Sigbjørn Molvik (SV): Jeg vil stille følgende spørsmål til utdannings- og forskningsministeren:

«Skien kommune tilbyr tre rullestolbrukere i grunnskolen å gå på en annen skole enn den de naturlig sogner til i stedet for å tilrettelegge skolen i nærmiljøet på en tilfredsstillende måte for rullestolbrukere.

Mener statsråden at dette er i samsvar med opplæringslova § 8-1 der det heter: «Grunnskoleelevane har rett til å gå på den skolen som ligg nærast eller ved den skolen i nærmiljøet som dei soknar til.», og § 9-3, som sier: «Alle elevar har rett til ein arbeidsplass som er tilpassa behovet deira.»?»

Statsråd Kristin Clemet: Også rullestolbrukere har etter opplæringsloven rett til å gå på den nærmeste skolen på samme måte som andre elever, og kommunen har ansvaret for å legge forholdene til rette slik at det er praktisk mulig. Jeg kjenner ikke denne konkrete saken, og jeg vet derfor ikke noe om hvorvidt den ansvarlige kommunen har informert de aktuelle elevene og deres foreldre om den retten de har etter loven, noe kommunen plikter å gjøre.

Loven er ikke til hinder for at en elev i særlige tilfeller får tilbud om et bedre opplegg et annet sted enn det som er mulig å få til ved den ordinære hjemmeskolen. Et slikt tilbud kan imidlertid ikke fremsettes uten at det er foretatt en forsvarlig sakkyndig vurdering av saken og eleven og foreldrene har blitt informert om retten til å gå på den nærmeste skolen. Dersom eleven likevel velger å gå på hjemmeskolen etter å ha fått tilbud om å gå på en annen skole, må forholdene legges til rette for at eleven kan motta opplæringen der. Jeg vil for øvrig understreke betydningen av at kommunene ikke utsetter eleven og foreldrene for et utilbørlig press i denne sammenheng.

Eleven har rett til å påklage saken til Statens utdanningskontor, dersom eleven mener at kommunen ikke legger forholdene til rette på en akseptabel måte for at eleven kan motta opplæringen ved hjemmeskolen.

Sigbjørn Molvik (SV): Jeg takker statsråden for svaret, som jeg oppfatter som svært positivt.

Utgangspunktet for mitt spørsmål er et konkret tilfelle i en konkret kommune, men det er all grunn til å tro at dette gjelder mange funksjonshemmede barn i mange skoler og i mange kommuner. Sånn sett er det et viktig prinsipielt spørsmål som dreier seg om alle barns like rettigheter i forhold til skole og opplæring, og om en reell integrering i norsk grunnskole.

Jeg mener det ikke kan være riktig og i samsvar med opplæringslovens intensjoner at foreldre til funksjonshemmede barn, i dette tilfellet rullestolbrukere, skal måtte gå runde på runde med kommunen for at deres barn skal få den retten alle barn burde ha til å gå på den skolen som ligger nærmest, og der søsken, venner og naboer går. Det bør etter min oppfatning være en selvfølge, og jeg oppfatter statsrådens svar dit hen at hun er enig med meg.

Mitt spørsmål blir: På hvilken måte vil statsråden følge opp dette overfor norske kommuner?

Statsråd Kristin Clemet: Jeg må først si meg enig i alt det som representanten Molvik nå sa. Det sentrale i hans spørsmål til meg er at det er en kommune som har tilbudt dette. Jeg har redegjort for at det er i og for seg ikke forbudt, men det må skje på visse premisser, det må informeres om hvilke rettigheter eleven har til likevel å gå på hjemmeskolen, osv. Det redegjorde jeg for i mitt svar.

Jeg kjenner ikke denne konkrete saken, men jeg har undersøkt med Statens utdanningskontor i Telemark forut for at jeg svarer dette spørsmålet, og de har ikke mottatt denne saken som klagesak. Jeg tror det er generelt viktig at også publikum blir oppmerksom på hvilke klagemuligheter de har, slik at de kan ta opp saken dersom de føler seg urettmessig behandlet.

Så bare for å gjenta: Disse elevene har en rett på lik linje med alle andre. De kan få tilbud om noe annet, men da på visse premisser, og jeg kjenner ikke til hva som har skjedd i denne saken. Når det gjelder det generelle, er jeg enig med representanten Molvik. Vi bidrar så godt vi kan til å informere kommunene om hvorledes denne loven er å forstå.

Sigbjørn Molvik (SV): Jeg takker igjen for svaret.

Jeg vil så gå litt over til graden av tilrettelegging, for det er også et viktig element her. I dette tilfellet jeg her snakker om, har kommunen sagt at de ved den aktuelle skolen som ligger nærmest, vil lage tilgjengelighet for rullestolbrukere til et klasserom, mens det i andre deler av skolen, som f.eks. spesialrom og rom i forbindelse med skolefritidsordningen, ikke så langt er tenkt lagt til rette for rullestolbrukere.

Mener statsråden at en slik tilrettelegging er god nok for å oppfylle opplæringslova? Og synes statsråden dette er tilstrekkelig for å fremme reell integrering av bevegelseshemmede barn i skolehverdagen?

Statsråd Kristin Clemet: Det er litt vanskelig for meg å gå inn i en enkeltsak og helt konkrete spørsmål vedrørende tilrettelegging, men generelt er jeg meget opptatt av dette spørsmålet. Man kan forstå at det av og til kan være vanskelig i eksisterende gamle bygg osv. å legge til rette så godt som man kunne ønske seg, men jeg tror det er veldig vesentlig at alle kommuner og vi som rikspolitikere er opptatt av å sørge for at vi får tilrettelagt, særlig når det gjelder nye bygg og når det gjennomføres nye tiltak. Det man nå kaller universell design, burde være et lite problem for oss andre, og jeg tror det kan være ganske kostnadseffektivt dersom man tar disse hensynene allerede fra starten av. Jeg kan forstå at det av og til kan være vanskelig i gamle og eksisterende bygg, men det er vanskelig for meg å bedømme akkurat denne konkrete saken. Jeg ber om forståelse for det.