Rolf Reikvam (SV): Jeg vil gjerne stille følgende spørsmål:

«Et oppslag i Aftenposten Aften 18. februar d.å. viser til at over 250 lærerstillinger i Oslo vil bli fjernet neste skoleår. Det vil bli færre timer til undervisning, noe som vil ramme elever som trenger spesiell tilrettelegging. SV har tidligere fremmet forslag om å lovfeste et minste timetall til hver skole.

Vil statsråden vurdere å foreslå å lovfeste minstestandarder som et minste timetall for å sikre et mest mulig likt tilbud og samtidig redusere timetallskuttene som rammer utdanningstilbudet?»

Statsråd Kristin Clemet: Nå har vi jo i spontanspørretimen vært inne på situasjonen i Oslo og det som dreier seg om undervisningstimer i Oslo, som ligger veldig høyt over andre kommuner. Representanten Reikvam tar vel opp et litt annet spørsmål her.

Alle elever har i dag rett til opplæring som har en forsvarlig minimumsstandard i samsvar med lov og læreplan.

Når jeg er skeptisk til en slik ytterligere lovfesting som SV tidligere har fremmet forslag om, nemlig å fastsette et læretimetall i tillegg til undervisningstimetallet – hvis jeg forstår dette riktig – skyldes det at den kan binde opp ressursbruken på en slik måte at ressursene ikke blir brukt mest mulig effektivt ut fra behovene ved den enkelte skole. Jeg er dessuten opptatt av at regelverket blir gjennomgått bl.a. med det for øye å få endret eventuelle regler som hindrer mest mulig effektiv ressursutnyttelse. Og når jeg snakker om effektivitet her, er det ikke bare kostnadseffektivitet, men formålseffektivitet.

Skoleeierne har ansvaret for at regelverket blir fulgt opp, og må fatte vedtak i samsvar med dette. Skoleeierne må også sørge for den interne kommunikasjon og de rapporteringsrutiner som må til for at regelverket skal kunne oppfylles.

Jeg er imidlertid også opptatt av å styrke tilsynssiden, slik at det kan bli gitt adekvat veiledning, og at eventuell manglende overholdelse av regelverket kan bli fulgt opp.

Rolf Reikvam (SV): Jeg takker for svaret, som jeg kanskje ikke ble så mye klokere av. Men jeg registrerer at statsråden sannsynligvis ikke tenker i retning av det som SV tenker, nemlig et minstetimetall i form av minstestandarder.

I spontanspørretimen tidligere i dag sa statsråden at min beskrivelse av situasjonen i Oslo var å dramatisere. Hun sa også at Oslo har et timetall som ligger skyhøyt over resten av landet. Jeg forstår at Oslo må ha et noe høyere rammetimetall, for de har en del problemer som man sannsynligvis ikke har i resten av landet. Men hvis det er riktig det som statsråden sier, at Oslos timetall ligger skyhøyt over resten av landet, må jo situasjonen være ganske dramatisk rundt omkring i resten av Norge. Det betyr at de sannsynligvis har et lavt rammetimetall, de bruker forholdsvis få timer, og dette gjør at det blir få muligheter til gruppedeling.

Hvis vi ser historisk på det, vet vi at timetallet har gått ned – det vet vi. Det betyr, som sagt, at det blir færre muligheter til gruppedeling, til individuell oppfølging av hver enkelt elev osv. Og når foreldre i Oslo begynner å reagere på det lave timetallet, og sier at man ikke får til et undervisningsopplegg slik som man egentlig forutsetter, må situasjonen være ganske dramatisk i resten av landet. Innser statsråden det?

Statsråd Kristin Clemet: Jeg har full respekt for representanten Reikvams intensjoner her, men jeg er redd for tiltak som i for stor grad overstyrer kommunesektoren, hvis vi først sier at kommunesektoren skal ha ansvaret for skolen. Jeg har en følelse av – og dette gjelder ikke bare skolesektoren, men generelt i offentlig sektor – at det vi kaller minimumsstandarder, har en tendens til å bli maksimumsstandarder, og omvendt. Maksimum kan bli minimum hvis det er det som føles hensiktsmessig og bekvemt.

I Oslo ligger altså undervisningstimetallet 19 uketimer over normen. Det er høyere enn i alle andre kommuner i Norge, og det vil samlet utgjøre et ekstra skoleår. Det er det som har vært prioritert i Oslo. Lærertettheten i Oslo ligger over den de har i de andre storbyene. Så uansett om Utdanningsforbundet skulle ha rett i sine påstander om hva som må til av innstramming, altså en innstramming i størrelsesorden et par hundre lærere, vil Oslo fortsatt ligge meget høyt i forhold til resten av Norge og i forhold til de andre storbyene. Men det betyr, som representanten Reikvam var inne på, at timetallet er lavere ellers i landet. Det er en av grunnene til at vi innførte tre ekstra norsktimer sist høst.

Rolf Reikvam (SV) I Oslo er det ikke Utdanningsforbundet, men foreldrene som nå reagerer, og det er viktig. De har i hvert fall ikke sin syke mor å be for, slik at vi må ta dette på alvor. Det at foreldrene engasjerer seg, det at de beskriver en situasjonen som nå er utålelig, synes jeg vi som rikspolitikere er nødt til å ta innover oss og gjøre noe med.

Det alvorlige med dette kuttet i rammetimetallet, som vi ser ikke bare i Oslo, men også i resten av landet, er at etter hvert som de kutter rammetimetallet som en konsekvens av at de har lite penger, ser vi at antall timer som går til spesialundervisning, øker. Og det er en sammenheng mellom kutt i rammetimetallet og økning i spesialundervisningen – det gjelder dem som etter enkeltvedtaksbestemmelsene får økt timetall. Det er en vond spiral som vi på en eller annen måte må gjøre noe med. Hvis vi ikke gjør det, vil dette gå over stokk og stein. Den eneste måten å gjøre noe med dette på, er det som er vårt forslag, nemlig å sette minstestandarder og si at der skal timetallet ligge, under det aksepterer vi ikke. Og så får kommunene bevege seg høyere enn det hvis de vil. Vi fastsetter rammene for all annen virksomhet. Eksempelvis har vi rammer for klassestørrelse, og da må vi også kunne tørre sette noen minstestandarder for timetallet!

Statsråd Kristin Clemet: At foreldre engasjerer seg, synes jeg er svært positivt, bare så det er sagt.

Men så til alle de gode intensjonene som representanten Reikvam er inne på, som i bunn og grunn handler om tilpasset opplæring til alle – en opplæring som er god, og som følger alles evner og talenter. Prinsipielt sier han at den eneste veien å gå, er den veien SV har foreslått. Det er jeg ikke helt enig i. Jeg mener at det prinsipielt sett er to veier å gå. Den ene er påleggsveien, at staten sier at sånn skal det være. Den andre er at vi gir kommuner og skoler større adgang til fleksibilitet, større handlingsrom, slik at de selv kan tilpasse ressursbruken på en fleksibel måte.

Bruk av lærerressurser ser vi er forskjellig rundt om på skolene. Gode skoleledere er kreative og greier å bruke lærerressursene på en god måte. Mange skoler søker om forsøk, slik at de kan utnytte dette på en god måte. Hvis man ikke er like god leder, eller ikke søker om forsøk og fleksibilitet, kan det bli vanskeligere også å gi denne tilpassede opplæringen. Men prinsipielt sett er det kanskje to veier å gå. Jeg er litt skeptisk til å gå påleggsveien.