Knut Storberget (A): «Forvaringsordningen, som skal erstatte sikringsinstituttet, har trådt i kraft fra årsskiftet. Samtidig rapporterer flere aviser om kritikkverdig medisinering av seksualforbryter under sikring.

I hvilken grad er det offentlige hjelpeapparatet og kriminalomsorgen rustet til å imøtekomme reformen hvor bl.a. psykisk utviklingshemmede er omfattet, og settes det i verk særskilte tiltak fra statsrådens side i anledningen iverksettelsen av forvaringsreformen?»

Statsråd Odd Einar Dørum: La meg først med presidentens tillatelse gi en liten korreksjon på et svar jeg gav til representanten Vaksdal i forrige ukes spørretime. Der handlet det om retningslinjer for politiet om søk etter savnede, og jeg kom til å si at det var sendt ut et rundskriv om det 1. juli 2001. Den korrekte datoen er 11. juli.

Presidenten: Da gjør presidenten som i sporten: Nå setter vi stoppeklokka i gang!

Statsråd Odd Einar Dørum: Takk, president.

Å tilrettelegge det nærmere innholdet i straffereaksjonen forvaring er i utgangspunktet kriminalomsorgens ansvar. I de viktigste grunnlagsdokumentene for reformen, Ot.prp. nr. 87 for 1993-94 og Ot.prp. nr. 46 for 2000-2001 som omhandler ikrafttredelsen, er det forutsatt at forvaring skal gis et annet innhold enn reaksjonen sikring. På denne bakgrunn har kriminalomsorgen satt inn store ressurser for å skape et adekvat soningstilbud til denne viktige gruppen innsatte ved Ila.

Det er Justisdepartementets forutsetning at hovedtyngden av de forvaringsdømte skal gis et sikkerhetsmessig forsvarlig og godt rehabiliteringstilbud i forvaringsanstalten. Gruppen forvaringsdømte vil utgjøre en sammensatt gruppe som består av alt fra personer som på en del områder er svært ressurssterke, til lettere psykisk utviklingshemmede, som representanten Storberget spesielt trekker fram. Det er derfor viktig med et differensiert soningstilbud med utgangspunkt i flere mindre fengselsavdelinger. Utbyggingen av forvaringsavdelingene skjer gradvis, og den første avdelingen er planlagt ferdigstilt 1. mai 2002. I mellomtiden har Ila en beredskap for å motta forvaringsdømte ved avdelingen Annekset.

Det tas sikte på å gi de forvaringsdømte på Ila et helhetlig døgntilbud hvor atferdstrening, arbeidstrening, lovbruddsrelatert og annen programvirksomhet, undervisning og ulike fritidsaktiviteter er viktige elementer. Det tas også sikte på å videreutvikle programmer som har som målsetting å gi de domfelte bedre selvinnsikt og evne til å mestre tilværelsen. Man ønsker også å kunne arbeide med rusmiddelproblematikk og tilby behandling. Personalgruppen i forvaringsavdelingene skal være tverrfaglig sammensatt, men hovedstammen av personalet vil være fengselstjenestemenn.

I likhet med sikringsdømte vil det også for forvaringsdømte være den ordinære helsetjenesten som har ansvaret for løpende helsetjenester, herunder diagnostisering og utskriving av medikamenter. Den behandlende lege vil også i forhold til denne pasientgruppen være bundet av sin taushetsplikt. Dette innebærer at det er de helsefaglige tilsynsmyndighetene som må gå inn for å vurdere det medisinskfaglige og legeetiske i forhold til f.eks. en slik situasjon som vi nå har vært vitne til ved Ila, hvor en person dømt for seksualovergrep fikk forskrevet Viagra. I dette konkrete tilfellet har ledelsen ved Ila tatt forholdet opp med fylkeslegen i Akershus, som har varslet gjennomgang av saken.

De forvaringsdømte vil som de sikringsdømte være en spesiell gruppe innsatte domfelt for svært alvorlige forhold, som f.eks. alvorlige volds- og sedelighetsforbrytelser eller ildspåsettelse. Samtidig vil mange av denne gruppen innsatte ha store helseproblemer knyttet til f.eks. rus- og psykiske problemer. Jeg erkjenner at dette reiser en del viktige problemstillinger både av sikkerhetsmessig og prinsipiell art. Det er i helsevesenets og kriminalomsorgens interesse at man finner gode «kjøreregler» i behandlingen av forvaringsdømte som både kan ivareta samfunnets sikkerhet og hensynet til domfeltes rehabilitering. Jeg vil ta et initiativ overfor helseministeren med sikte på å etablere et tett forvaltningssamarbeid mellom helsevesenet og kriminalomsorgen når det gjelder behandling av forvaringsdømte på alle nivåer. Viktige te-maer å ta opp i et slikt samarbeid vil f.eks. være praksis ved utskriving av medisiner, den videre utviklingen av innholdet i forvaringsreaksjonen og oppfølging ved løslatelse, mv.

Knut Storberget (A): Jeg takker for svaret, som jeg syns er godt.

Dette er en av de viktigste reformene innenfor kriminalomsorgen, og jeg håper vi kan diskutere dette på generell basis og ikke hver gang det skjer en eller annen slags uheldig hendelse i forhold til forvaringsinstituttet.

Men det som er viktig for meg, og som jeg ønsker en bekreftelse fra justisministeren på, er nettopp spørsmålet om man nå oppfatter at ressursomfanget i forhold til forvaringsordningen pr. 1. januar faktisk er tilstrekkelig og godt nok, særlig med henblikk på lege- og psykologtjenestene som skal tilbys de forvaringsdømte, for det er jo som justisministeren prisverdig sier, at man her ser for seg en ordning som faktisk skal ha et annet innhold enn det det gamle sikringsinstituttet innebar.

Mitt oppfølgingsspørsmål er derfor: Er ressursomfanget tilstrekkelig, og særlig i forhold til lege- og psykologhjelp?

Statsråd Odd Einar Dørum: Kjernespørsmålet til representanten er om kriminalomsorgen er rustet til å motta de personer som blir domfelt til forvaring ved Ila. Til dette vil jeg svare at med den utbyggingstakt det er lagt opp til ved ombyggingen av Ila, mener vi å kunne dekke det behov som oppstår. Her kan det vises til at kriminalomsorgen allerede i dag har ansvaret for den type personer som antas å ville være aktuelle for forvaringsdom.

Når det gjelder forvaltningssamarbeid, som også er kjernen i representantens spørsmål, har Justisdepartementet tatt kontakt med de berørte myndigheter, som helsemyndigheter, skolemyndigheter mv., i forbindelse med utviklingen av tilbudet for forvaringsdømte. Det vises også til forvaltningssamarbeidet. Men jeg er den første til å erkjenne at vi kan stå i vanskelige situasjoner. Vi har i Norge etter hvert i den riktige og viktige satsingen bl.a. innenfor psykiatrien lagt opp til at vi skal finne løsninger, og vi vet at det er de gode rutinene som ofte skaper løsningene. Jeg vet at helseministeren er innstilt på å drøfte slike spørsmål på prinsipielt grunnlag, og det er jeg også. Hensikten med det er å finne de riktige løsningene for de menneskene det gjelder.

Knut Storberget (A): Jeg takker for svaret, som jeg for så vidt også syns var godt fordi det var erkjennelser i det. Jeg tror faktisk at rutinene ofte er vel så viktige som ressurstilførselen, og særlig i forhold til legehjelpen.

Til slutt har jeg lyst til å løfte fram den gruppen som kanskje blir tyngst i dette regelverket, de som ikke skal være i forvaringsanstalt, men som skal overføres til tvungent psykisk helsevern – domfelte i forhold til å være utilregnelige, f.eks. psykisk utviklingshemmede. Er justisministeren av den oppfatning at arbeidet er i rute i forhold til denne gruppen?

Statsråd Odd Einar Dørum: Jeg må bare innrømme at det er et forhold jeg personlig ikke har sjekket etter at jeg ble statsråd, så det må jeg få lov til å komme tilbake med et svar på. Men med min kjennskap til helseministeren og hans samvittighetsfulle oppfølging av alle tiltak som har med psykiske spørsmål å gjøre, vil jeg anta at det er i gjenge. Jeg vil imidlertid ikke svare før jeg har sjekket det, og vil komme tilbake på egnet måte til representanten Storberget med det.