Karin Andersen (SV): Jeg vil få stille følgende spørsmål til sosialministeren:

«Regjeringen sier i sin erklæring at de vil bekjempe fattigdomsproblemene. Dette synet deler Sosialistisk Venstreparti. Det er derfor med bekymring vi ser at de to hovedsignalene som hittil har kommet fra Regjeringen om saken, er en ny definisjon som rent teknisk gjør at færre blir fattige, og et signal om at omfordeling til fordel for de fattigste skal foregå ved å ta fra dem som så vidt ligger over fattigdomsgrensen, og gi til dem som ligger under.

Hva slags verdigrunnlag bygger en slik tenking på?»

Statsråd Ingjerd Schou: Som representanten Andersen har registrert, setter Samarbeidsregjeringen fattigdomsproblemene høyt på dagsordenen. I tiltredelseserklæringen varslet statsminister Bondevik en egen tiltaksplan mot fattigdom, med en rekke målrettede tiltak for å bedre levekårene for fattige barnefamilier og andre som trenger hjelp for å komme ut av fattigdommen.

Gjennom analysene i utjamningsmeldingen, som ble behandlet i Stortinget juni 2000, fikk vi dokumentert at dårlige levekår og fattigdom ikke lenger gjelder for hele og lett identifiserbare grupper, men for et lite mindretall innenfor de ulike gruppene. Årsakene til at den enkelte får problemer, er mange og sammensatte. Det er ofte personer som har svak tilknytning til arbeidslivet, noen mangler en tilfredsstillende bolig. Enkelte får ikke nødvendige helsetjenester og sliter med psykiske vansker og rusmiddelproblemer. Ikke minst er barn som lever i familier med lavinntekts- og levekårsproblemer over tid, en viktig målgruppe. Derfor er jeg opptatt av at utilstrekkelig eller manglende inntektssikring bare er én av de faktorene som må ligge til grunn for å finne frem til effektive og målrettede tiltak for å hjelpe folk ut av fattigdommen.

Et gjennomgående problem er, som påvist i utjamningsmeldingen, at de generelle velferdsordningene ikke er tilstrekkelig treffsikre i forhold til å fange opp den enkeltes særskilte problemer og behov. Det trengs noe mer enn å forbedre økonomisk og sosial trygghet gjennom å øke overføringene i folketrygden og satsene på sosialhjelp. Det trengs tiltak som når de vanskeligst stilte, og ikke minst barna. Det må altså satses på tiltak som favner videre enn bare bedre ytelser og ordninger for foreldrene. Tiltak må være reelt kvalifiserende i forhold til arbeidslivet. Samtidig må det settes i verk tiltak i forhold til barn som opplever at de blir ekskludert i skolesammenheng, lek og fritid sammen med jevnaldrende på grunn av fattigdom.

Jeg er derfor slett ikke opptatt av å omdefinere fattigdommen slik at det ser finere ut på papiret – tvert imot. Jeg er opptatt av å målrette og forbedre eksisterende ordninger slik at de i større grad fanger opp personer og grupper som har behov for ekstra hjelp og støtte. Hvis det viser seg at vi har velferdsordninger og tiltak som ikke fungerer slik de var ment, og at de ikke gir folk noe bedre liv, må de erstattes av nye ordninger og tiltak. I dette perspektivet kan det være nødvendig å se på om vi har velferdsordninger som går til grupper av befolkningen som greier seg bra uten offentlig støtte. Dette krever en nærmere definisjon av problemene, hva som bidrar til å bekjempe fattigdommen både på kort og lang sikt, og hvordan vi skal følge dette opp over tid. Jeg har i den forbindelse bedt om innspill fra fag- og forskningsmiljøer både når det gjelder å klargjøre fattigdomsbegrepet og når det gjelder å komme med ideer til gode tiltak. Dette har jeg gjort ut fra en erkjennelse av at jeg ikke sitter inne med alle svarene på hvordan dette skal gjøres, og at vi trenger innspill fra mange miljøer for å komme videre.

Dette betyr ikke at Regjeringens tiltaksplan i hovedsak skal dreie seg om nye utredninger og analyser – tvert imot. Vi ønsker å komme raskt på banen, men ikke raskere enn at vi vet at både behovet og resultatene vil være dokumenterbare.

Karin Andersen (SV): Jeg takker statsråden for svaret og er glad for at statsråden ikke er opptatt av tiltak som bare får det til å se finere ut på papiret. Jeg føler meg allikevel ikke trygg, for vi snakker om to litt forskjellige ting. Vi snakker om akutte behov for en bedring i økonomien, og vi snakker om langsiktige tiltak. Og når det gjelder de langsiktige tiltakene, har det ikke stått på SV for å få de på plass. Når det gjelder de kortsiktige tiltakene, problematiseres de stadig. Vi vet hvilke folk dette gjelder. Det gjelder folk som lever på sosialhjelp, på kombinert trygd og sosialhjelp og de bostedsløse.

Statsråden sier i sitt svar at hun er opptatt av sosial ekskludering når det gjelder barn, og det betyr at det er det relative fattigdomsbegrepet statsråden velger å bruke i denne sammenhengen. Er statsråden enig i at vi også er nødt til å ha et slikt begrep når det dreier seg om de voksne, slik at de ikke blir påført skyld, skam og straff fordi de er fattige, og at vi må bygge opp og verne om verdigheten deres og framtidstroen framfor å ha mer behovsprøving og tiltak som gjør at de føler seg nedverdiget og mister troen på at de kan skape seg en bedre framtid?

Statsråd Ingjerd Schou: Jeg merker meg representantens synspunkter.

I det arbeidet som Regjeringen står overfor, inngår ikke bare de kortsiktige tiltak som nå kommer i forbindelse med tilleggsproposisjonen. Hovedgrepet vil være de tiltak som vi er bedt om å vurdere i forhold til en tiltaksplan mot fattigdom.

Dette er ikke enkelt. Dette er sammensatt. Det er vanskelig. Det dreier seg om kortsiktige tiltak, som representanten er inne på, men det dreier seg også om langsiktige tiltak. Problemene er, som sagt, sammensatte, og når statsråden har invitert fag- og forskningsmiljøer til å være med i arbeidet, så inviteres også brede politiske miljøer og politiske partier til å komme med synspunkter. Og slik sett merker jeg meg de synspunktene som representanten kommer med. Jeg håper også at det i tiden fremover blir en nyttig diskusjon når det gjelder arbeidet med tiltaksplanen.

Karin Andersen (SV): Et annet forhold som bekymrer SV, er signaler som kom i Aftenposten den 30. oktober fra statsrådens statssekretær. Der står det:

«De som klarer seg selv og som bare får et lite, men helt unødvendig tilskudd, vil miste det til fordel for dem som ikke klarer seg uten. Det betyr at vi skal ha en mye skarpere sosial profil.»

Samtidig er dette en regjering som har en raus politikk overfor folk som har svært god råd. Betyr det at Regjeringens sosiale politikk går på omfordeling mellom de fattigste, eller mellom de nesten fattige og de fattige, og at Regjeringen ikke ser at både den rike staten og kanskje den velhavende del av befolkningen er nødt til å være med hvis vi skal greie å løfte dem som har minst, og la dem få et verdig liv?

Statsråd Ingjerd Schou: Jeg merker meg representantens synspunkter.

Regjeringen er opptatt av å komme fattigdomsproblematikken til livs og nå dem det virkelig gjelder, og som i dag er mange. Det er først og fremst de bostedsløse, de som mangler arbeid, de som ikke får endene til å møtes til tross for en rekke ordninger. Det er ikke bare ord når Regjeringen og ministeren mener at dette er et område som maner til dugnad og fellesskapsløsninger. Det er også viktig å understreke at arbeidslinjen er et viktig utgangspunkt for det arbeidet vi også skal gjøre i forhold til fattigdomsproblematikken. Jeg merker meg som sagt, representantens synspunkter og vil ta dem med i det videre arbeidet.

Karin Andersen (SV): Jeg skal love statsråden at når det dreier seg om å styrke arbeidslinjen, skal det ikke stå på SV, men det dreier seg også om penger.

Statsråden var inne på boliger, og der er det to temaer som er viktige. Det er viktig at vi har en sosial boligpolitikk som gjør at folk ikke gjøres til klienter bare fordi de har en lav trygd eller en lav inntekt, slik det nå skjer i Oslo. Ser statsråden at det er behov for å skjerme husleiene i disse boligene, slik at folk ikke klientifiseres bare fordi de har en lav inntekt? Og vil statsråden sørge for at de barna som nå faktisk bor på hospits, slipper det, og at det blir iverksatt umiddelbart? Det kan vel ikke være noen tvil om at hospits ikke er et egnet sted for barnefamilier, og at det at barn skal vokse opp eller i det hele tatt være på slike steder, ikke akkurat vil styrke sjansene deres for å greie seg bra i verden. Dette er et tema det går an å ordne over natten. Det fins andre overnattingsmuligheter som faktisk heller ikke er særlig dyrere enn hospits, og som er mye mer egnet for barnefamilier som boløsning.

Statsråd Ingjerd Schou: Barn på hospits er en uverdig løsning, og det er Regjeringens ambisjon at det ikke skal finne sted. Jeg håper også at representanten har merket seg de signaler som statsråden har gitt i forhold til å få nasjonale kvalitetskriterier når det gjelder hospits eller husvære i en midlertidig situasjon. Jeg har også merket meg at Oslo kommune har gått til det skritt å vurdere – jeg vet ikke om det har skjedd ennå –å kjøpe opp en del eldre boliger nettopp for å forbedre dem med tanke på at det skal være en annen kvalitet enn det det er mange steder i dag.

Bolig er en selvfølge for veldig mange av oss, men ut fra de tallene jeg har fått, er det 6 000-7 000 boligløse. Det er en utfordring for Norge som nasjon. Det er en ambisjon for denne Regjeringen å vurdere tiltak i forhold til dette. Og jeg merker meg at her er det mulighet for dugnad.

Presidenten: Spørsmål 15 er besvart tidligere, og vi går da til spørsmål 16.