Harald T. Nesvik (FrP): Jeg vil få lov å stille følgende spørsmål til helseministeren:

«To familier har søkt om bistand i forbindelse med oppfølging av pasientskader skjedd i utlandet. Det familiene ønsker, er hjelp i forbindelse med kostnader og problemer som knytter seg til å få utlevert relevante dokumenter fra de gjeldende sykehus der feilbehandlingene har funnet sted, slik at en kan få vite hva som er skjedd med sitt barn. Sakene gjelder ikke erstatning, men et ønske om å vite hva som er skjedd.

Er statsråden, på denne bakgrunn, villig til å se på saken på nytt?»

Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg har fått et godt innblikk i de to familienes situasjon gjennom de sakene som har vært til behandling i departementet. Jeg har stor medfølelse i forhold til det de har vært gjennom.

Begge sakene gjelder nå spørsmål om dekning av saksomkostninger, herunder advokatutgifter i Norge, reise- og oppholdsutgifter, oversettelsesutgifter m.v. i forbindelse med saksanlegg i utlandet.

Innledningsvis vil jeg bemerke at det er Stortinget som vedtar statsbudsjettet, og at departementets disponering av midler må skje i samsvar med lov, stortingsvedtak og lignende føringer. Departementet kan ikke bruke midler til formål som det ikke er avsatt midler til, selv om det er gode formål. Dette gjelder både erstatningsutbetalinger, dekning av saksomkostninger og andre typer utgifter.

Jeg er klar over at familiene nå ikke krever erstatning fra norske myndigheter, men ønsker dekning av saksomkostninger i utlandet. Jeg vil likevel komme inn på erstatningsrettslige regler i min videre redegjørelse, idet dette er relevant for vurderingen av om det vil være rimelig at departementet bidrar til å dekke saksomkostningene.

Den ene familien, som mistet sitt barn, har tidligere fått bistand ved at departementet har innhentet og bekostet en sakkyndig erklæring om behandlingen i utlandet. På bakgrunn av Rikshospitalets rolle i saken fant departementet dette rimelig. Departementet har imidlertid ikke funnet grunnlag for å dekke familiens saksomkostninger ved saksanlegg i utlandet.

Det vises til at denne familien ikke har krav på erstatning fra staten i anledning saken, verken etter ordinære erstatningsrettslige regler eller etter ordningen med pasientskadeerstatning – verken etter den midlertidige ordningen som gjelder i dag, eller etter den nye loven som foreløpig ikke er trådt i kraft. Det ville de heller ikke hatt om en slik pasientskade hadde oppstått i forbindelse med behandling i Norge. Dette har sammenheng med at man ved tap av barn sjelden lider økonomisk tap. Ved tap av et barn kan det være aktuelt å reise krav om erstatning for skade av ikke-økonomisk art, såkalt oppreisning. Slikt krav må imidlertid rettes direkte mot den eller dem som har voldt skaden, og helsemyndighetene vil ikke ha ansvar for erstatning av ikke-økonomisk skade, oppreisning, selv om behandlingen har funnet sted ved et offentlig sykehus. Dersom de skadelidte vinner frem med et oppreisningskrav, vil de som hovedregel også bli tilkjent dekning av nødvendige saksomkostninger.

Det kan sies at denne familien er kommet ekstra uheldig ut ved at skaden skjedde i utlandet, slik at søksmål må reises der, med de økte utgifter dette medfører. Ut fra den grundige gjennomgang som departementet har hatt av denne saken, og den dokumentasjon vi har mottatt, har vi ikke funnet grunnlag for å dekke saksomkostningene i dette tilfellet.

Den andre familien er i en annen situasjon. Barnet er blitt funksjonshemmet. Det kan derfor være aktuelt med erstatning for økonomisk tap og menerstatning.

Dersom behandlingen hadde funnet sted ved et sykehus i Norge, kan man ikke se bort fra at skadelidte ville hatt krav på erstatning fra helsemyndighetene etter alminnelige erstatningsregler, idet arbeidsgiver i en viss utstrekning svarer for skade voldt av arbeidstakere, eller gjennom den midlertidige ordningen med Norsk Pasientskadeerstatning. Det er foreløpig ikke vurdert om vilkårene for erstatning ville foreligget dersom behandlingen hadde funnet sted i Norge.

Etter den nye loven om erstatning ved pasientskader, som vil tre i kraft om kort tid, vil det være mulig å fremme erstatningskrav i Norge også når skaden har skjedd ved sykehus i utlandet, når behandlingen helt eller delvis er bekostet av norske myndigheter. Skader oppstått før lovens ikrafttredelse skal imidlertid avgjøres etter de tidligere regler. De midlertidige pasientskadeerstatningsordningene omfatter delvis skade voldt i utlandet, men ikke før 11. desember 2000. Det er ikke mulig for denne familien å få saken behandlet i Norge, og det vil heller ikke bli det når den nye pasientskadeloven trer i kraft.

Departementet har tilbudt den andre familien sin bistand ved å søke å innhente journalen fra sykehuset i utlandet. Når journalen foreligger, vil det bli vurdert om det er grunnlag for å yte ytterligere bistand i denne saken.

Harald T. Nesvik (FrP): Så vidt jeg kan forstå både av et svarbrev fra helseministeren til undertegnede tidligere og i forhold til helseministerens svar nå, vil den ene familien – den som har fått et handikappet barn som følge av den behandlingen som har funnet sted – kunne få ytterligere bistand. Det svaret er jeg fornøyd med. Men det gjelder den familien.

Når det gjelder den andre familien, er jeg ikke så fornøyd med svaret fra helseministeren. Saken er veldig spesiell. Den er spesiell fordi dette er pasienter som er sendt bl.a. fra Rikshospitalet fordi vi ikke hadde et behandlingsopplegg i Norge for den type lidelse som dette omfatter, hypoplastisk venstre hjertesyndrom.

Da er spørsmålet mitt: Ser helseministeren overhodet ikke at vi i hvert fall har et moralsk ansvar for å prøve å hjelpe disse familiene til å kunne få et svar? Man ønsker rett og slett i rettssammenheng å kunne få vurdert og få svar på de spørsmålene som man sitter inne med. Det blokkerer man for i disse sakene, fordi man sier at man ikke har noe ansvar juridisk, og vil derfor ikke bistå ytterligere. Men ser ikke helseministeren det moralske ansvaret som vi har for å kunne la foreldrene få et svar?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg er helt enig med representanten Nesvik i at saken er spesiell. Det er også grunnlaget for at jeg i flere runder har søkt å vende alle steiner for å se om vi har et grunnlag for å yte hjelp utover den hjelpen som allerede er gitt til denne familien, og som også må sies å være utover det departementet strengt tatt var forpliktet til. Jeg viser til at denne saken har vært gjenstand for grundig vurdering i departementet under to statsråder og under to forskjellige regjeringer, som har kommet til den samme konklusjonen.

Men det som faktisk er skjedd i saken, er at man har vist at saken er spesiell, ved å gå inn og gi den assistanse som man allerede har gitt. Og jeg må si: Også for en statsråd gjelder det at man ikke kan gi penger og bevilge midler som det ikke er hjemmel for i lov eller i de vedtak og føringer Stortinget har gitt for statsbudsjettet.

Harald T. Nesvik (FrP): Nå konsentrerer vi oss om den familien som ikke får ytterligere bistand.

Det spesielle er at man har gått til det skrittet at man har fått innhentet en sakkyndigerklæring, og det synes jeg er positivt. Det var det den forrige helseministeren, Tore Tønne, som tok initiativ til. Det spesielle er at når sakkyndigrapporten foreligger, med de påpekninger som ligger der, som er ganske entydige når det gjelder – jeg holdt på å insinuere feilbehandling ved – denne helseinstitusjonen i USA, sier departementet at da kan ikke vi yte mer, da kan ikke vi være behjelpelig med å gå videre. Det synes jeg er rimelig spesielt, i hvert fall med tanke på det som står i denne sakkyndigerklæringen. Det vises også i brev til meg at hvis man ser på det med å kunne yte rettshjelp i saker bl.a. overfor utlandet, henvises det til en § 4, som bl.a. brukes når det gjelder barnebortføringssaker. Da kan man finne en del hjemler for å yte bistand til saker i utlandet. Hvorfor kan man ikke bruke dem i denne saken?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Vi er bundet av de regler som gjelder for helsetjenestene i Norge – lovregler – og de midlertidige regler som har gjeldt for pasientskadeerstatning, frem til den nye loven trer i kraft. Vi er bundet av de budsjettvedtak og føringer som ligger der. Jeg må bare si at hadde jeg funnet et grunnlag for å gå videre i denne saken, hadde jeg gjort det. Men jeg har ikke funnet det grunnlaget. Og jeg må også stå ansvarlig innenfor de rammene som gjelder for min embetsutøvelse.

Jeg vil også si at departementet faktisk har strukket seg lenger enn det man strengt tatt har plikt til, ved at man har bistått familien med å innhente en slik uavhengig sakkyndigerklæring.