John I. Alvheim (Frp): Mitt spørsmål går til helseministeren:

«Pasientbroen til utlandet finansiert av «utlandsmilliarden» har ikke fått det omfang det er behov for.

Saboterer de offentlige sykehus pasientbehandlingen i utlandet som Stortinget har vedtatt, og hva vil statsråden gjøre med dette?»

Statsråd Tore Tønne: La meg med en gang understreke at jeg ikke har noen grunn til å tro at offentlige sykehus «saboterer» ordningen med pasientbehandling i utlandet. Jeg er imidlertid enig med representanten Alvheim i at ordningen ennå ikke har fått det omfang som det kan synes behov for, hvis man f.eks. tar utgangspunkt i det antall pasienter som står på ventelister ved norske sykehus. Jeg skal derfor benytte anledningen til å si litt om hvordan ordningen er lagt opp, og hva som gjøres for at den skal virke etter forutsetningene.

Umiddelbart etter Stortingets vedtak den 14. november 2000 bad jeg Rikstrygdeverket etablere en prosjektorganisasjon for den praktiske administrering av ordningen. Denne var operativ den 15. januar 2001. Allerede før årsskiftet ble imidlertid alle fylkeskommuner tilskrevet fra departementet om ordningen og bedt om å henvise pasienter som kunne være aktuelle, for behandling i utlandet. Dette er senere fulgt opp med nærmere informasjon og retningslinjer fra Rikstrygdeverket. Det er min vurdering at dette opplegget fra Rikstrygdeverkets og departementets side har være tilfredsstillende.

Det sier seg selv at vi i stor grad er avhengig av sykehusene, bl.a. for å sikre at nødvendige pasientdata og øvrig informasjon foreligger før pasienten kan henvises til riktig behandling i utlandet. Responsen fra fylkeskommunene og sykehusene var i den første tiden varierende og nokså avventende. Jeg vil imidlertid legge til at en nok måtte regne med en forsiktig igangkjøring av en ordning som var ny, som var innført uten noen forutgående informasjon, og som til dels også var noe omstridt innenfor de fagmedisinske miljøer.

I denne forbindelse er det også grunn til å minne om at behandling i utlandet er et frivillig tilbud til pasientene. I arbeidet med ordningen har jeg selv møtt pasienter som har takket for tilbudet, men sagt at de foretrekker å vente noe lenger mot å få behandling ved norske sykehus. Det må vi ha respekt for. Og det betyr ikke at ordningen av den grunn er uten verdi for pasienten som likevel takker nei. Bare det å vite at det finnes et alternativ, er i seg selv verdifullt. At pasienter likevel foretrekker å vente, bør kanskje gi grunn til noe nyansering av vurderinger og omtale av ventelistene ved norske sykehus.

Erfaringene med behandling i utlandet er så langt meget gode. Det har forekommet eksempler på utilfredsstillende oppfølging av pasienter ved hjemkomst til Norge, men også dette vil jeg tro dreier seg om innkjøringsproblemer.

Rikstrygdeverket har etter hvert hatt møter med representanter for sykehus og helseadministrasjon i de fleste av landets fylkeskommuner for å orientere nærmere om ordningen og erfaringene. Dette har ført til flere henvisninger, og Rikstrygdeverket forventer en betydelig økning fremover.

Det er så langt inngått avtaler om behandling av 4 500 pasienter ved sykehus i Skandinavia og Tyskland, og det pågår forhandlinger om avtaler som vil innebære at i alt 10 000 pasienter kan få behandling i løpet av dette året. Valg av sykehus skjer i et nært samarbeid med norske spesialister.

Jeg mener forholdene er lagt vel til rette for at den ordning Stortinget vedtok i november 2000, skal virke etter hensikt og forutsetninger. Det er viktig at vi har en slik ordning, og vi skal arbeide for at den utvikles videre ut fra de erfaringer som høstes, til beste for pasientene. Jeg minner samtidig om mine tidligere uttalelser om at vi bør ha realistiske forventninger til omfanget av pasientbehandling i utlandet. Tilbudet er svært viktig, men det viktigste må likevel være å sørge for at norske pasienter får den behandling de trenger, når de trenger den, ved sykehus i Norge.

John I. Alvheim (Frp): Jeg takker statsråden for svaret. Jeg er veldig fornøyd med den måten denne saken er blitt taklet på fra departementets side og fra Rikstrygdeverkets side.

Ikke desto mindre har jeg de seneste ukene nesten daglig fått inn meldinger fra pasienter som ikke blir henvist til utenlandsbehandling selv om de ønsker dette. De føler faktisk situasjonen slik at verken deres egen allmennlege eller deres nærmeste sykehuslege er interessert i, eller de er meget negativt innstilt til, å henvise til eller skrive søknad om behandling i utlandet.

Da er mitt første oppfølgingsspørsmål til helseministeren: Hvor skal disse pasientene som møter en slik innstilling både hos sin allmennlege og hos sitt nærmeste sykehus, henvende seg?

Statsråd Tore Tønne: Først vil jeg si at vi nå har tilskrevet landets primærleger og orientert spesielt om mulighetene for behandling i utlandet, slik at også de, og ikke bare sykehus og spesialisthelsetjeneste, skal være fullt orientert om og oppmerksom på de muligheter vi har til å henvise til behandling i utlandet i tilfeller hvor ventelistene enten er lange eller kompetansen i den norske spesialisthelsetjenesten eventuelt anses for å være utilstrekkelig.

Jeg ønsker å følge aktivt opp de enkelte fylkeskommuner eller sykehus når det gjelder omfanget av henvisninger, bl.a. ved å sammenholde dette med ventetid for behandling ved de sykehus dette gjelder. Det er slik sett nyttig å få all den informasjon som det her vises til.

Primært vil det nok være riktig av pasienter å henvende seg til Rikstrygdeverket når de er i den situasjon som representanten Alvheim her refererer til.

John I. Alvheim (Frp): Jeg takker igjen statsråden for et positivt svar.

Faktum er vel, som vi også har hørt tidligere i spørretimen i dag, at jo flere pasienter vi tar ut av den norske helsekøen slik at de kan komme tilbake til arbeidslivet innen rimelig tid, jo mer penger sparer det norske samfunn.

Med tanke på at det antydningsvis er 10 000 pasienter som skal behandles i utlandet, er det ikke ubetydelige midler det norske samfunn sparer ved å få disse pasientene ut av helsekøen – i tillegg til den rent menneskelige faktor. Har helseministeren gjort seg opp noen formening om hvor stor besparelsen kan være ved å bruke 1 milliard kr på behandling av norske pasienter i utlandet?

Statsråd Tore Tønne: Jeg har ikke gjort meg opp noen formening – i hvert fall ikke på analytisk grunnlag – om det.

Det jeg har sett som det viktigste, har vært å få til et tilbud som fungerer slik at de som står på venteliste, og har stått der altfor lenge, får dette tilbudet. Det mener jeg er viktig, uavhengig av hvilke besparelser som måtte ligge i det. Men selvfølgelig er jeg klar over det representanten Alvheim viser til, at det også representerer god økonomi i de tilfeller hvor pasienter på denne måten blir raskere behandlet og kommer raskere tilbake til et normalt liv i Norge.

Men jeg må si at det er ikke først og fremst hensynet til den type besparelser som har vært motiverende. Det viktigste er, og må tross alt være, at vi har et ansvar for å gi norske pasienter den behandling de har krav på, så raskt som overhodet mulig.