Ane Sofie Tømmerås (A): Jeg vil stille et spørsmål til barne- og familieministeren:

«Det må være strenge kriterier for å bli godkjent for å kunne adoptere barn, slik at man i størst mulig grad kan sikre at barna vil få det godt hos adoptivforeldrene. De siste årene har det vært en utvikling i hva man anser for å være gode rammer for en trygg og god oppvekst. Samtidig kan detaljerte forskrifter åpne for firkantede tolkninger under behandlingen av enkeltsaker.

Ser statsråden behov for å gå gjennom reglene om godkjenning av adoptivforeldre?»

Statsråd Karita Bekkemellem Orheim: Det er et grunnleggende prinsipp i adopsjonsloven og i de internasjonale konvensjoner som Norge har sluttet seg til, at en adopsjon skal være til barnets beste. Det innebærer at barnet har rett til å vokse opp i et hjem som er til gagn for det. Samtidig er det viktig å understreke at ingen har rett til å adoptere barn.

Retningslinjene for behandling av søknader om adopsjon er utformet på denne bakgrunn og tar nettopp sikte på å ivareta barnets beste. I dette ligger bl.a. at søkerne må ha forutsetninger og muligheter for å kunne gi barnet en trygg og harmonisk oppvekst. Ved adopsjon av norske barn kjenner man til barnet som skal plasseres, slik at det blir lettere å finne fram til foreldre som vil være til akkurat dette barnets beste. Ved adopsjon av utenlandske barn kjenner man vanligvis ikke til barnet på forhånd. Retningslinjene for utenlandsadopsjon må således ikke bare avspeile hva som kan være godt for ett barn, men hva som er bra for barn generelt. Det er heller ingen grunn til å legge skjul på at barnet som følge av sine erfaringer før adopsjonen gjennomføres, kan komme til å stille adoptivforeldrene overfor utfordringer som er annerledes og langt mer krevende enn ved egenfødte barn. Jeg vil presisere at det ikke er lettere å få godkjenning for adopsjon av utenlandske barn enn av norske.

Det er først og fremst personlig egnethet som avgjør om adoptivforeldre blir gode foreldre. Personlig egnethet er ikke et entydig begrep, og det vil alltid måtte utøves skjønn i en slik vurdering. Det er vanskelig, for ikke å si umulig, å skulle lage retningslinjer som eksakt angir hva adopsjonssøkere må ha f.eks. av overskudd, verdier og menneskesyn for å kunne bli godkjent. Det er derfor understreket i retningslinjene for adopsjon at disse kun er veiledende, og at den myndighet som skal godkjenne adoptivforeldre, må foreta en helhetsvurdering av søkernes totale livssituasjon, og hva som er til gagn for barnet. Hvordan både mor og far er i stand til å gi omsorg totalt sett, vil være det avgjørende.

Retningslinjene for godkjenning av adoptivforeldre ble gjennomgått i september 1998. Under arbeidet med utformingen av retningslinjene la departementet ikke minst vekt på den utvikling som har skjedd i samfunnet, og hva man anser for å være gode oppvekstvilkår for et barn. Eksempelvis fikk adopsjonssøkere tidligere ofte avslag fordi en av søkerne ikke fylte kravet til god fysisk og psykisk helse. Dagens retningslinjer sier uttrykkelig at man etter en konkret vurdering skal legge vekt på at foreldrene skal utgjøre en omsorgsenhet. Avgjørende for godkjenning vil være hvilket overskudd søkerne har, og hvilken sikkerhet det er for at de sammen kan ha omsorg for et barn i lang tid framover. Et annet eksempel på at samfunnsutviklingen gjenspeiles i retningslinjene for adopsjon, er at disse nå i langt større grad enn tidligere åpner for adopsjon til enslige. I dag blir således enslige søkere vurdert ut fra sine ressurser og omsorgsevne, ikke først og fremst ut fra sin sivile status.

Departementet er i dag ankeinstans. Det er således ikke oppsiktsvekkende at noen få avgjørelser fattet av SUAK, blir endret av departementet. Men også i ankesaker vektlegges faglige vurderinger gitt av så vel SUAK som av adopsjonssøkerens hjemkommune. Det er særlig der de faglige vurderingene spriker, departementet vil kunne ta en annen avgjørelse enn SUAK.

Jeg er glad for at forskning viser at de fleste adopsjonsforholdene utvikler seg på en god måte, selv om vi også må ta innover oss at noen familier sliter. Jeg er åpen for at det kan være riktig å se på det godkjenningssystemet for adopsjon som retningslinjene er en del av. Det kan bl.a. vurderes om departementet fortsatt skal være en klageinstans, eller om avgjørelsen i disse sakene bør legges til et uavhengig organ, slik man har gjort f.eks. med barneverns- og utlendingssaker. Målet må uansett være at samtlige involverte så langt som mulig kan være garantert at beslutningen om hvem som skal få adoptere, er basert på hensynet til barnets beste.

Ane Sofie Tømmerås (A): Jeg synes det er veldig bra at statsråden slår fast det som er vesentlig når vi snakker om kriterier for adopsjon, nemlig hva som er til barnets beste. Jeg er glad for de endringene som ble gjort høsten 1998, og synes absolutt de går i riktig retning. Jeg er også glad for at statsråden nå slår fast at skjønnet i enkeltsaker er nødvendig, og at kriteriene som står i retningslinjene, nettopp må være retningsgivende momenter, at det ikke skal være noen absolutte kriterier.

Men da vil jeg gjerne spørre: Føler statsråden seg trygg på at dette følges opp i praksis – både de endringene som ble gjort høsten 1998, og at det skal være et godt innslag av skjønn her? Som et eksempel kan jeg vise til et ektepar i Østfold, hvor mannen har vært alvorlig syk. Han har vært frisk i fem år nå, men likevel får de avslag med henvisning til hans sykdom.

Statsråd Karita Bekkemellem Orheim: Jeg vil si at vi har tillit til den vurdering som gjøres i SUAK – det har vi. Vi er helt avhengige av at de retningslinjene som Stortinget helt klart har gitt direktiv om, etterleves av de ytre etatene våre. Men det er ingen tvil om at vi får en del ankesaker til departementet, og at det vil være ulike typer skjønnsvurderinger i de enkelte saker. Jeg tror det er veldig vanskelig å ha et fasitsvar på mange adopsjonssaker, men det er ingen tvil om at norsk lovgivning på dette feltet er meget restriktiv. Derfor synes jeg også det blir helt uhørt å komme med påstander om at denne regjeringen ikke tar utgangspunkt i barnas beste.

Ut fra de erfaringene jeg har gjort meg dette året som statsråd, mener jeg det er riktig at vi ser på prosedyrene for behandling av ankesaker, men selvfølgelig også at vi får mulighet til å se på kriteriene for tildeling av adopsjon.

Ane Sofie Tømmerås (A): Jeg er glad for at statsråden nå sier at hun – som hun også sa i den muntlige spørretimen i dag – skal gå inn og se på prosedyren, men også på innholdet.

Jeg mener det kan være grunn til å sette spørsmålstegn ved om man skal gå videre på det sporet som ble lagt fast i 1998, nemlig å legge enda større vekt på helheten i hva de adopsjonssøkende kan stille opp med, for å se hva som er god omsorg, og hva som er kvalifiserte foreldre. Jeg kan ikke på noen måte se at det å ha vært gjennom en alvorlig sykdom, ha migrene eller et mindre handikap skal gjøre en uegnet til å være foreldre. Tvert imot kan det vel heller være sånn at det at en selv har vært syk, har hatt noe tungt å bære, eller i dag bærer på noe som kan være vanskelig, faktisk kan gjøre en bedre i stand til å ha omsorg for et barn som kanskje også har spesielle behov.

Jeg vil også peke på at det minner om et sorteringssamfunn hvis man skal sjaltes ut på det grunnlaget. I andre sammenhenger tar vi avstand nettopp fra et sorteringssamfunn.

Statsråd Karita Bekkemellem Orheim: Jeg ber om forståelse for at jeg ikke kan si noe mer om den konkrete saken.

Jeg forstår veldig godt at det reageres på at en familie ikke har mulighet til å få adopsjon hvis én part i familien har vært syk, når den totale omsorgsevnen hos familien kanskje blir vurdert som meget god – dette også sett i lys av at vi nå har fått en praksis der vi åpner for at enslige skal få muligheten til å adoptere. Det som må vektlegges, er den totale omsorgsevnen hos mor og far, og at en også nøye vurderer sykdommen og hvilken betydning den har for innsatsen det foreldreparet kan gjøre for barnet.

Vi vil komme til å gå igjennom dette, og så får vi komme tilbake til konklusjonene.