Gunnar Halvorsen (A): «Den avtalefestede pensjonsordningen (AFP) gir mulighet til å gå av med pensjon fra 62 år. Mange ønsker å utføre mindre arbeidsoppdrag, men får redusert pensjon dersom inntekten overstiger 4 000 kroner per år.

Vil statsråden medvirke til at AFP-pensjon ikke skal avkortes for inntekter opptil folketrygdens grunnbeløp?»

Statsråd Ingjerd Schou: Det har vært mye oppmerksomhet rundt de nye delpensjonsreglene i AFP-ordningen og særlig toleransebeløpet på 4 000 kr.

AFP gir arbeidstakere mulighet til å gå av med pensjon fra fylte 62 år. Pensjonen beregnes likevel som om man står i arbeid til 67 år. Det vil si at man kan gå av med pensjon opp til fem år før den ordinære pensjonsalderen uten at det får noen betydning for pensjonens størrelse. Slik sett er AFP en svært gunstig ordning. Ordningen er basert på avtale mellom partene i arbeidslivet. Følgelig er det ikke uten videre opp til sosialministeren å foreslå endringer.

Det nye delpensjonssystemet går ut på at man kan redusere arbeidstiden og motta delpensjon for den tiden man ikke arbeider. Dersom inntekten reduseres til f.eks. 60 pst. av tidligere inntekt, skal vedkommende motta 40 pst. av full pensjon. Dersom det viser seg at pensjonisten tjener mer eller mindre, skal pensjonsandelen justeres tilsvarende. Det er imidlertid lagt inn et toleransebeløp på 4 000 kr, slik at ikke ethvert avvik skal føre til justeringer. Dette toleransebeløpet er satt av administrative grunner og har ingen sammenheng med det tidligere fribeløpet på folketrygdens grunnbeløp.

Det var i forbindelse med inntektsoppgjøret 1997 at partene i arbeidslivet åpnet for å kunne ta ut delpensjon. Før dette måtte man slutte helt i arbeid for å få AFP. De tidligere reglene om kombinasjon av pensjon og arbeidsinntekt var ikke tilpasset adgangen til delpensjon. Det viste seg at en god del arbeidstakere kunne få en høyere inntekt ved å ta ut delpensjon fremfor å fortsette i fullt arbeid. Dette ble også pekt på av partene i arbeidslivet.

Spørsmålet om å finne fram til mer hensiktsmessige regler ble overlatt til det såkalte Førtidspensjonsutvalget. Utvalgets forslag til det nye pro rata-systemet ble fulgt opp av den forrige Bondevik-regjeringen høsten 1999 og gjennomført under Stoltenberg-regjeringen. Intensjonen var å gjøre det mer gunstig å arbeide enn å ta ut pensjon.

Norge står som kjent overfor en stor forsørgingsbyrde som følge av at det blir flere eldre som lever lenger, samtidig som vi ser en klar tendens til økt tidligpensjonering. Det er derfor viktig å ha ordninger som motiverer til å fortsette i arbeid. Samtidig er det nødvendig å ivareta behovet til dem som er slitne etter mange år i arbeidslivet.

I denne situasjonen står man overfor et dilemma. På den ene siden vil pensjonister ønske å kunne tjene noe uten fradrag i pensjonen. På den annen side vil gunstige delpensjonsordninger stimulere folk til å pensjonere seg tidligere og i større grad enn de ellers ville gjort.

Arbeidskraftbehovet vil øke i tiden fremover. Det er derfor viktig å forhindre økningen i tidligpensjoneringen. I stedet for å ha gunstige ordninger må man unngå at arbeidsdyktige og arbeidsvillige forlater arbeidslivet mange år før den ordinære pensjonsalderen på 67 år.

Mange synes at toleransebeløpet på 4 000 kr i AFP er noe lavt. På den annen side vil det være vanskelig å operere med et fribeløp innenfor dagens pro rata-system. Jeg har også merket meg at partene i arbeidslivet, bl.a. LO og NHO, har uttrykt at de ikke ønsker å justere toleransebeløpet.

Så langt tyder erfaringene på at det er færre som tar ut AFP enn tidligere, noe som nettopp var hensikten med de nye reglene.

For øvrig skal også pensjonskommisjonen bl.a. se nærmere på behovet for økt yrkesaktivitet og behovet for fleksibilitet i pensjonssystemet. I den sammenheng vil det også være naturlig å foreta en vurdering av ulike regler for kombinasjon av pensjon og arbeidsinntekt.

Gunnar Halvorsen (A): Jeg takker for svaret. Det var jo omfattende, og jeg skjønner at dette er en komplisert sak. Man kan velge hvilket ben man vil stå på og finne forskjellige vinkler.

Men mitt utgangspunkt er et rettferdighetssyn. Alderspensjonister kan altså fra 1. januar 2002 ta ut to ganger grunnbeløpet i folketrygden, og uføre kan ta ut én gang grunnbeløpet i folketrygden. De som f.eks. har vært i Politiet og i Forsvaret, og politikere kan ta ut full lønn i tillegg til pensjonen hvis man driver i privat sektor, og så skal mange som da kanskje er gått trøtte etter mange år i arbeidslivet, som statsråden var inne på, bli avspist med å kunne tjene 4 000 kr. Det oppfattes som urettferdig.

Jeg vil da spørre statsråden: Mener statsråden virkelig at det er rettferdig at folk skal bli trukket hvis man f.eks. gjør et samfunnsmessig arbeid i kommunestyret eller er med i domstolene og lignende?

Statsråd Ingjerd Schou: Nå er det det å si at denne ordningen først og fremst er en avtale mellom partene i arbeidslivet, NHO og LO. Når det er sagt, er det vel også grunnlag for å si at utgangspunktet må være at det er arbeidslinjen som er tellende, og at man ikke må komme i en situasjon hvor det lønner seg å ta ut avtalefestet pensjon når man er 62 år, ved at man da kan ha en inntekt som overstiger den man faktisk ville hatt om man hadde stått i arbeid frem til 67 år.

Når det gjelder særaldersgrenser, så er jo en tidligpensjonering med AFP noe en arbeidstaker skal kunne velge fritt, og særaldersgrenser i tjenestepensjonssystemet innebærer ikke bare en rett, men også en plikt til å slutte i stilling ved oppnådd aldersgrense. På den andre siden er det også et klart behov for en gjennomgang av særaldersgrensene i det offentlige, som kan være i gunstigste laget. Men jeg understreker at dette er et forhold som bl.a. tilligger partene i arbeidslivet, og det er også et forhold som pensjonskommisjonen bl.a. vil vurdere.

Gunnar Halvorsen (A): Jeg er enig i at det er partene i arbeidslivet som har forhandlet fram denne ordningen. Men det er jo en tredje part i dette systemet, og det er staten. Så vidt jeg vet, ble ordningen altså gjort gjeldende fra august 2000 ved et politisk vedtak, og Arbeiderpartiet og SV stemte faktisk imot at grensen ble satt ned til 4 000 kr. Før var det 1G. Derfor må det være en politisk sak som vi i Stortinget kan gripe fatt i.

Sett fra en arbeidsgivers synspunkt er det veldig vanskelig hvis en trenger litt hjelp øyeblikkelig. Man har kanskje en som har gått av for et år siden, som kjenner jobben svært godt. Hvis man får sykdom i bedriften, og ringer til den som er AFP-pensjonert, får man til svar at han dessverre ikke kan, fordi han da vil tjene 4 000 kr, og hele AFP-ordningen vil ryke. Det kan ikke være samfunnsøkonomisk fornuftig heller. Samfunnet vil jo tjene penger på å få disse 62-åringene inn i arbeidslivet.

Statsråd Ingjerd Schou: Det er om lag 60 pst. arbeidstakere i Norge som er omfattet av AFP-ordningen, ikke 100 pst., men 60. Det er klart at denne ordningen gir en mulig pensjonering for 62-åringer, men utgangspunktet var at denne ordningen skulle være for de slitne arbeidstakerne.

Det er også noe ulik AFP-ordning for offentlig og privat sektor – bare for å ha understreket det. AFP-ordningen i staten finansieres over statsbudsjettet. I kommunesektoren er det arbeidsgiverne som finansierer det, altså både kommuner og fylkeskommuner. Men i privat sektor dekker arbeidsgiverne det meste av pensjonsutgiftene, mens staten dekker 40 pst. av løpende pensjonsutgifter for 64-, 65- og 66-åringene. Det vil si at staten dekker også om lag 25 pst. av de samlede utgiftene i privat sektor. Beløpet på 4 000 kr er ikke en endring av et beløp som var der i forhold til 1G tidligere. Det kom som en følge av at man endret retningslinjene.

Presidenten: Vi går da tilbake til spørsmål 19.