John I. Alvheim (Frp): Jeg har et spørsmål til den ærede helseminister:

«Seksjonsoverlege Lindemann ved intensivavdelingen for nyfødte på Ullevål sykehus la i januar i år frem en rapport om senskader i skolepliktig alder for prematurbarn født før 25. uke med en kroppsvekt på 1 500 gram. Det ble i denne rapporten påvist senskader i skolepliktig alder for én av fire av prematurbarna.

Hvilke tiltak mener statsråden må iverksettes for å redusere senskader hos prematurbarn?»

Statsråd Tore Tønne: Årlig fødes vel 4 000 barn for tidlig, dvs. før 37. svangerskapsuke. Av disse fødes ca. 600 barn før 28. svangerskapsuke. I løpet av 1980-90-årene har andelen som overlever, økt sterkt. Dette har skjedd som følge av bedret medisinsk behandling både før, under og etter fødselen.

Undersøkelser viser at det er forekomst av alvorlige funksjonshemminger på 10-40 pst. av de premature som overlever. Den rapport representanten Alvheim viser til, gjelder en etterundersøkelse av det store flertallet av premature barn som overlever uten alvorlige funksjonshemminger. I henhold til rapporten som nevnes, var intelligensutviklingen og de skolefaglige prestasjoner til de undersøkte premature barna tilfredsstillende. Det viser seg imidlertid at hele 25-30 pst. av barna hadde atferdsvansker og hyperaktivitet, AD/HD, hvilket jo er bekymringsfullt.

Det er mye som tyder på at oppfølgingen av premature barn ikke er tilfredsstillende. Det satses store ressurser på å redde hvert prematurt barn i det første året etter fødselen, mens innsatsen senere er mer begrenset.

Både spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten har ansvar for medisinsk habilitering av barn og unge. Habiliteringstjenesten i fylkeskommunen har et særskilt ansvar for å utrede og tilrettelegge tiltak for alvorlig funksjonshemmede barn, i tillegg til å veilede personellet i kommunene. Det kommunale hjelpeapparatet har ansvar for all habilitering som ikke forutsetter spesialistkompetanse.

I praksis er det helsestasjonen som møter de fleste familier med nyfødte barn. Som en følge av dette vil det ofte være helsestasjonens personell som tar initiativ til å starte habiliteringsprosessen for premature barn og deres familier. Ofte opprettes ansvarsgrupper for å planlegge og samordne enkelttiltakene fra ulike yrkesgrupper og fagfelt for hvert enkelt barn.

Premature barn er i Helsetilsynets veileder omtalt som risikobarn som har behov for spesiell oppfølging med hensyn til medisinske forhold, psykomotorisk utvikling, vurdering av sansefunksjoner, språkutvikling og foreldreveiledning. I de tilfeller hvor oppfølgingen svikter, synes det å skyldes at helsestasjonens praksis ikke i tilstrekkelig grad tar i bruk ny kunnskap, eventuelt at det ikke er etablert etterutdanning som sikrer kompetansen hos helsepersonellet.

For å redusere senskader hos premature barn ser jeg på denne bakgrunn behov for følgende type tiltak:

• styrke forsknings- og utviklingsarbeidet i helsestasjons- og skolehelsetjenesten for å sikre en kunnskapsbasert praksis

• styrke arbeidet med å implementere ny kunnskap i praksis, styrke samarbeidet mellom 1. og 2. linjetjenesten, og heve kompetansen hos helsepersonellet

• initiere til et etterutdanningsprogram som sikrer at helsepersonellet har god tilstrekkelig kompetanse om bl.a. oppfølging av premature barn

• styrke habiliteringstjenesten innenfor spesialisthelsetjenesten.

John I. Alvheim (Frp): Jeg takker statsråden for det meget positive svaret.

Jeg vil ikke personlig ha noen formening om hvor grensen for behandling av for tidlig fødte barn bør gå. Mitt anliggende i dette spørsmålet er hva som kan gjøres for å forebygge senskader hos disse barna.

De senskader som er påvist i Lindemanns rapport, er hyperaktivitet og lese- og skriveproblemer, og vi snakker her om opptil flere hundre barn. Det fremgår av nevnte rapport at sykehusene ikke føler seg ansvarlig for videre oppfølging av premature barn etter at utskriving fra sykehuset har skjedd.

Mitt første oppfølgingsspørsmål til statsråden – som han delvis for så vidt har svart på allerede – blir: Finnes det i dag spesielt utarbeidede rutiner for oppfølging av disse barna?

Statsråd Tore Tønne: Det er utarbeidet en veileder for habilitering og for generell oppfølging av barn etter fødsel, og det er den jeg viser til. Den inneholder en omtale av premature som risikobarn som krever en særskilt oppfølging ut fra det. Rutiner utover det er vel ikke etablert, slik jeg kjenner til.

Jeg merker meg også det som representanten Alvheim her sier om sykehusenes ansvar for oppfølging etter at premature har forlatt sykehusene. Det er mitt inntrykk at det gis en ganske god informasjon om behovene for oppfølging, men det er nok riktig å si at selve ansvaret for den går over fra sykehuset og til den lokale kommunehelsetjenesten eller spesialisthelsetjeneste på det tidspunkt.

John I. Alvheim (Frp): Jeg takker igjen statsråden for svaret.

Barnelege/psykiater Anne-Marie Hadenius ved barne- og ungdomspsykiatrisk avdeling i Oslo uttaler til en avis at det koster ca. 150 000 kr å redde hvert prematurbarn det første leveår. Etter en tid gjøres det lite eller intet for å forebygge senskader, verken i barnehage eller skole, sier legen. Hun viser imidlertid til den svenske modellen for oppfølging av prematurbarn, som i utgangspunktet er slik at alle prematurbarn karakteriseres som en risikogruppe og blir fulgt opp fra helse, skole og sosialvesen helt frem til seksårsalderen.

Vil helseministeren vurdere å innføre tilsvarende oppfølgingsmodell av prematurbarn i Norge, slik som praksis er i Sverige i dag?

Statsråd Tore Tønne: Jeg vil svare litt mer generelt enn direkte på spørsmålet om man vil innføre den modellen man har i Sverige.

Også i Norge karakteriserer Helsetilsynets veileder disse som risikobarn, som jeg nevnte. Det er ikke oppmerksomheten eller kunnskapen om at de er det som er problemet i utgangspunktet, men det er oppfølgingen i praksis. De tiltakene som jeg nevnte, omfatter både det å styrke rutinene, styrke personellets evne til å gjennomføre en slik oppfølging, etterutdanning og et bedre samarbeid mellom 1. og 2. linjetjenesten, mellom det sykehus hvor premature blir født, og oppfølgingsansvarlige etter fødselen. Det er helt riktig at det er et misforhold mellom ressursbruken i det første leveåret og oppfølgingen senere. I arbeidet med disse tiltakene vil vi også se hen til de svenske erfaringene.