Bjarne Håkon Hanssen (A): Jeg vil få lov til å stille følgende spørsmål:

«Rett til omsorgspenger ved pleie av barn i hjemmet etter sykehusopphold gis i dag etter folketrygdloven § 9-10, når sykehusoppholdet har vart i sju dager. Den medisinske utviklingen har medført stadig kortere liggetider.

Vil statsråden endre regelen slik at praktiseringen blir i tråd med moderne medisinske behandlingsprinsipper, og at det avgjørende for tilståelse av pleiepenger blir en vurdering av behovet for kontinuerlig tilsyn og pleie fra en av foreldrene i rehabiliteringsfasen?»

Statsråd Ingjerd Schou: Tidligere forelå det ikke rett til pleiepenger ved barns innleggelse i sykehus med mindre det forelå en livstruende eller annen svært alvorlig sykdom eller skade. I Ot.prp. nr. 26 for 1996-97 ble det foreslått å innføre omsorgspenger, nå kalt pleiepenger, til foreldre med barn som er innlagt på sykehus i mer enn sju kalenderdager, uten hensyn til diagnose. I forbindelse med behandlingen av forslaget foreslo sosialkomiteen at foreldrene skulle få rett til omsorgspenger også ved pleie av barn i hjemmet etter utskriving fra sykehuset. Forslaget omfattet bare tilfeller hvor barnet har vært innlagt på sykehus i mer enn sju kalenderdager. Komiteen uttalte at ved kortere innleggelser med påfølgende pleiebehov i en periode vil det som oftest være snakk om barn med kronisk sykdom. I slike tilfeller er det allerede en utvidet stønadsperiode på til sammen 40 dager etter de generelle reglene som gjelder ved barns sykdom.

Det blir stadig kortere liggetid ved sykehus, og flere vil derfor falle utenfor ordningen med pleiepenger. De fleste sykehusopphold for barn har en varighet av 1–3 liggedager. Dersom slike kortvarige tilfeller skulle omfattes av reglene, ville det innebære en årlig merutgift for trygden på mellom 110 og 240 mill. kr, og saken må behandles budsjettmessig.

Ellers er det viktig å understreke at de mer generelle reglene om omsorgspenger fanger opp svært mange av de tilfellene hvor det ikke gis pleiepenger. Som sosialkomiteen også viste til, vil situasjonen ofte være slik at sykehusoppholdet er foranlediget av kronisk sykdom. I slike tilfeller har foreldrene rett på til sammen 40 dager – tilsvarende åtte arbeidsuker à fem dager – med omsorgspenger, som kan benyttes i forbindelse med rehabiliteringen av barnet. Når et ellers friskt barn må gjennomgå et sykehusopphold, vil foreldrene kunne få inntil 20 dager med omsorgspenger. Situasjonen kan imidlertid være slik at rehabiliteringen tar enda lengre tid, eller at deler av eller hele omsorgspengerettighetene er oppbrukt på forhånd. I slike tilfeller kan det være aktuelt med lønnet eller ulønnet permisjon fra arbeidsgiver, eller foreldrene kan bruke feriedager.

Selv om liggetida på sykehus går stadig nedover, er det fremdeles mange tilfeller med lengre innleggelser. Som oftest er det i slike situasjoner at behovet for en langvarig rehabilitering er størst, og jeg finner det derfor riktig fortsatt å prioritere disse tilfellene.

Når man ser ordningene med pleiepenger og omsorgspenger under ett, gir dagens regler gode løsninger. Selv om det som nevnt vil kunne være tilfeller hvor foreldrene i en sluttfase av rehabiliteringen ikke får dekket lønn fra folketrygden, er det likevel et spørsmål om dette er et område som bør prioriteres på bekostning av de mange andre viktige utfordringer og behov som vi må prioritere mellom.

Bjarne Håkon Hanssen (A): Jeg takker for svaret.

Foranledningen for at spørsmålet stilles, er bl.a. to helt konkrete saker som har vært behandlet i trygderetten, og som viser at det helt klart finnes eksempler på at vi får situasjoner der barn skrives ut etter seks døgn f.eks., men hvor den medisinske tilstanden helt åpenbart tilsier at alvorlighetsgraden er like stor som om barnet hadde ligget i sju eller åtte døgn. Det på en måte å bygge en regel ut fra antall døgn og ikke ut fra den medisinske tilstanden barnet befinner seg i, virker jo som en noe firkantet måte å forstå barnets behov på. Vi har flere eksempler på at det har vært alternative medisinske behandlingsformer der den ene behandlingsformen – som da ikke blir betraktet som den beste, tilsier en åtte-ni-ti dagers liggetid, som foreldrene da kan velge for å få pleiepenger, mens den beste behandlingsformen tilsier en liggetid på seks dager, og den velges ikke. Det virker jo noe meningsløst. Synes ikke statsråden det?

Statsråd Ingjerd Schou: Den medisinske vurdering og de ulike behandlingsmetoder skal jeg ikke gå inn i. Det som er viktig er imidlertid at regelverket tilsier at grensen går et sted, at sosialkomiteen har uttrykt det jeg tidligere har sagt i svaret, og at det fins andre ordninger. Spørsmål om enda bedre ordninger tilsier at vi også må vurdere den budsjettmessige siden, og i så fall er dette en budsjettsak.

Bjarne Håkon Hanssen (A): Jeg er klar over hva sosialkomiteen har sagt i denne saken. Men det kan jo også være slik at en utvikling skjer, slik at også vurderinger som en tidligere sosialkomite har gjort, bør gjøres på nytt.

Jeg har en innstendig oppfordring til statsråden. Jeg er enig i at grensen skal gå et sted, men det synes urimelig at grensen skal gå ved antall døgn, og ikke ved barnets behov. Jeg opplever at det er merkelig at statsråden insisterer på at det er døgnene som også i tiden som kommer, skal være det viktige, og ikke barnets behov for pleie og dermed foreldrenes behov for pleiepenger.

Statsråd Ingjerd Schou: Jeg er helt enig med representanten i at det er viktig å følge utviklingen nøye. Men, som sagt, dette er også en prioritering, og det har en budsjettmessig side – i så fall må dette vurderes i den sammenheng.