Knut Storberget (A): «En modig 16 år gammel jente fra Tynset har anmeldt åpenbart straffbare forhold. Hun har fram til i dag blitt mobbet med vold og verbale utfall i skolen, uten voksensamfunnets inngripen. Etter summarisk etterforskning, og uten å ta kontakt med jenta, henla politiet i Hedmark saken (nr. 4457/0-10). Jenta ble varslet av media om utfallet.

Synes statsråden mobbede ungdommer i dag får god nok oppfølging av politiet, og er straffebudene for de voksnes unnlatelse til å gripe inn god nok?»

Statsråd Odd Einar Dørum: Mobbeatferd kan omfatte både handlinger som er klart straffbare, og handlinger som har en mer subtil krenkende karakter, men som ikke nødvendigvis er straffbare. Ikke sjelden har de som mobber, også atferdsproblemer som gir seg utslag i annen kriminalitet. Enkelte er under strafferettslig lavalder, og de stiller derfor andre krav til oppfølging fra voksensamfunnet. Vi skal ikke akseptere at barn og unge utsettes for vold og trakassering, heller ikke når de oppholder seg på eller er på vei til og fra skolen.

I et så sammensatt problemområde er det nødvendig at de ulike etatene samarbeider, men det må gjøres klart hva som er politiets ansvar, og hva som er skolemyndighetenes og barnevernets, respektive foreldrenes, ansvar. Ansvaret skal ikke kunne pulveriseres eller skyves mellom ulike instanser. Det er både viktig og nødvendig at politiet kobles inn raskt når mobbingen får en mer alvorlig karakter. I dag skal alle grunnskoler og videregående skoler ha sin faste politikontakt, som også kan benyttes når mobbing er et alvorlig problem. Bekymringssamtalene, der barn og unge og deres foreldre samarbeider, samt aktiv deltakelse i tverretatlig arbeid tillegger politiet en viktig rolle i arbeidet mot mobbing. De skal brukes mer. I Politidirektoratet vil man i 2002 implementere en plan for problemorientert forebyggende arbeid. Forebygging av mobbing skal være en del av denne planen.

Mobbing fanges opp av bestemmelser spredt i ulike lover og forskrifter, bl.a. straffelovens bestemmelser om legemskrenkelser og trusler. Ansvar for unnlatelse av å gripe inn for å forebygge eller avverge handlingene er mindre presist beskrevet. Unnlatelse av å gripe inn vil etter omstendighetene kunne rammes som medvirkning til mobbingen, særlig hvis den som unnlater å gripe inn, har en særlig omsorgs- eller tilsynsplikt. Opplæringsloven § 1-2 presiserer at alle som er knyttet til skolen, skal arbeide for å hindre at elever kommer til skade eller blir utsatt for krenkende ord eller handlinger, men uten at unnlatelser er belagt med straff. Er den som unnlater å gripe inn, offentlig tjenestemann, kan straffelovens bestemmelser om forseelser i den offentlige tjeneste, §§ 324 og 325, også være anvendelige.

Forskriften om miljørettet helsevern skal imidlertid fungere som «barnas arbeidsmiljølov». Den har hjemmel i kommunehelsetjenesteloven, som i § 4a-11 fastslår straffeansvar for enkeltpersoner, knyttet til forskriftens krav. Mobbing vil kunne defineres inn under ansvaret for det psykososiale arbeidsmiljø, som etter forskriften påhviler virksomhetens leder, dvs. rektor, og eier, som oftest kommunen. Jeg er ikke kjent med at noen skoleledere eller kommuner er straffet etter denne bestemmelsen.

Skolen, barnevernet, helsemyndighetene og politiet har et felles ansvar. Når voksne unnlater å gripe inn i en mobbesituasjon, er det derfor kritikkverdig, men sjelden straffbart. Vi er nødt til å se helheten i alle reaksjonsformene overfor barn og unge som bryter samfunnets normer.

Knut Storberget (A): Jeg takker for svaret.

I forrige uke kunne vi lese i Nordlys at Ina på 13 år måtte legges inn på sykehus på grunn av mobbing. Vi har lest i Dagsavisen om Lars på 23 år som har rømt landet. Det er mange slike episoder, og jeg har inntrykk av at slike episoder ikke har nevneverdig vekt i forhold til den øvrige debatten om barne- og ungdomskriminalitet.

Mitt spørsmål til justisministeren er faktisk ikke hvordan rettstilstanden er i dag, men om justisministeren vil bidra til å klargjøre ansvarsreglene, slik at vi får et klart ansvar, og igjen slik at vi også får aktivitet. For jeg er av den oppfatning at den manglende aktiviteten vi ser fra voksensamfunnet, nettopp skyldes at vi har en uklar rettstilstand om ansvarsforholdet.

Statsråd Odd Einar Dørum: Siden representanten i sitt spørsmål sier at voksensamfunnet ikke har grepet inn, har jeg innhentet en rapport fra Hedmark politidistrikt hvor det framgår at det har vært kontakt av omfang både med PP-tjenesten i Tynset kommune og også med skolepsykolog. Det framgår også med hensyn til det siste spørsmålet at da saken ble henlagt av politiet etter at man hadde sett på den, ble den sendt til jentas adresse på Tynset, og politiet ventet i fem dager før man så kunngjorde forholdet til media. Jeg synes det er riktig å gi disse praktiske informasjonene.

Men så til representantens hovedanliggende. Jeg deler hans hovedanliggende, at det er viktig å klargjøre ansvaret i det vi kan kalle for forvaltningssamarbeidet mellom forskjellige deler av det offentlige. Jeg deler også hans bekymring på dette punkt, fordi jeg på ulike måter er kjent med både mobbeoffer og deres pårørende. Jeg skal iallfall gjøre mitt i samarbeid med andre statsråder for at det både blir jobbet med spørsmålet, at det blir tatt på alvor, og at de ulike instanser som har ansvar, skal bære det. Men som det framgikk av mitt svar, er det i så fall flere som må dra sammen.

Knut Storberget (A): Jeg takker for svaret.

Jeg er for så vidt glad for at vi er enige om situasjonsbeskrivelsen, men det hjelper jo ikke de barna som rammes av dette. Dette er den alvorligste formen for barne- og ungdomskriminalitet, selv om vi ikke kan belegge det med straff for mange av dem. Man skaper også grobunn for en annen type kriminalitet.

Spørsmålet er jo nå egentlig om justisministeren vil ta et initiativ for å klargjøre bl.a. straffereglene i forhold til dette. Det syns jeg vi burde kunne få et svar på, og også på det spørsmålet som er reist i kjølvannet av disse mobbesakene, spørsmålet om f.eks. erstatningsordningen, mulighetene for rehabilitering i forhold til de ofrene som allerede er der. Vil justisministeren foreta seg noe i forhold til å bedre erstatningsordningene for disse?

Statsråd Odd Einar Dørum: Jeg tror ikke vi skal prøve å konkurrere om hvem som er verst når det gjelder tilfeller av barne- og ungdomskriminalitet, men jeg tror vi skal konstatere at uansett hva som skjer, reagerer vi til fordel for det mennesket som lider overlast.

Jeg viste i mitt svar til en rekke hjemler i norsk lovgivning, både det jeg kalte «barnas arbeidsmiljølov», det som er i straffeloven, og også opplæringsloven. Det som er kjernen i dette, er at skal man få en reaksjon hvor man ikke ser bort, så må de ulike instanser som ser, se i fellesskap og samarbeide. På spørsmålet om jeg vil bidra til at de som ser, skal se sammen med andre, er svaret at jeg vil det, for jeg er sterkt opptatt av dette som vi kan kalle forvaltningssamarbeid. Men det er dessverre ofte slik – uten at jeg skal gå inn i denne saken, men jeg kjenner tilfeller – at noen snakker om mobbingen lenge etterpå fordi det var for vanskelig å snakke om det mens det pågikk. Det er også slik at man heller ikke alltid ser det. Men når man ser – og ser klart og tydelig – har man selvfølgelig en plikt til å gripe inn. Da må det også være et samarbeid, og jeg har vist til at politiet har fått som en del av sitt ansvar å reagere, slik at vi skal ta disse spørsmålene på alvor.