Asmund Kristoffersen (A): Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til helseministeren:

«I forbindelse med Stortingets behandling av statlig overtakelse av sykehusene uttrykte både sosialkomiteen og kommunalkomiteen at det måtte legges opp til et raust og ryddig oppgjør fra statens side slik at en unngikk tvistemål i rettsapparatet. Svært mange fylkeskommuner er ikke kommet til enighet med staten, bl.a. i overdragelse av boliger. Av resultater som foreligger, ser det ut som fylkene ikke behandles likt.

Hva er gjort for å imøtekomme Stortingets forutsetninger for oppgjøret?»

Statsråd Dagfinn Høybråten: Det har fra statens side vært lagt vekt på å føre reelle drøftinger med fylkeskommunene med sikte på å komme fram til størst mulig grad av enighet om forståelsen av hvordan helseforetaksloven og lovens kriterier skal anvendes når det gjelder eierskapet til de enkelte eiendommer. Til sjuende og sist innebærer imidlertid denne prosessen lovanvendelse fra statens side, og alle løsninger må derfor være forenlig med helseforetaksloven § 52 nr. 6.

Drøftingene har vært krevende, og det ble avdekket til dels stor prinsipiell avstand mellom partene, hvor fylkeskommunene etter departementets syn har lagt til grunn- en for snever definisjon av hva som skal overføres. På det konkrete plan har imidlertid departementet så langt det har vært forenlig med helseforetaksloven, utvist et romslig skjønn hvor en i mange tilfeller har strukket seg langt for å imøtekomme fylkeskommunenes syn.

Det er i drøftingene oppnådd enighet om ca. 95 pst. av eiendommene utenom boliger. Enigheten omfatter bl.a. de aller fleste eiendommer relatert til selve sykehusdriften og pasientbehandlingen. Med fem fylkeskommuner foreligger det ingen uenighetssaker om konkrete eiendommer.

Utenom boliger omfatter uenighetssakene i første rekke apotek, enkelte pasientundervisningsbygg og en del eiendommer som fylkeskommunene mener vil bli tatt ut av bruk av spesialisthelsetjenesten i framtiden.

Når det gjelder boliger, ble det i drøftingene oppnådd enighet med åtte fylkeskommuner. Drøftingsresultatet innebærer at spesialisthelsetjenesten i disse fylkene i hovedsak overtar rettighetene til ca. 70–90 pst. av boligmassen, gjennomsnittlig ca. 80 pst.

Lovens system forutsetter at en tar utgangspunkt i den faktiske situasjon i den enkelte fylkeskommune ved årsskiftet, og at fylkeskommunene har tilpasset seg forskjellig når det gjelder størrelse på og sammensetning av eiendomsmassen.

Jeg understreker videre at for de fylker hvor det foreligger et drøftingsresultat med enighet om f.eks. boliger, er det omforent mellom departementet og vedkommende fylkeskommune. Drøftingene har dessuten forløpt slik at fylkeskommunene har hatt god innsikt i hvilke løsninger som etableres for de øvrige fylkeskommunene.

Jeg mener på denne bakgrunn at det har vært lagt opp til en ryddig prosess fra statens side, hvor det har vært lagt vekt på å ivareta Stortingets forutsetninger. Jeg kan heller ikke se at fylkeskommunene er blitt gjenstand for usaklig forskjellsbehandling. Det har hele tiden vært forutsatt at en skal kunne bruke en nemnd for å avklare gjenværende uenighetssaker.

Jeg minner i den forbindelse om at helseforetakslovens hovedregel innebærer at fylkeskommunale eiendommer som er tilknyttet spesialisthelsetjenesten ved årsskiftet, skal overføres, dette for å sikre spesialisthelsetjenesten tilgang til de innsatsfaktorer som fylkeskommunene selv har ansett for nødvendige for å drive den samme virksomheten. Når det f.eks. så langt ikke er oppnådd enighet med 11 av 19 fylkeskommuner om boliger, har det sammenheng med at de i drøftingene markerte at de ikke uten videre ville overføre noen boliger, eventuelt en for lav andel av boligene.

La meg så avslutte med å understreke at selv om det foreligger et resultat fra drøftingene før årsskiftet som innebærer en del uenighet, er jeg åpen for en supplerende dialog med fylkeskommunene for å løse gjenværende uenighetssaker, både før protokollene signeres og fram mot en eventuell nemndbehandling av gjenværende uenighetssaker.

Asmund Kristoffersen (A): Jeg takker statsråden for svaret.

Jeg registrerer at helseministeren i sitt svar mener at staten langt på vei har ført drøftinger om fylkeskommunens eiendommer og overtatt disse i samsvar med de føringer som Stortinget har lagt knyttet til lovteksten. Men etter de opplysninger jeg har fått, kan jeg ikke unnlate å peke på at jeg som saksordfører, i likhet med Stortinget for øvrig, var veldig opptatt av at denne overtakelsen måtte skje uten tvistemål i rettsapparatet. En kan få det inntrykk at konfliktnivået er vel høyt, spesielt når det gjelder boliger og kanskje også undervisningsbygg. Det var gledelig å høre at statsråden i alle fall antydet en runde nr. 2.

Mitt tilleggsspørsmål er: Er det slik å forstå at statsråden er villig til å gå en runde til med de fylkeskommunene som nå har varslet tvist omkring overtakelsen av spesielt boliger, men kanskje også undervisningsbygg og muligens noen andre bygg som jeg ikke vil gå inn på her?

Statsråd Dagfinn Høybråten: La meg understreke at jeg ikke bare langt på vei mener å ha fulgt Stortingets forutsetninger, jeg mener at jeg har fulgt Stortingets forutsetninger. Jeg må minne om at de vedtak Stortinget har gjort og den tidsplan Stortinget forutsatte for gjennomføringen av sykehusreformen, stilte meget store krav til alle aktører i dette bildet, inklusiv fylkeskommunene. Det er derfor ikke til å undres over at denne prosessen har vært krevende og til dels vært preget av ulikheter i syn og direkte konflikter.

Jeg er imidlertid helt enig med representanten Kristoffersen i at det er et mål å unngå mange tvistemål i rettsapparatet. Derfor bekrefter jeg at jeg er åpen for en supplerende dialog med fylkeskommuner som ønsker det, før vi endelig avgjør hvilke saker som må sendes til en nemnd. Det er jo den mekanisme Stortinget har forutsatt i avklaringsprosessen.

Asmund Kristoffersen (A): Jeg gir helseministeren honnør for det han nå signaliserte. Samtidig er jeg helt på det rene med og innforstått med at det i departementet har vært jobbet meget godt og meget effektivt i en svær prosess. Så jeg synes det har skjedd veldig mye bra på kort tid.

Jeg vil sette i fokus én ting til som vi ikke har vært inne på i denne runden. Det er slik at fylkeskommunen bør kunne få overta de bygninger og alt det tilhørende som skal til for å videreføre en god helsetjeneste – det betyr så godt som alt av bygninger. Det har reist spørsmålet om dette med tilbakeføringsklausulen, hvor Stortinget sa nei til å føre tilbake bygninger. Men så er det noen tilfeller i den praktiske hverdagen der det kan være urimelig at staten overtar slike bygninger der en faktisk allerede har vedtatt å legge ned virksomheten. En skulle tro at det kun gjelder innenfor deler av psykiatrien. Kan det tenkes at det er noen tilfeller der det ikke er rimelig at fylkeskommunen skal gi fra seg eiendommer som faktisk er besluttet nedlagt? Jeg ser på det som unntaksområder.

Statsråd Dagfinn Høybråten: Loven må forstås slik at det er den aktuelle virksomhet på overføringstidspunktet som skal ligge til grunn for vurderingen av hva som hører inn under spesialisthelsetjenesten, og hva som ikke gjør det. Vi har forholdt oss til at Stortinget stemte ned et forslag om en generell tilbakeføringsklausul og har derfor naturlig nok ikke kunnet tilby slike tilbakeføringsklausuler i drøftingene med fylkeskommunene.

Når det gjelder vurderingen av enkelteiendommer, finner jeg det vanskelig å gå inn på det nå annet enn å si at det må være den konkrete status når man overtar virksomheten, som må være utgangspunktet, slik loven og dens forarbeider er å forstå.