Karita Bekkemellem Orheim (A): Jeg vil få stille følgende spørsmål til helseministeren:

«Gjennom flere sterke oppslag i mediene den siste tiden har vi sett at vi fortsatt har et altfor dårlig tilbud til pasienter som lider av alvorlige spiseforstyrrelser. Påstander om alvorlig svikt i behandlingsopplegget overfor denne pasientgruppen har også blitt kjent.

Vil statsråden innføre spesialavdelinger for denne pasientgruppen, øke den nasjonale behandlingskapasiteten og ta initiativ for at vi skal få mer kunnskap om en lidelse som er den hyppigste dødsårsaken blant unge kvinner?»

Statsråd Dagfinn Høybråten: Det korte svaret er ja på alle tre spørsmålene: ja til kliniske behandlingstilbud for denne spesielle pasientgruppen, ja til å øke kapasiteten og ja til å få mer kunnskap.

La meg utdype det litt: Jeg er enig med representanten Bekkemellem Orheim i at behandlingstilbudet til pasienter med alvorlige spiseforstyrrelser ikke er godt nok. Det smerter meg. Det gjelder spesielt utfordringer knyttet til pasienter som har utviklet alvorlige somatiske komplikasjoner. Det er viktig at behandlingstilbudet til disse kommer opp på et tilstrekkelig nivå, og et adekvat nivå. Dette er ikke minst en stor faglig utfordring.

Som representanten kjenner til, inneholder Regjeringens strategiplan mot spiseforstyrrelser et bredt spekter av tiltak rettet mot forebygging, behandling og styrking av kunnskap. Jeg legger vekt på å følge opp denne strategiplanen.

Når det gjelder de alvorligst syke, skal hver helseregion bygge ut kliniske avdelinger med et behandlingstilbud til denne gruppen. Samtlige regionale foretak har vedtatt strategier for behandling av mennesker med spiseforstyrrelser, og i Helse Vest og i Helse Midt-Norge er man i ferd med å bygge opp tilbud til de alvorligst syke. Jeg har tatt initiativ til en tett oppfølging av opptrappingsplanen for psykisk helse gjennom en egen tertialrapportering fra helseforetakene. Her vil oppbyggingen av tilbud til mennesker med spiseforstyrrelser bli spesielt fulgt opp.

Pasienter med spiseforstyrrelser har de to siste årene fått behandling i Sverige og England gjennom prosjektet «Kjøp av helsetjenester i utlandet». Pr. 15. januar i år er 112 pasienter med alvorlige spiseforstyrrelser gitt mulighet til behandling i samarbeid med behandlingsinstitusjoner i utlandet. Prosjektet videreføres i begrenset omfang i 2003 med pasienter med spiseforstyrrelser som en prioritert gruppe.

Økt kompetanse er viktig for å sikre bedre behandlingstilbud til dem med alvorlige spiseforstyrrelser i Norge. Gjennom statsbudsjettet for 2003 settes det av midler til drift av et nettverk av regionale koordinatorer, som skal bidra til en regional oppfølging av strategiplanens tiltak. I første omgang skal nettverket rette innsatsen mot en målrettet og koordinert satsing på regional kompetanse for å sikre etablering av spesialiserte tilbud til de alvorligst syke. I sin administrasjon av prosjektet «Kjøp av helsetjenester i utlandet» har Rikstrygdeverket lagt stor vekt på kompetanseoverføring både for norsk helsepersonell i utlandet og ved innhenting av utenlandske spesialister til Norge. Det er et mål å utnytte disse erfaringene og utnytte den samlede nasjonale behandlingskapasiteten bedre i det nye nettverket mellom behandlingsmiljøene.

Jeg vil også nevne at jeg i februar skal undertegne en samarbeidsavtale om helsesamarbeid mellom Frankrike og Norge, for øvrig initiert av min forgjenger, Tore Tønne. Samarbeidsavtalen inkluderer spiseforstyrrelser. Jeg håper på denne måten å bidra til at vi i Norge kan lære av Frankrike, som har lengre erfaring enn oss på dette feltet.

Kompetansehevingsprosjektet «Kropp og selvfølelse», som er en del av strategiplanen, videreføres også. Dette bidrar til å heve kompetansen også i primærhelsetjenesten.

Jeg vil videre understreke at utarbeidelse av individuelle planer er et viktig verktøy for pasienter som har behov for samordnede tiltak fra ulike deler av tjenesten.

Karita Bekkemellem Orheim (A): Jeg vil takke statsråden for et svar som jeg oppfatter som veldig positivt, at det er en politisk vilje hos helseministeren til å ta tak i de omfattende problemene som er knyttet til spiseforstyrrelser, tror jeg ikke det kan herske noen tvil om. Men det er kanskje også viktig at den politiske ledelsen i departementet av og til presser litt på i forhold til embetsverket og profesjonene når det gjelder å sette dette høyere på dagsordenen.

Vi hadde en interpellasjonsdebatt i Stortinget i 1998 som omtalte nettopp dette feltet. Den gangen hadde Modum Bad 14 behandlingsplasser. I dag har de noen og tretti. De har vel i dag best kompetanse på dette feltet i Norge, men fortsatt ser vi at Modum Bad ikke tar inn pasienter som har veldig lav kroppsvekt. De flyter ofte i systemet vårt og blir en kasteball mellom de ulike avdelingene.

Mitt konkrete spørsmål er: Vil helseministeren vurdere å innføre egne spesialavdelinger, som de har gjort i Sverige med godt resultat? Klarer vi også å få på plass en sterkere koordinering av offentlige etater som psykiatri, helsevesen, fylkeskommuner og kommuner, tror jeg vi har oppnådd mye. Men det viktigste er å ha en politisk vilje til å presse gjennom konkrete tiltak for denne pasientgruppen.

Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg forstår tilleggsspørsmålet fra representanten Bekkemellem Orheim dit hen at hun konstaterer at det er en slik vilje, og at hun er opptatt av at den skal gi seg utslag i et press i forhold til tjenesten og fagene for å få til en raskere framdrift. Det kan jeg forsikre om at jeg ønsker å bidra til. Derfor er dette fokusert i styringsopplegget for sykehusene, og det vil, som jeg nevnte i mitt hovedsvar, bli fokusert i oppfølgingen av sykehusene, som på psykiatriens område vil foregå tertialvis, nettopp av den grunn at det skal være et betydelig trykk.

Det er riktig som representanten Bekkemellem Orheim sier, at Modum Bad har god kompetanse. Jeg var med på å foreslå en bevilgning til dette tiltaket i utgangspunktet og har foreslått en økning i år, men det er heldigvis også dels etablert, dels under etablering, nye spesialenheter i alle helseregionene. Jeg kan nevne at f.eks. Helse Midt-Norge nå oppretter en ny spesialenhet på sykehuset i Levanger for behandling av pasienter med alvorlige spiseforstyrrelser i denne regionen. Det understreker betydningen av at en får gode tverrfaglige tilbud. Her er det ikke bare snakk om psykiatri, for de sykeste er det også et somatisk problem som må løses i et samspill.

Karita Bekkemellem Orheim (A): Jeg har bare lyst til å si at det vi har sett i løpet av de siste årene, er at behandlingstilbudet til denne gruppen har blitt lagt ned enkelte steder i landet, bl.a. i Tromsø og i Oslo. Derfor er det viktig at helseministeren følger nøye med. Jeg ser at det er veldig mye på gang i forhold til denne pasientgruppen, men i mellomtiden får vi hele tiden beskrivelser av situasjoner som jeg tror gjør sterkt inntrykk på oss alle, og som vi ikke vil oppleve i dagens Helse-Norge.

Vi vet at dette er en gruppe som mange ganger ikke klarer å stå oppreist og kjempe for sine rettigheter. Pårørende er også ofte berørt på en slik måte at de ikke har krefter til å stå på i kampen om ressursene. Neste gang vi debatterer dette temaet i Stortinget, håper jeg at det har skjedd noe konkret i forhold til behandlingsplasser. Vi må ha flere behandlingsplasser, og jeg håper også at statsråden kan være åpen for alternative behandlingsformer – det har vi på mange andre områder i dag. Jeg tror ikke det finnes et fasitsvar på hvorfor mennesker får denne lidelsen. Derfor er det viktig å være ydmyk i forhold til behandlingsmåte og trekke bredt på de ulike miljøene vi har i dag.

Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg tror jeg i høyeste grad innehar den ydmykheten. Det at vi søker hjelp fra utlandet, at vi søker kompetanseoverføring, er et uttrykk for det. At vi satser på forskjelligartede tilbud, er også et uttrykk for det.

Det er dessverre slik at siden representanten Bekkemellem Orheim og jeg møttes i en interpellasjonsdebatt i 1998, har omfanget av problemet økt. Det er også med på å forklare noe av det trykket som er på behandlingsapparatet, til tross for at man har utviklet en del nye tilbud.

Det jeg tror blir viktig framover, er å fokusere på det forebyggende arbeidet. Selv om det ikke finnes enkle svar på hvorfor disse lidelsene griper om seg, tror jeg det er helt åpenbart at det å være med og bygge menneskeverd, det å være med og bygge et positivt selvbilde hos unge jenter og det å være med og motvirke reklamens ensidige fokusering på det kroppslige utseendet som et uttrykk for vellykkethet, er viktige forebyggende trekk som må inn både i skoleverket og i andre sammenhenger hvor verdier formidles.

Presidenten: Spørsmål 7 vil bli besvart senere.