Arne Sortevik (FrP): Jeg har følgende spørsmål til utdanningsministeren:

«Jeg viser til oppslag i bladet «Utdanning» av 12. mai 2002 om kurset «Hverdagsjuss for skoleledere» der det fremkommer at skolens ansatte ikke har rett til å foreta beslag av bl.a. farlige gjenstander fra elever. I forhold til opplæringslovens bestemmelser om ordensreglement, og ikke minst i forhold til de praktiske ordensproblemer som ansatte i dagens skole stilles overfor, representerer denne begrensningen en stor utfordring.

Hva vil statsråden gjøre for å avhjelpe denne situasjonen?»

Statsråd Kristin Clemet: La meg først slå fast at skolen har plikt til å sørge for trygge forhold og et godt læringsmiljø for elevene. For å følge opp denne plikten mener jeg det er viktig at skolene har et internt ordensreglement. Dette reglementet bør være klart og tydelig, ikke til å misforstå, utarbeidet i samarbeid med elever og foreldre, lærere og skoleledere og håndheves når det brytes. Alle i skolen, både lærere, elever og foreldre, må vite hva som er akseptabel atferd. Ordensreglementet kan variere over tid og mellom skolene, men må selvsagt fastsettes innenfor de rammene som følger av opplæringsloven, og de reglene som gjelder generelt i det norske samfunnet.

I et ordensreglement kan man f.eks. liste opp gjenstander som ikke tillates medbrakt eller brukt på skolen, som f.eks. mobiltelefoner, våpen eller – for den saks skyld – godterier, samt redegjøre for de sanksjoner/reaksjoner som vil ledsage et regelbrudd.

Uansett reglement er det etter min mening klart at enhver har rett, og plikt, til å hindre straffbare handlinger. Virkemidlene man benytter, må imidlertid stå i rimelig forhold til den straffbare handlings grovhet og rettes mot den som har forgått seg, og i skolesammenheng normalt ikke rettes mot hele klassen eller skolen. Jeg er derfor ikke enig i de påstander som fremkommer i bladet «Utdanning». Både ut fra gjeldende lov- og regelverk, et eventuelt skolereglement og sunn fornuft, vil jeg legge til, mener jeg at skolens ansatte kan gripe inn og fjerne synlige eller lett tilgjengelige våpen eller andre farlige gjenstander fra elevene. Der det er mer vage mistanker, f.eks. om hvilke elever som kan være involvert, må man, som ellers i samfunnet, overlate til politiet å foreta ransaking og beslag.

Jeg har registrert at det er skapt usikkerhet i skolen om disse spørsmålene. Jeg har derfor igangsatt arbeidet med et eget rundskriv som vil gjøre dette klarere, og som presiserer de forhold jeg har nevnt ovenfor, og som kan være i bruk fra skolestart i høst.

Arne Sortevik (FrP): Jeg takker for svaret.

Vi kan fort bli enige om hva som er «sunn fornuft», men det styrker åpenbart handlinger basert på sunn fornuft dersom jusen også er på fornuftens side. Jeg er derfor glad for at vi iallfall kan få en form for opprydding gjennom et rundskriv. Men hvis det rundskrivet bærer frem noenlunde de samme synspunkter, etterlater det fortsatt en uavklart situasjon i forhold til jusen spesifikt. Det bør etter min mening foretas en opprydding som også klargjør og omfatter hva som er juridisk mulig, slik at dersom det oppstår situasjoner hvor dét blir satt på spissen, bør det for alle ansatte i skolen, både skoleledere og lærere, være avklart på den måten at de føler seg på trygg juridisk grunn hvis de mener det er grunnlag for å foreta beslag, uavhengig av gjenstand. Det er også et selvstendig poeng at det virkemiddelapparatet som lærerne må bruke, bør være juridisk avklart, slik at de i sin rollemodell faktisk ikke opptrer i strid med eller på kant av gjeldende lovgivning.

Statsråd Kristin Clemet: Nå mener jeg at det svaret jeg avgav i sted, også er i samsvar med jusen. Jeg er klar over at det kan være jurister som kan mene noe annet, men vi er vel ikke helt ukjent med det fenomenet at jurister kan ha ulike oppfatninger. Jeg mener altså at jeg gav et svar som ikke bare gikk på sunn fornuft, men som også er forankret i lov- og regelverk, og som i tillegg kan og bør forankres i et skolereglement. Sunn fornuft kom nærmest på toppen av jusen.

For øvrig er jeg enig med representanten Sortevik i at hvis vi i arbeidet med dette rundskrivet finner ut at det er vanskelig å gi klare retningslinjer om hva slags skolereglement man kan ha på svært viktige områder – man må jo si at dette med våpen er svært viktig – bør vi eventuelt ta initiativ også lovveien dersom det skulle være nødvendig. Men vår tolkning er at slik loven nå er, slik opplæringsloven er, og slik man har anledning til å utforme skolereglementet, er man på trygg juridisk grunn dersom man gjør som jeg sier, altså griper inn og fjerner «synlige eller lett tilgjengelige våpen eller andre farlige gjenstander fra elevene». Det å gå til uadressert ransaking forholder seg nok annerledes, men jeg tror ikke det er de problemstillingene de angjeldende lærere og skoler har tatt opp.

Arne Sortevik (FrP): Et tilleggsspørsmål til slutt: Vil man i utformingen av rundskrivet også samarbeide med Lovavdelingen i Justisdepartementet, slik at man gjør sitt ytterste for å avklare eventuelle uklarheter knyttet til lovgrunnlaget for å gå til beslag? Jeg har lyst til å minne om at vi snakker om ganske ulike typer gjenstander – mobiltelefoner kan være av de relativt uproblematiske. Når vi beveger oss langs en akse videre mot våpen – kniver og slagvåpen – er vi inne i en helt annen og langt mer alvorlig problematikk.

Statsråd Kristin Clemet: Nå har vi i og for seg jurister i Utdannings- og forskningsdepartementet også, men det er en relativt normal prosedyre at dersom man beveger seg inn på lovområder, er det også en kontakt med Lovavdelingen. Jeg kjenner ikke akkurat prosedyrene for hvorledes man gjør det ved utarbeidingen av rundskriv, men jeg tar med meg dette rådet, og jeg skal sørge for at det vi sender ut, skal være patent.

Presidenten: Vi går da tilbake til spørsmål 13.