Sonja Irene Sjøli (H): Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til helseministeren:

«Helsevesenet vil, ifølge Bergensavisen 23. april 2001, ikke bruke 200 000 kroner på en ryggoperasjon i Sverige som kan bringe en 30 år gammel mann tilbake i arbeid. I Norge får vedkommende tilbud om rehabilitering og omskolering over 2 år. For at han skal komme til dette tilbudet, dekker det offentlige drosjeregninger for 160 000 kroner i året.

Vil statsråden sikre at norske ryggpasienter som kan ha nytte av det, får tilbud om behandling, om nødvendig ved svenske sykehus hvor ekspertisen på dette området er større?»

Statsråd Tore Tønne: Jeg ber om forståelse for at jeg ikke kommenterer den konkrete saken det refereres til, men forholder meg til det spørsmålet representanten Sjøli har stilt.

Utgangspunktet er at norske ryggpasienter skal få tilbud om god behandling i Norge. I den utstrekning det ikke skjer, f.eks. på grunn av manglende kapasitet eller kompetanse, er det viktig å gjøre noe med det.

Det er grunnlag for å hevde at omsorgen for ryggpasienter i Norge har vært for lavt prioritert. Det ble derfor i budsjettet for 1999 vedtatt å etablere et nasjonalt ryggnettverk for å styrke den faglige kompetansen i landet. Det arbeides nå også med å få etablert en landsfunksjon for kompliserte rygglidelser ved Regionsykehuset i Trondheim.

Målet er som nevnt at norske ryggpasienter skal få god behandling i Norge. Når det ikke alltid kan skje, er det viktig å sikre at de alternativt kan få den behandling de trenger i utlandet.

Det er i dag etablert en ordning for å sikre dette. Forutsetningen er at det foreligger en henvisning til slik behandling fra spesialist på regionsykehusnivå. Søknaden stiles til Rikstrygdeverket som vurderer og konkluderer. Ved eventuelt avslag har søker anledning til å få saken vurdert av en egen klagenemnd for utenlandsbehandling.

Ryggoperasjoner kan ofte være omfattende og kompliserte. Det er betydelig medisinsk uenighet om hvilke pasienter som vil ha nytte av slike operasjoner. Det er tilfellet også i andre land. Erfaringer viser også at langt fra alle operasjoner gir de ønskede resultater.

Nå er det lett å forstå at ryggpasienter som får avslag på operasjon, ikke uten videre vil slå seg til ro med den medisinske vurderingen. Jeg har derfor tatt initiativ til at pasienter som søker Rikstrygdeverket om operasjoner i Sverige og som får avslag, skal få en annenhånds vurdering – en såkalt second opinion – ved Sahlgrenska universitetssjukhus i Göteborg. Dette er et velrenommert universitetssykehus med høy kompetanse på behandling av og forskning på ryggsykdommer.

Med dette initiativet håper jeg å gi et konstruktivt bidrag til å fremskaffe ny viten om hvilke pasienter som vil ha virkelig nytte av disse omfattende inngrepene. Jeg tar også sikte på at avtalen om second opinion ved Sahlgrenska skal inneholde en oppfølging av pasientene etter ett til to år, slik at de på denne måten kan få bedre kunnskap om hvilke pasienter som virkelig vil ha nytte av operasjonene. Initiativet medfører at vi også vil få belyst hvilke pasienter som vil ha mest nytte av annen form for behandling.

Medisinsk sett er dette et komplisert og utfordrende område. Det er derfor svært viktig å velge ut pasienter til operasjon etter så gode kriterier som mulig. Jeg mener at det opplegget vi nå har med mulighet til undersøkelse og behandling i Sverige, sammen med en styrking av kapasitet og kompetanse ved norske sykehus, vil sikre at norske ryggpasienter får den type tilbud som representanten Sjøli ber om.

Sonja Irene Sjøli (H): Jeg takker helseministeren for det positive svaret. Det er gledelig at det nå blir tatt et initiativ til at vi kan få en såkalt second opinion ved svenske sykehus, som har større og bredere kompetanse på dette området. Det synes jeg var svært positivt. Det er også gledelig at man vil få en oppfølging ett til to år etter at en sånn behandling har vært gjennomført i Sverige.

Det er jo som helseministeren var inne på, en del faglig uenighet på dette området. Her i Norge er det stort sett nevrologer som vurderer, mens det i andre land er ortopeder. Det kunne være interessant å høre om helseministeren mener det kunne vært mulig å arrangere en konsensuskonferanse, rett og slett for å få på bordet hva som er ulikhetene i de faglige vurderingene mellom det norske fagmiljøet og det internasjonale fagmiljøet når det gjelder rygg- og nakkeskader.

Statsråd Tore Tønne: Uten at jeg her og nå skal ta stilling til spørsmålet om innkalling til en slik konsensuskonferanse, vil jeg i hvert fall si at det er satt søkelys på et problemområde innenfor de norske fagmedisinske miljøer som vi erkjenner har vært underprioritert tidligere. Jeg har tro på at vi både gjennom det nettverk som er etablert, og arbeidet med etablering av landsfunksjonen ved Regionsykehuset i Trondheim, og ikke minst gjennom det samarbeid som nå etableres med det medisinske fagmiljøet i Sverige, vil få en oppmerksomhet omkring de faglige problemstillinger som her reises, som ikke har vært der tidligere, og som selvfølgelig vil være til beste for ryggpasientene i Norge. Om det skulle vise seg ønskelig å arrangere en spesiell konferanse på området, skal ikke helseministeren være noen bremsekloss i så henseende, men jeg tar med meg forslaget og vil gå videre med det i kommunikasjon med fagmiljøene.

Sonja Irene Sjøli (H): Vi har jo fra andre kompliserte, vanskelige spørsmål i helsetjenesten, og kanskje spesielt der hvor det har vært en faglig uenighet, sett at nettopp en slik konsensuskonferanse kan frembringe ny kunnskap og få en debatt også i det faglige miljøet.

Avslutningsvis har jeg lyst til å si at jeg er fornøyd med det opplegget som helseministeren nå har tatt initiativ til i forhold til Sahlgrenska. Da har iallfall dette spørsmålet ført til noe positivt for ryggpasientene i Norge, og til at vi kan komme et skritt videre for å bedre dette tilbudet som, slik helseministeren selv var inne på, har vært underprioritert.