Inge Ryan (SV): Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til landbruksministeren:

«Det er for tida stor etterspørsel etter økologisk produserte matvarer i Norge. Gårdbrukere som produserer økologisk melk, får betalt 60 øre mer pr. liter enn det som betales for ordinær melk. Dette gjelder imidlertid ikke for gårdbrukere i Nord-Norge, Namdalen, Sogn og Fjordane og Hordaland.

Hva vil statsråden gjøre for at alle gårdbrukere som ønsker det, kan få levert økologisk melk som skal benyttes i økologiske matvarer?»

Statsråd Lars Sponheim: Året 2001 ble et positivt år for utviklingen av det økologiske landbruket. For det første fikk vi en vesentlig økning av antall bønder som legger om til økologisk drift. For det andre har flere markedsaktører, både foredlingsbedrifter og matvarekjeder, kommet sterkere på banen når det gjelder å markedsføre økologiske produkter. TINE Norske Meierier er blant dem som tok et krafttak i 2001 gjennom en relansering av den økologiske melken. Relanseringen har resultert i en vesentlig økning i omsetningen av økologisk melk, og pr. i dag er behovet for økologisk melk til foredling større enn produksjonen. Samtidig er det slik at ca. 50 pst. av den økologiske melkeproduksjonen likevel går i «konvensjonell tank», dvs. den selges som konvensjonell melk. Dette gjøres fordi mange økologiske melkebruk ligger så spredt at kostnadene med å hente økomelken – som må hentes i egen linje – er for store. For å redusere oppsamlingskostnadene og få en mer målrettet innsats har TINE fra 2002 vedtatt å definere spesifikke satsingsområder, eller klynger, for den økologiske melkeproduksjonen. Dette gjøres ved at TINE gir økomelkprodusentene som ligger innenfor satsingsområdene en merpris på 60 øre.

Den merprisen det her er snakk om, er en del av TINEs interne strategi og ikke en del av det offentlige tilskuddssystemet til økologiske produsenter. TINE og andre aktører har adgang til å ta ut en merpris i markedet for økologiske produkter. Merprisen utgjør imidlertid en viktig del av de økologiske produsentenes økonomi. Her må produsentene skaffe seg prisavtaler med kjøperne av melk, eller selv foredle råvarene.

Vi har en målsetting om at 10 pst. av landbruksarealet skal være økologisk drevet innen 2010. Jeg er opptatt av at vi skal nå denne målsettingen. Jeg ønsker også at det skal være mulig å drive økologisk landbruk i hele Norge. Dette prøver vi på best mulig måte å legge til rette for gjennom tilskuddsordningene til de økologiske produsentene, samt gjennom annen støtte, f.eks. til rådgivning, veiledning og informasjon. Det økologiske arealet utgjør i dag ca. 2,6 pst. av det totale jordbruksarealet i Norge. De økologiske produksjonsvolumene er følgelig lave. Som en konsekvens av dette, er det en rekke flaskehalser knyttet til å utvikle omsetningen av den økologiske produksjonen. Spesielt er det en utfordring å finne fram til kostnadseffektive og rasjonelle logistikksystem for å få samlet den eksisterende økologiske produksjonen. I dagens situasjon er det derfor et klart behov for en rask økning i de økologiske produksjonsvolumene dersom vi skal nå våre målsettinger.

Etter min mening er det også viktig å legge vekt på at økningen i den økologiske produksjonen framover skjer på en slik måte at mest mulig av produksjonen faktisk når fram til forbrukeren som økologiske produkter. Dersom de store markedsaktørene skal være opptatt av økologiske produkter, er de grep TINE nå har tatt, helt nødvendige.

Inge Ryan (SV): Jeg er glad for at statsråden fortsatt er opptatt av at vi skal nå målet om 10 pst. økologisk matproduksjon. Jeg er også veldig glad for at vi nå får tall som viser at etterspørselen etter økologiske matvarer er større enn noen gang. Man klarer faktisk ikke å ha nok økologiske matvarer i hyllene. Og da blir det et paradoks at bønder som produserer økologisk melk, som faktisk tror på dette, må blande denne med ordinær melk.

I min egen region, som er Namdalen, har vi et meieri som produserer økologisk ost, kvitost, og der er det slik at bønder som hører til i nærheten av det meieriet, som heter Kolvereid meieri, ikke får lov til å levere melka dit. De må altså levere melka til et annet meieri som produserer ost på gammeldags måte, på konvensjonell måte.

Jeg håper statsråden kan ta initiativ til at den type eksempler, som sikkert ikke er enestående, på en måte ikke gjentar seg for ofte, for det blir jo meningsløst for bønder som tror på økologisk produksjon, å se at melka faktisk ikke blir benyttet til det den var tenkt til. Mitt spørsmål blir om statsråden – i lag med næringa – kan tenke seg å ta initiativ til å få endret på dette.

Statsråd Lars Sponheim: La meg først få understreke at det er viktig for Regjeringen å arbeide for det som er myndighetsoppgaven, det å sikre at vi klarer målsettingen om 10 pst. Og det gjør vi på mange vis. I tillegg er det slik, heldigvis, at det nå er et etterspørselsoverskudd på økomelk, og de grenser for muligheten til å ta ut pris som jordbruksavtalen setter, gjelder ikke for økologisk melk. Her er det lov å bruke markedet for å ta en høyere pris. Og heldigvis er det det TINE nå gjør der hvor de klarer å ha så mange produsenter at de kan få økonomi i dette.

TINE har opplyst at de nå er villige til å åpne for flere satsingsområder, slik spørreren er ute etter. Men da er det viktig å få flere til å produsere økologisk melk i disse områdene, slik at det blir volumer som det går an å bringe fram til markedet i egne tanker i bilene. Oppgaven vår må være å stimulere flere til å gjøre det i disse områdene, både i replikkantens hjemmeområde og statsrådens hjemmeområde.

Inge Ryan (SV): Takk for svaret.

Jeg la merke til at statsråd Sponheim ble veldig engasjert da han begynte å snakke om mulighetene for å utvide jobbinga med økologisk melkeproduksjon. Det syntes jeg var et godt tegn. Jeg tror at i hvert fall SV kan love at det er et område vi i tida framover kan tenke oss at vi bruker mer penger på, både det å stimulere til økologisk produksjon og – ikke minst – det å drive med utviklingsarbeid.

Jeg er svært glad for det engasjementet statsråden viser, og håper at både det kroppslige og verbale engasjement er et ekte uttrykk for det han mener.

Statsråd Lars Sponheim: Ja, det er det. Og det morsomme – jeg er sikker på at jeg også deler det med replikkanten – er at i møte med mange av de nye økologiske miljøene i Norge møter en også noen av de nye kremmerne i norsk landbruk, som tenker marked, som leter etter hva forbrukerne er opptatt av. Det er en måte å se på landbruk som matproduksjon på som vi har savnet i norsk landbruk over lang tid. Det er ikke bare romantikerne, om jeg kan si det slik– selv om det også er bra å være det – som driver med økologisk produksjon, men også de som ser etter muligheter for produkter som forbrukerne etterspør. Og det er kjempebra.

Jeg synes også det er viktig å minne om at vi i tillegg til TINE og de store har egne programmer i Verdiskapingsprogrammet for matproduksjon, nettopp for også å foredle økologisk produksjon, slik at de som i dag føler at de ikke når fram til markedet med sine økologiske produkter, kan ta egne initiativ for å utvikle disse mulighetene.