Olav Gunnar Ballo (SV): «I helsemagasinet Puls på NRK har enkeltsaker der det har vært søkt om erstatning fra Norsk Pasientskadeerstatning blitt tatt opp. Felles for sakene har vært en svært lang saksbehandlingstid, med omfattende krav til dokumentasjon, og der ordningen framstår som byråkratisk og lite servicerettet overfor søker.

Mener statsråden at ordningen fungerer etter hensikten, eller ser statsråden behov for forbedringer?»

Statsråd Dagfinn Høybråten: Den midlertidige ordningen med pasientskadeerstatning trådte i kraft i 1988. Hensikten med ordningen var å sikre pasientene et bedre erstatningsrettslig vern enn det den tradisjonelle erstatningsretten gav. Den midlertidige erstatningsordningen gjør det lettere for pasienter å få tilkjent erstatning enn de alminnelige erstatningsrettslige regler. Reglene for den midlertidige ordningen bygger på et «objektivisert» ansvarsgrunnlag, mens hovedregelen etter alminnelige erstatningsrettslige regler er at det må foreligge skyldansvar.

Norsk Pasientskadeerstatning – NPE – har siden organet ble opprettet i 1988 ferdigbehandlet 17 500 av i alt 21 000 mottatte saker. Av disse har ca. 5 250 pasienter fått medhold, dvs. at rundt 30 pst. har fått erstatning. Det er totalt utbetalt 1,5 milliarder kr.

80 pst. av sakene ferdigbehandles i løpet av to år. Når det gjelder årsaken til at de siste 20 pst. tar lengre tid, opplyser NPE at dette ikke skyldes manglende ressurser, men viser bl.a. til at det dreier seg om kompliserte saker, saker hvor en må avvente utviklingen med hensyn til pasientens situasjon for å kunne ferdigbehandle kravet, saker hvor pasienten klager, og saker hvor det blir reist søksmål.

Det er viktig å være oppmerksom på at det ikke må bli et så stort press på saksbehandlingstiden at dette går ut over kvaliteten i saksbehandlingen.

Enkelte av sakene tar imidlertid altfor lang tid. NPE arbeider kontinuerlig med å bedre kvaliteten i sine saksbehandlingsrutiner og overvåker også saksbehandlingstiden.

Jeg mener at den midlertidige erstatningsordningen har fungert bra, selv om det er rom for forbedringer når det gjelder saksbehandlingstiden i enkelte saker. Dette har jeg tidligere tatt opp med NPE, og jeg vil også i fremtiden følge med på dette.

Jeg tar sikte på at den nye pasientskadeloven skal tre i kraft fra 1. januar 2003. Bestemmelsene i loven bygger i stor utstrekning på regelverket etter den midlertidige erstatningsordningen. For å sikre gode saksbehandlingsrutiner er regler om saksbehandlingen nå fastsatt i loven. Det følger av reglene for den midlertidige erstatningsordningen at bestemmelsene om klage og omgjøring i forvaltningsloven kapittel VI gjelder tilsvarende så langt det passer. I pasientskadeloven er det fastsatt at forvaltningsloven og offentlighetsloven gjelder for virksomheten til NPE og Pasientskadenemnda. Videre følger det av loven at avgjørelse om hvorvidt erstatning skal ytes, avgjørelse om erstatningens størrelse, avgjørelse om delutbetaling samt avgjørelse om advokatbistand er å anse som enkeltvedtak. For å sikre en reell klagebehandling følger det av loven at Pasientskadenemnda skal ha et eget sekretariat. Loven fastsetter videre en utvidet plikt til begrunnelse for Pasientskadenemnda i forhold til det som følger av forvaltningsloven.

I sum er min vurdering at ordningen fungerer bra, men at saksbehandlingstiden i enkelte saker er altfor lang. Jeg har den tillit til NPE at de kontinuerlig ser på hvordan de kan forbedre både sin saksbehandlingstid og sin servicegrad, og vil følge opp det også etter at den nye ordningen trer i kraft.

Olav Gunnar Ballo (SV): Jeg takker for svaret.

Det som slår en, er at det er et konglomerat av ordninger som pasienter og befolkningen har å forholde seg til når det gjelder klagesaker. Man har pasientombudsordningen, der det er klageadgang til fylkeslegen, eventuelt videre til Statens helsetilsyn. Man kan foreta et sivilrettslig søksmål. Noen saker havner hos Sivilombudsmannen. Og så har vi Pasientskadeerstatningen. Det slår meg også – med min bakgrunn fra helsevesenet – at det ikke alltid er enkelt å vite hva som egentlig er systemet her. Hva slags kvalifisert råd skal man gi en pasient eller dens pårørende i forhold til klageadgang? Og hvilken rolle spiller Pasientskadeerstatningen i et hele i forhold til de andre ordningene som eksisterer? Ser statsråden noen behov for en noe mer overordnet opprydning med hensyn til slike ordninger, slik at befolkningen i større grad føler seg veiledet gjennom de mange ordningene som eksisterer i dag?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg er sterkt opptatt av at pasientene lettere skal kunne finne fram i helsetjenesten generelt, og av at de skal ha mulighet for å klage og ta opp sine saker, enten det gjelder klager overfor tilsynsmyndighetene som går på forsvarlighet og helsepersonellets utøvelse av sitt fag, eller det gjelder erstatningskrav mot Pasientskadeerstatningen, enn si klager av mer generell art i forhold til pasientombudene. Jeg mener at pasientombudene har en viktig rolle i forhold til å veilede og informere pasientene om dette, men også sykehusene og helsetjenesten selv har et soleklart informasjonsansvar som nok ikke alltid ivaretas på beste måte.

Vi fikk den nye pasientrettighetsloven, som innebar en opprydding i og en klargjøring og sammenstilling av pasientenes rettigheter, og jeg vil i den sammenheng legge vekt på at informasjonen om dette må bli enda bedre overfor pasienten.

Olav Gunnar Ballo (SV): Jeg registrerer at når det kommer en klage til fylkeslegen, vil det åpenbart vært to parter her: Det vil være helsepersonell, som kanskje i utgangspunktet føler seg utsatt i den forstand at man kan ha begått en feil, og det vil være pasienter som har en opplevelse av at helsepersonellet har begått en feil – og så får man en balansegang hvor fylkeslegen må finne fram til en vurdering som begge parter kan akseptere som rimelig. Pasientskadeerstatningen får på sett og vis en annen rolle her, fordi det i utgangspunktet ikke nødvendigvis må foreligge feil fra helsepersonellets side. Men resultatet skal likevel ha vært en belastning for den som er blitt rammet – og så vil det være en erstatningsordning i kjølvannet av det.

Når det gjelder en konkret sak, som bl.a. var oppe i helsemagasinet «Puls» – jeg forventer ikke at statsråden skal gå inn i enkeltsaker – ble den altså sivilrettslig behandlet, med en dom som innebar en erstatning for vedkommende. Men så anker Norsk Pasientskadeerstatning dommen. Og jeg oppfatter det ikke som helt uproblematisk at Pasientskadeerstatningen da, hvis man uten å måtte bevise skyld, har fått støtte i et sivilrettslig apparat, på sett og vis blir en motpart.

Ser statsråden at den rollen kan være vanskelig ut fra folks forståelse av dette organet?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg har ikke noe problem med å se at det kan være vanskelig å forstå hvilken rolle NPE har i en slik situasjon. Jeg kjenner ikke saken, og tør ikke gå inn på den uten å ha satt meg nærmere inn i den.

Men generelt vil jeg si at det er viktig at vi har forskjellige klageordninger, at vi har tilsynsorganer som følger opp forsvarligheten i helsetjenesten og følger opp helsepersonellets utøvelse av sine plikter, slik at det ikke blandes sammen med erstatningsordningene, hvor man på et såkalt objektivisert grunnlag skal kunne få erstatning uten å måtte bevise at det foreligger skyld eller ansvar.

Jeg tror at pasientombudene fortsatt vil ha en viktig rolle i forhold til å binde dette sammen, og være et lavterskel tilbud til pasientene når det gjelder deres behov for veiledning i systemet.