Karita Bekkemellem Orheim (A): Jeg vil få stille følgende spørsmål til finansministeren:

«Mener statsråden at forsikringsselskapene kan binde opp sine kunder opptil ett år ved inngåelse av forsikringsavtale og at de mange fusjoner i forsikringsbransjen gjør at konkurransesituasjonen for norske forbrukere er reell, og hvilken betydning dette har hatt å si for forsikringspremien til norske forbrukere?»

Statsråd Per-Kristian Foss: Jeg tillater meg først å si at dette er et ganske omfattende spørsmål. Svaret lyder slik:

I forhold til kundenes rett til å si opp forsikringsavtaler er det hensiktsmessig å se nærmere på både skadeforsikring og livsforsikring hver for seg. I skadeforsikring tegnes normalt kontrakter med ett års varighet. Vil forsikringstakeren si opp forsikringen fra utløpet av forsikringstiden, må vedkommende varsle selskapet om dette senest en måned fra den dag selskapet har sendt ordinært premievarsel for den nye perioden. Forsikringstakeren kan i forsikringstiden kun si opp et løpende forsikringsforhold dersom behovet for forsikring faller bort, eller det foreligger andre særlige grunner. Dette har sin hjemmel i forsikringsavtaleloven § 3-2, som for øvrig ligger under Justisdepartementets ansvarsområde.

I livsforsikring avtales normalt kontrakter med mange års varighet. Av forsikringsvirksomhetsloven § 7-8 følger det at en livsforsikringskontrakt ved melding til selskapet kan sies opp for overføring til et annet livsforsikringsselskap eller pensjonskasse. I flytteforskriften spesifiseres nærmere oppsigelses- og oppgjørsfristene ved overføring av midler. Disse varierer fra to til åtte måneder, avhengig av størrelsen på kontrakten.

Virksom konkurranse i forsikringsmarkedet er avhengig av flere forhold. Ett forhold er kundenes adgang til å bytte leverandør i forsikringstiden. Dette har særlig betydning for langvarige forsikringsavtaler, dvs. livsforsikringskontrakter o.l. I denne sammenheng er det verdt å merke seg at en generell flytteadgang for livsforsikring, med ajourførte konti, som en har i Norge, faktisk ikke er vanlig i andre land. Dette ble innført for å styrke kundenes rettigheter da forsikringsloven ble modernisert i 1988, og dette tiltaket styrket dermed norske livselskapers konkurranseposisjon også. I Sverige er det f.eks. ikke en slik lovfestet rett, men det er opp til det enkelte selskap å ta standpunkt.

Antallet aktører, deres markedsføringsstrategier og kundenes prisbevissthet er andre forhold som også har betydning for konkurransesituasjonen. Ved utgangen av 2001 var det åtte tradisjonelle livselskaper i det norske markedet og 53 skadeforsikringsselskaper med konsesjon fra norske myndigheter. Videre er det i dag, særlig innen skadeforsikring, etablert utenlandske filialer med sterke markedsandeler i Norge. Selskapet If er et eksempel på det. Det foregår også noe grensekryssende virksomhet på forsikringsområdet. Av Konkurranseflateutvalgets innstilling går det frem at markedsandelen til de fem største livselskapene målt etter opptjent premie, er noe større i Norge enn i andre nordiske land.

Det er flere forhold i forsikringsavtaleloven som kan forbedres sett fra forbrukernes interesser. Jeg vil i samråd med justisministeren se nærmere på loven, slik at en liberalisering kan gi forbrukerne større fleksibilitet. Justisdepartementet tar i løpet av året sikte på å sende på høring spørsmålet om man bør utvide adgangen til å si opp forsikringsavtaler i forsikringstiden. Det vil være naturlig å se på tidshorisonter som selskapene kan binde opp sine kunder, som stortingsrepresentanten her har tatt opp i sitt spørsmål. Jeg vil i tillegg også vurdere bestemmelser som gjør forbrukerne oppmerksom på at kunden har rett til å si opp forsikringen – herunder flytte forsikringen til et annet selskap – senest én måned fra den dag premievarselet er sendt.

Presidenten: Ønsker spørsmålsstilleren ordet til tilleggsspørsmål?

Karita Bekkemellem Orheim (A): Det hadde kanskje vært helt unødvendig med dette særdeles positive svaret som statsråden nå gav. Jeg kan likevel ikke dy meg for å komme med en liten kommentar.

Det å tegne forsikring er jo en relativt kostbar affære for mange forbrukere, og vi vet at inntjeningen til våre forsikringsselskap er det ikke noe i veien med. Derfor syns jeg at bransjens egen bortforklaring i Verdens Gang i dag med at dette vil medføre økte kostnader til administrasjon, er rent vås. Dette er et enkelt grep fra bransjen for å ta nakkegrepet på pengeboka til norske forbrukere.

For å avslutte vil jeg si at statsrådens svar var særdeles positivt for mange norske forbrukere, og jeg håper han er like klar i sin konklusjon når høringsrunden er ferdig.

Presidenten: Presidenten vil bemerke at ordet «vås» hører hjemme i det parlamentariske grenseland, mens «rent vås» definitivt ligger utenfor grensen.

Statsråd Per-Kristian Foss: Jeg skal ikke delta i karakteristikken av selskapenes uttalelser, men de understreker behovet for at kundenes rettigheter i Norge på dette området åpenbart bør lovreguleres, og det tar jeg sikte på.