Torbjørn Andersen (FrP): Jeg har følgende spørsmål til landbruksministeren:

«Boplikt i forbindelse med erverv av bolig praktiseres i flere kommuner, spesielt på Sørlandet. Professor Normann Aanesland mener krav om boplikt medfører et offentlig tyveri fra boligeierne i milliardklassen. Lillesand kommune har til og med innført boplikt også for arvinger. Oppfylles ikke boplikten, risikerer man at familieeiendommen går på offentlig tvangssalg. Man føler seg hensatt til fjerne diktaturer.

Er boplikt også for arvinger i tråd med norsk lov, og bør ikke hele konsesjonslovssystemet revurderes?»

Statsråd Lars Sponheim: Verken konsesjonsloven eller forskrifter gitt i medhold av denne loven inneholder regler om boplikt ved arvingers overtakelse av boligeiendom. Reglene gir imidlertid mulighet til å innføre forskrift om konsesjonsplikt ved salg av eiendommer ut av familien. Slik forskrift er vedtatt i 76 kommuner, med hjemmel i konsesjonsloven slik den lyder etter Stortingets vedtak i 1983. Et fellestrekk ved disse kommunene er at kommunestyrene mener det er fare for at lokalsamfunnene svekkes ved at eiendommer brukes til feriested istedenfor helårsbosetting. Kommunene ligger langs hele kysten til og med Nordland samt i ulike fjellstrøk. Nesten alle kommuner langs Oslofjorden ned til Mandal har innført slik forskrift.

Styring av arealbruken er et viktig ledd i det kommunale selvstyret. Jeg vil minne om at forskriftene har en grunnleggende demokratisk forankring. De innføres på lokalt initiativ og etter en grundig behandling i det enkelte kommunestyre. Ordningene er innført etter en offentlig debatt som vitaliserer lokaldemokratiet. Bruk av lovregler som virkemiddel for å hindre uheldig arealbruksutvikling er både vanlig og nødvendig i et samfunn som vårt, og slike reguleringer fører selvfølgelig til prisforskjeller ved eventuell omsetning av eiendommene. Tilsvarende følger har byggeforbudet i 100-metersbeltet i strandsonen og regler knyttet til fredede områder og bygninger. Ikke minst ser man tilsvarende følger hvor kommunene gjennom regelverket i plan- og bygningsloven disponerer areal til ulike formål.

Jeg kjenner meg heller ikke igjen i den fremstillingen av reglene som er gitt gjennom reportasjene og dagens spørsmål knyttet til Normann Aaneslands undersøkelser. For ordens skyld gjør jeg oppmerksom på at noen av de kommunene som har innført nedsatt konsesjonsgrense etter konsesjonsloven, også har vedtatt vedtekter etter plan- og bygningsloven som tar sikte på å beholde helårsboliger til bosettingsformål. Lillesand har innført slik vedtekt, og bestemmelsene i vedtekten kan få betydning for bruken av alle boliger, også eiendommer som arves av nær familie. Spørsmål som gjelder slike vedtekter, hører imidlertid inn under kommunalministerens ansvarsområde, ikke landbruksministerens. Jeg vil av den grunn ikke gå nærmere inn på dem.

Torbjørn Andersen (FrP): Jeg takker statsråden for svaret.

Etter mitt syn var svaret selvsagt heller skuffende. Min klare mening er at hele systemet med både konsesjons-, bo- og driveplikt har en rekke svakheter i seg som gjør det høyst egnet for en omfattende revurdering. Et konsesjonslovverk som hjemler at lokalpolitikere nærmest kan utøve tvangsbosetting og i den ytterste konsekvens også tvinge folk til å selge sin private eiendom, må jo karakteriseres som et høyst upassende offentlig inngrep i et demokratisk land. Mye tyder på at hele konsesjonssystemet ikke fungerer etter hensikten i det hele tatt, og altså ikke i noen vesentlig grad bidrar til å styrke bosettingen, slik hensikten jo egentlig er. Og la meg få si: Burde det ikke ligge innenfor rammen av ethvert demokratisk land å utvise respekt for den private eiendomsretten, samt å la innbyggerne selv få bestemme fritt hvor de vil bo eller eie en bolig i dette landet?

Statsråd Lars Sponheim: Jeg er veldig tilhenger av eiendomsretten. Jeg er veldig tilhenger av at vi skal ha stor respekt for eiendomsretten og ha rom for den enkelte eiers frihetsgrad, men jeg tror det er viktig å skille mellom å barbere seg og å skjære av seg hodet og la dette være helt fritt. I et moderne samfunn trengs det reguleringer. Og jeg nevnte noen i mitt svar, knyttet til både 100-meterssone og andre ting som vil påvirke den frie eiendomsretten på mange områder.

Når det gjelder dette konkrete spørsmålet, synes jeg igjen det er viktig å understreke at det å innføre arealgrense null i konsesjonsloven, altså la det gjelde for boligeiendommene, er lokaldemokratiets ansvar. Det er de lokale kommunestyrene som bestemmer dette. Det er valg hvert fjerde år. Det kan gjøres til politikkens hovedsak, og man kan sette sammen kommunestyrer som ikke innfører denne ordningen. Det synes jeg må være viktig å understreke.

Når det gjelder forholdet innen familien, er det, som jeg sa i mitt svar, ikke knyttet til konsesjonslovens regler. Det er i så fall utelukkende knyttet til det forhold at man vedtar en vedtekt til plan- og bygningsloven. Kommunen har et regulert boligfelt der det bygges boliger, ofte godt tilrettelagt fra kommunenes side, knyttet til vedtekter som gjør at det også i fortsettelsen må være boliger, og ikke bli hytter.

Torbjørn Andersen (FrP): Jeg takker statsråden for svaret. Men la meg få gjenta mitt syn. Jeg mener det slett ikke burde forekomme slike offentlige reguleringer og restriksjoner på omsetning av private eiendommer i dette landet, uansett om disse måtte ligge i strandsonen, strandkanten, eller om det er gårdsbruk på landet.

Jeg reagerer altså med harme over denne type offentlige inngrep i den private disposisjonsrett når det gjelder private boliger, som dessuten også representerer et gigantisk offentlig økonomisk røveri fra dem som pålegges boplikt. En som – som jeg selv – kommer fra en landsdel der boplikt i strandsonen er meget aktuell og også meget kontroversiell, ser jo at hele ordningen for lengst er avleggs, fordi det rett og slett ikke bidrar til å sikre fast bosetting i den grad politikerne ønsker, men heller skaper splid, uvennskap, angiveri og dårlig bomiljø i mange av de områdene der boplikt er innført. Da kan en jo ha lyst til å spørre statsråden: Når vi veier det som er intensjonen i loven, opp mot de negative konsekvensene som vi ofte ser i kjølvannet av at dette lovverket praktiseres, mener virkelig statsråden at disse momenter og fakta som jeg her påviser, er uvesentlige i denne sammenhengen når det gjelder å vurdere eller revurdere hele konsesjonslovssystemet, og spesielt med den virkningen dette har vis-à-vis boplikten?

Statsråd Lars Sponheim: Jeg tror denne spørsmålsrunden viser at her er det noen dyptgående politiske forskjeller som kommer fram. Det å gjøre det fritt fram, slik spørsmålsstilleren legger opp til, helt uten offentlige reguleringer rundt disse spørsmålene, står for meg som en helt utenkelig tanke i et moderne samfunn. Men igjen må vi passe på den fornuftige balansen her. Det er slik at eiendomsrett og skifte av eiendom nok alltid har vakt strid, og også ville gjøre det innenfor et system hvor det var fritt fram. Det vil alltid være noen som lykkes med å få kjøpt attraktive eiendommer, og noen som ikke gjør det, og det kan skape strid i nabolaget og på alle vis.

Men jeg har lyst til å minne om én ting til: Regjeringen har gjennom Sem-erklæringen varslet en heving av konsesjonsgrensene til 20 pluss 80 dekar. Det gjør at mange flere eiendommer vil være gjenstand for fri omsetning, hvor det ikke vil være tilknyttet boplikt med mindre det enkelte kommunestyre velger å innføre arealgrense null også for den type eiendommer. Og det er lokaldemokratiets ansvar å ta den beslutningen.