes markeder og fjerning av eksportstøtte, men som samtidig ønsker å beskytte sine egne markeder. Partene står imidlertid svært langt fra hverandre, og våre utgangsposisjoner er satt under sterkt press. Vi må derfor være forberedt på at resultatet av forhandlingene kan få stor betydning for norsk landbruk.

Norge har betydelige offensive interesser når det gjelder markedsadgang for industriprodukter, herunder på fiskeriområdet. Det gjelder både å få fjernet toll og sikre et bedre og mer forutsigbart regelverk for antidumping. I forhandlingene om revisjon av antidumpingavtalen er vår hovedmålsetting å bidra til at avtalen ikke skal kunne benyttes av andre medlemmer til vilkårlig å stenge norske varer ute fra sine markeder.

Tjenesteforhandlingene har stort sett gått smertefritt så langt. Dette er gledelig fordi tjenestesektoren står for en betydelig del av veksten i norsk eksport. Norge har derfor interesse av å sikre bedre markedsadgang for våre eksportbedrifter på verdensmarkedet. Samtidig ligger de kravene vi har mottatt så langt, i hovedsak innenfor det vi allerede har gjennomført nasjonalt. Et sentralt prinsipp i tjenesteavtalen er for øvrig at medlemmene selv bestemmer hvilke forpliktelser de vil påta seg, noe som utviklingslandene fremhever som tjenesteavtalens viktigste fortrinn.

I forberedelsene til forhandlingene var utviklingslandenes krav om særordninger på en rekke områder et sentralt tema. Ettersom forhandlingene skrider frem, blir det stadig tydeligere at utviklingslandene ikke er noen ensartet gruppe. Deres offensive og defensive interesser varierer. Majoriteten av utviklingslandene er interessert i landbruk og tekstiler, mens andre også har offensive interesser innen et bredt spekter av industrivarer.

Norge har gjennomført toll- og kvotefri markedsadgang for alle varer fra de minst utviklede land. Problemet for disse landene er imidlertid at de ofte ikke er i stand til å imøtekomme de kvalitetskrav som mange av importlandene stiller. Bistand er derfor nødvendig dersom de skal kunne nyttiggjøre seg den markedsadgangen de nyter godt av.

I Doha var erklæringen om patentrettigheter og folkehelse en medvirkende årsak til at mandatet for forhandlingene kom på plass. Erklæringen slår fast at TRIPS-avtalen hverken er eller skal være til hinder for å håndtere nasjonale folkehelseproblemer. Dette betyr i praksis at i en krisesituasjon kan patentrettigheter settes til side for at et land skal kunne skaffe rimelige medisiner ved å produsere dem selv. Det arbeides nå med å finne et regelverk som vil gjøre det mulig også for de fattigste utviklingslandene uten egen produksjonskapasitet å skaffe seg rimelige medisiner.

Global samhandling styrkes av og må derfor gå hånd i hånd med regionalt samarbeid. Ingen region opplever for tiden en så intens integrasjon som vår egen region, Europa. Med de historiske utvidelsesvedtakene på NATOs toppmøte i Praha i november og EUs toppmøte i København i desember vil de siste politiske levninger av den kalde krigens skillelinjer i Europa fjernes.

I NATO pågår nå tiltredelsesforhandlinger med de syv inviterte landene for fullt, og de skal etter planen være fullført i løpet av mars. EU på sin side er ferdig med forhandlingene med ti fremtidige medlemsland, og tiltredelsesavtalene undertegnes om to måneder. Både i EU og NATO vil utvidelsene tre i kraft i mai 2004. Det vil representere enda et tidsskille.

De nært forestående utvidelsene av NATO og EU vil bidra til økt sikkerhet og stabilitet i Europa. Vår felles evne til å møte dagens og morgendagens utfordringer vil bli styrket. Derfor har Norge gitt sin fulle støtte til utvidelsesprosessene.

Det er viktig å opprettholde det momentum i retning av alleuropeisk samarbeid og stabilitet som nå er oppnådd. Økonomiske skillelinjer forsvinner ikke automatisk selv om de politiske overvinnes. Fra norsk side hilser vi derfor velkommen at EU i København bekreftet det europeiske perspektiv for Tyrkia og også landene på Vest-Balkan og la ny kraft bak ønsket om å styrke forbindelsene med Russland, Ukraina, Moldova og Hviterussland. Målet er regional stabilitet og samarbeid med støtte til demokratiske og økonomiske reformer.

Det er også gledelig at man på EUs toppmøte i København kom til enighet om allierte ikke-EU-lands deltakelse i EU-ledede militære operasjoner. Vårt forhold til EU på det sikkerhetspolitiske området er nå mer avklart, og vi kan se frem til økt samarbeid mellom EU og NATO om krisehåndtering og konfliktløsning.

Nå som deltakerordningene har falt på plass, kan også avtalen om EUs adgang til å benytte NATOs ressurser i en krisesituasjon ferdigstilles. Som et resultat av dette må vi forvente en utvikling der EU overtar ansvaret for flere fredsbevarende operasjoner. Vi må sikre oss at de deltakerordninger vi nå har fått overfor EU på det forsvars- og sikkerhetspolitiske området, tilfredsstiller Norges behov. Norsk medvirkning i ulike europeiske sikkerhets- og forsvarspolitiske tiltak er en viktig oppgave for Regjeringen, bl.a. i Makedonia og Bosnia.

Avslutningsvis vil jeg gi en kort omtale av utviklingen i vårt miljøsamarbeid med Russland. På miljøsiden har vi gjennom mange år bidratt til å øke sikkerheten ved atominstallasjoner og sikre atommateriale og radioaktivt avfall hos vår store nabo i øst. Denne virksomheten har etter den 11. september 2001 fått ny aktualitet. Arbeidet med å hindre spredning av spaltbart og strålefarlig materiale og forebygge terrorisme er kommet høyt på den internasjonale dagsordenen.

Vi har under vår Atomhandlingsplan brukt betydelige midler på å sikre atommateriale og farlige strålingskilder i Russland. Blant annet har vi samlet inn en rekke strontiumbatterier som leverer strøm til fyrlykter i nordområdene. De har meget høy radioaktiv stråling og kan nyttes til å lage såkalte skitne bomber. Vi har nå også forpliktet oss til å finansiere opphugging av to russiske atomubåter. Dette arbeidet vil bli innledet i nær fremtid.

Vi er for øvrig i disse dager i kontakt med medlemmene av G8 med sikte på bedre å kunne koordinere vårt arbeid, med den betydelige innsatsen som gjøres fra disse lands side.

Felles for de utfordringer jeg har nevnt i min redegjørelse, er at de bare kan løses gjennom internasjonalt samhold og samarbeid, det være seg globalt eller regionalt. Regjeringen vil påse at Norge fortsatt tar sin del av dette ansvaret. For det er i Norges nasjonale egeninteresse å arbeide for et internasjonalt samfunn basert på FN-pakten, folkeretten og et forpliktende mellomstatlig samarbeid.

Kjell Engebretsen hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Presidenten vil foreslå at utenriksministerens redegjørelse legges ut for behandling i et senere møte.

– Dette anses vedtatt.

Stortinget.no

Stortinget - Møte torsdag den 13. februar 2003 kl. 10

Sak nr. 1

Talere

Tilhører sak

Alt om