Steinar Bastesen (Kp): Jeg har et spørsmål til justisministeren:

«Ved høringen om deltakelse i Schengen mente Oslo-politiet at det kunne bli vanskelig å få den nødvendige dokumentasjon av grensepasseringen for å bruke førsteasyllandsregelen på asylsøkere som krysser landegrensen mellom Norge og nordiske EU-land, etter at grensekontrollen ble borte.

Kan statsråden avklare om det finnes systemer for å dokumentere asylantenes grensepasseringer mellom Norge og nordiske EU-land, og om dette kan benyttes for å bruke førsteasyllandsregelen til å henvise asylantene til disse land?»

Statsråd Odd Einar Dørum: Schengensamarbeidet med EUs medlemsstater og Island ble operativt for Norge 25. mars 2001. Avtalen gir oss rett til å delta i ett felles europeisk reisefrihetsområde og legger til rette for at samarbeidet og samhørigheten i Europa gradvis styrkes.

Schengen-avtalen bygger på den samme grunnidé som den nordiske passunionen. Fra 1957 ble passkontrollen opphevet ved de internordiske grensene, slik at man kunne reise uten pass mellom de nordiske landene. Innen Schengen-området innebærer den frie personbevegeligheten at det i utgangspunktet ikke er personkontroll på de indre Schengen-grensene. Unntaksvis kan et land gjeninnføre kontroll på de indre grenser dersom hensynet til den offentlige orden eller landets sikkerhet krever det. Samtidig er grensekontrollen ved de ytre Schengen-grensene styrket. Grensene mellom Norge og de nordiske EU-land er indre Schengen-grenser.

For å oppveie ulempene ved bortfall av kontroll ved de indre grensene er Schengen-landene blitt enige om kompenserende tiltak for å styrke kontrollen ved yttergrensene og også kontrollen innenfor Schengen-området. Disse tiltakene omfatter bl.a. en styrking av politisamarbeidet, utlevering av lovbrytere, samarbeid om visumspørsmål og opprettelsen av ett felles informasjonssystem, det såkalte Schengen Information System, SIS. Systemet er opprettet for at myndighetene i Schengen-landene skal kunne utveksle opplysninger om personer og gjenstander i henhold til Schengenkonvensjonen. Det registreres i hovedsak opplysninger i forbindelse med ettersøking av personer med henblikk på pågripelse og utlevering.

På grensene mellom Norge og de nordiske EU-land, som er indre Schengen-grenser, er det derfor ikke yttergrensekontroll. Det er heller ikke systemer som dokumenterer grensepasseringene mellom Norge og de nordiske EU-land.

EU-landene vedtok i 1990 en konvensjon om hvilken EU-medlemsstat som er ansvarlig for behandlingen av en asylsøknad. Norge deltar i dette Dublin-samarbeidet gjennom tilknytningsavtale til konvensjonen. For å bidra til bedre identitetsavklaring og fastsettelse av asylbehandlingsansvar er det opprettet et sentralt fingeravtrykkregister, Eurodac. Registeret ble iverksatt for Norge den 15. januar i år. Fingeravtrykk og ledsagende opplysninger legges i Eurodac og vil muliggjøre en bedre informasjonsutveksling mellom Dublin-landene.

Fingeravtrykk kan tas av utlending som er fylt 14 år, og som søker asyl eller som uten å bli bortvist blir anholdt i forbindelse med ulovlig passering av ytre Schengen-grense eller som oppholder seg ulovlig i landet. Dublin-samarbeidet og opprettelsen av Eurodac vil føre til at det blir lettere å bestemme hvilket land som skal behandle en asylsøknad.

Steinar Bastesen (Kp): Jeg takker statsråden for svaret. Men jeg har ikke fått svar på spørsmålet. Blir det lettere å opprettholde førsteasyllandsregelen?

Det som skjer, er jo at asylsøkere kommer fra et annet land og til Norge. Norge blir da det første asyllandet som asylsøkeren kommer til, selv om han kommer fra et annet Schengen-land. Ser statsråden det som et problem at Norge kan bli et første asylland i Schengen-samarbeidet?

Statsråd Odd Einar Dørum: Det framgår at Dublin-samarbeidet og Eurodac-registeret nettopp er opprettet for at man skal kunne gjøre noe med førsteasyllandsregelen. Med et slikt register som jeg her har beskrevet, og som trådte i kraft 15. januar i år, vil man lettere kunne gjøre noe med den problemstillingen som spørreren har tatt opp. Det framgår av mitt første svar. Jeg mener at dette vil gjøre det lettere – det er riktig – for alle utlendingsmyndigheter og for politiet å sikre at man får en førsteasyllandsregel, og at man unngår det som man folkelig kan kalle asylturisme.

Steinar Bastesen (Kp): Jeg er ikke fornøyd med svaret.

Vi opplever i dag at asylanter kommer fra nordiske EU-land – fra Sverige og fra Finland – til Norge. Til tross for at de har vært i et annet land, kommer de altså til Norge og får førsteasyllandsbehandling her, fordi dette er et trygt og sikkert land. Jeg skulle tro at det i både Sverige og Finland er like trygt som i Norge, men vi er allikevel første asylland. For menneskesmuglere er det en ønsket affære. Ser statsråden dette som et problem?

Statsråd Odd Einar Dørum: Det framgår av mitt første og av mitt andre svar at det å ikke følge spilleregler anser myndighetene alltid som et problem. Når Dublinkonvensjonen eksisterer, når samarbeidet eksisterer – og Norge har en tilknytning til det – og når vi har Eurodac-systemet, er det nettopp for å sørge for at førsteasyllandsregelen blir respektert.

Jeg er vel kjent med den utfordringen representanten tar opp, for vi hadde en situasjon i 1999, da det plutselig dukket opp mennesker fra Nord-Irak i Norge som snakket flytende svensk, tysk og dansk. Det var åpenbart at det hadde de ikke lært på et språkkurs et annet sted. Dette var folk som hadde beveget seg fra andre land i Europa. Overfor disse reagerte vi den gangen med tiltak. Dette var på et tidspunkt da justismyndighetene hadde ansvaret for saken. Kommunalministeren, som nå har ansvaret, følger dette nøye. Hun har tidligere gitt uttrykk for at nettopp Eurodac-systemet gir en god mulighet for å sørge for at førsteasyllandsregelen kan bli praktisert. Den har to prinsipielle markeringer: Man markerer asylinstituttet for dem som trenger asyl og beskyttelse, og man bekjemper asylturismen hos dem som da beveger seg fra det ene landet til det andre.

Det er mulig at representanten ønsker seg til en situasjon som eksisterte før Schengen-samarbeidet, og det er et redelig, politisk standpunkt. Når man har Schengen-samarbeidet, er det de virkemidlene som jeg nå gjør rede for, som vi kan bruke, og som vi aktivt bruker.