Rolf Terje Klungland (A): «Flere oljeselskaper, blant annet BP, setter nå som krav til nyansatte offshorearbeidere at de må bo i Stavanger-området. Dette bryter med flere prinsipper i forhold til arbeidsgivers mulighet til regulering av fritiden til de ansatte. Samtidig vil dette føre til at kjærkomne skatteinntekter forsvinner fra Distrikts-Norge.

Hva vil statsråden foreta seg i forhold til en utvikling der arbeidsgiver legger føringer for fritiden til de ansatte, som f.eks. hvor de skal bo?»

Statsråd Victor D. Norman: Jeg er kjent med at bl.a. BP krever at nytilsatte skal ha et ansettelsesforhold til selskapet, og ikke f.eks. til en enkelt innretning på norsk sokkel. Dette har bl.a. sammenheng med et ønske fra selskapets side om å ha fleksibilitet i ansettelsesforholdene og å legge til rette for rotasjon av personell som arbeider i landorganisasjonene og på innretningene på sokkelen.

Når det gjelder kravet om bostedsadresse, kjenner jeg ikke selskapets beveggrunner for dette. I utgangspunktet står imidlertid arbeidsgiver fritt til å ansette hvem han vil, og på de vilkår han selv fastsetter, jf. dog de begrensningene som ligger i lov om likestilling mellom kjønnene og arbeidsmiljøloven § 55 A om forbud mot diskriminering.

Problemstillingen vedrørende adgangen til å stille bostedsadresse som vilkår i en ansettelsesavtale er således av privatrettslig karakter. Det betyr at arbeidsmiljø- og sikkerhetsmyndigheten ikke har anledning til å ta stilling til lovligheten. Rimeligheten av vilkåret om fast bosted i en arbeidskontrakt må eventuelt prøves for domstolene.

Rolf Terje Klungland (A): Regjeringen er i utgangspunktet imot lovregulering hvis det ikke er nødvendig for å ivareta helse og miljø. Det overrasker meg derfor at statsråden med sitt svar faktisk vil provosere fram en form for lovregulering i forhold til dette spørsmålet.

Det må ikke være tvil om at en arbeidsgiver i utgangspunktet har rett til å kreve at arbeidstakeren skal stille seg til hans disposisjon i arbeidstiden. Noe helt annet blir det når en arbeidsgiver i utgangspunktet nekter folk å arbeide for seg dersom de ikke flytter til et bestemt sted. Dersom en drar dette lenger, kan konsekvensene av statsrådens holdning bli at f.eks. de som arbeider for en bilforhandler, få inn i arbeidskontrakten at de er nødt til å kjøre bestemte biler, eller at andre får påbud om konkret bosted, noe som vil føre til en sentralisering i Norge.

Statsråd Victor D. Norman: Jeg har stor sympati for tankegangen bak representantens spørsmål. Men la meg presisere igjen: Vi har avtalefrihet i Norge, og jeg ønsker ikke å legge begrensninger på den avtalefriheten. I denne avtalefriheten ligger bl.a. også at arbeidstakere kan ta opp med sine organisasjoner spørsmålet om ansettelsesvilkår. Hvis vi her skulle gripe inn i avtalefriheten utover det som jeg allerede har referert til, ville vi også på grunnleggende måte begynne å angripe avtalefriheten mellom partene i arbeidslivet.

Rolf Terje Klungland (A): Det har vært en allmenn oppfatning at jobber i offshoresektoren skal være tilgjengelig for alle i Norge uansett bostedsadresse. Det er fordi olje- og gassressursene er en felles ressurs. For kommuner i Distrikts-Norge betyr skatteinntektene fra disse arbeidstakerne mye.

Mener statsråden at distriktshensyn skal vektlegges når det gjelder denne industrien? Og vil en slik eventuell behandling av ansettelser kunne få konsekvenser for konsesjonsbehandlingen når det gjelder tildeling av nye felt? Hva vil statsråden eventuelt foreta seg for å få slutt på en slik uverdig behandling av ansatte i offshoresektoren?

Statsråd Victor D. Norman: Jeg vil minne om at veldig mange i offshorenæringen faktisk bor andre steder enn i Stavanger eller Bergen eller andre basebyer. Jeg synes det er veldig gledelig at forholdene i næringen er sånn at det har vært mulig. Og jeg synes det er gledelig i den grad denne næringen som andre næringer har en karakter og et forhold mellom arbeidsgiver og arbeidstaker som gjør en spredning av bosettingsmulighetene faktisk mulig.

Men vi må ikke gå derfra til å legge begrensninger på forholdet mellom arbeidsgiver og arbeidstaker og mellom arbeidsgiverorganisasjoner og arbeidstakerorganisasjoner. Det vil ha langt mer negative virkninger på avtalefriheten i det norske samfunnet enn jeg tror vi kan overskue, hvis vi gir oss inn i regulering av dette nå.

Så svaret på spørsmålet er: Nei, jeg akter ikke å ta initiativ til å gripe inn i friheten til avtaler mellom arbeidsgiver og arbeidstaker.