Odd Einar Dørum (V): Jeg tillater meg å stille dette spørsmålet til kirke-, utdannings- og forskningsministeren:

«Flere av våre høyskoler arbeider for tiden hardt for å strekke seg etter de høye og klare kvalitetskriteriene Mjøs-utvalget har foreslått for at høyskoler skal kunne kvalifisere seg til universitetsstatus.

Hvilken begrunnelse har statsråden for å senke og utvanne disse kvalitetskravene drastisk, slik han har gått ut med offentlig i forkant av den varslede stortingsmeldingen om reformer i høyere utdanning?»

Statsråd Trond Giske: Mjøs-utvalget avgav sin utredning 8. mai 2000. Den gikk deretter til bred høring, og jeg tar sikte på å legge fram en stortingsmelding om høyere utdanning og studiefinansiering fredag 9. mars. Utvalgets innstilling og høringsuttalelsene til denne er viktige deler av grunnlaget for de forslagene jeg vil presentere for Stortinget.

Det er bra at høgskolene strekker seg etter høye kvalitetskrav. Det skal universiteter og høgskoler alltid gjøre, helt uavhengig – la meg si det slik – av hva et offentlig utvalg skriver.

Mjøs-utvalgets forslag om at en høgskole må ha rett til å tildele doktorgrad innenfor fire fagområder for at den skal kunne gis benevnelsen universitet, vil kunne føre til at høgskoler må utvikle flere fagområder enn de i utgangspunktet har grunnlag for, for å kunne kalle seg universitet. Jeg er opptatt av å konsentrere statlige midler til grunnforskning for å kunne gi grunnlag for internasjonalt konkurransedyktige forskningsmiljøer. Jeg mener derfor at det ikke er rom for flere enn de fire klassiske breddeuniversitetene vi har i dag, og jeg mener at de fire breddeuniversitetene må stå i en særstilling når det gjelder grunnforskningsoppgaver.

Jeg mener at høgskoler som har rett til å tildele doktorgrad, skal kunne søke om å bruke benevnelsen universitet. Det innebærer at de i likhet med de vitenskapelige høgskolene gis ansvar for å drive grunnforskning innenfor de områdene hvor de har doktorgrad. De vil dermed, i likhet med dagens vitenskapelige høgskoler, ha ansvar for grunnforskning på et smalere område enn de fire breddeuniversitetene. Plikter og arbeidsoppgaver som er tillagt universitetsbenevnelsen, gjelder innenfor de fagområdene der institusjonen har rett til å tildele doktorgrad. Opprettelse av forskerutdanning er svært ressurskrevende, og jeg mener derfor at behovsvurderinger må inngå i tillegg til de faglige vurderingene før institusjoner gis rett til å tildele nye doktorgrader.

Jeg er altså opptatt av å etablere strukturer som konsentrerer ressurser og sikrer kvaliteten i høyere utdanning og forskning, samtidig som de som har fått tildelt en doktorgrad, får mulighet til å søke om benevnelsen universitet.

Jeg ser for øvrig fram til å diskutere stortingsmeldingen på bred basis etter at den er lagt fram for Stortinget.

Odd Einar Dørum (V): Jeg ser også fram til å diskutere stortingsmeldingen på bred basis når den er lagt fram, og kan med glede konstatere at den kommer, som tidligere varslet, tidlig i mars, nemlig 9. mars.

På det spørsmålet som nå er stilt, har statsråden valgt den kommunikasjonsform både til Stortinget og offentligheten at han bit for bit har presentert interessante reformer, som han har ment er viktige. Jeg merker meg nå statsrådens begrunnelse, at han i tillegg til fire breddeuniversitet vil tillate noen andre å bli universitet så lenge de har ett doktorgradsprogram. Selv tror jeg at det å åpne for dette på det grunnlaget som statsråden gjør, lett vil åpne for at mange kunne få den lyst som ligger i at det kun er gjennom universitetsstatus at man kan få ta del i grunnforskning. Jeg er av den generelle oppfatning at grunnforskning er viktig på andre områder enn det som utelukkende ligger i universitetene, og at det ligger kompetanse og utvikling i mange forskningsmiljøer som vi burde kunne stimulere, når vi nå trapper opp norsk forskerutdanning. Jeg vil stille følgende spørsmål til statsråden: Ser han ikke på det i seg selv å vurdere forskerinitiert forskning som verdifullt for å øke bredden i norsk forskning, uten å gå omveien om å få universitetsnavnet?

Statsråd Trond Giske: Jeg er av den oppfatning at alle utdanningsmiljøer kan bidra på forskningsiden. Det er mange høgskoler som gjør en stor jobb i forsknings- og utviklingsarbeid, særlig knyttet opp til de profesjonsutdanningene vi har, og knyttet opp til det lokale og regionale næringsliv. Men særlig i grunnforskningen er det viktig at vi satser på en konsentrasjon i fagmiljøene, at vi satser på en god ledelse, og at vi satser på områder hvor vi har spesiell kompetanse og spesielle forutsetninger for å gjøre det godt. De internasjonale evalueringene av våre forskningsmiljøer sier at vi konsentrerer oss for lite, vi satser for lite, og vi har for dårlig ledelse av forskningen. Samtidig er det noen høgskoler som ønsker å endre sin benevnelse til universitet. Jeg mener at man skal gi noen av disse mulighet, og jeg mener at én doktorgradstildeling bør være grunnlag nok for å søke om det. Jeg tror det kan være viktig for de miljøene det her er snakk om, å få anledning til å bruke universitetsnavnet. Internasjonalt brukes universitetsnavnet på en annen måte enn det vi gjør. Jeg har som ambisjon å gi disse miljøene mulighet til det.

Odd Einar Dørum (V): Jeg deler statsrådens oppfatning av at noen andre – ikke mange – bør kunne få sjansen til å få universitetsnavn, gitt at de oppfyller faglige krav. For min del er jeg overbevist om at hvis man setter inngangsterskelen til ett doktorgradsstudium, er det ganske mange som vil oppfatte at dette er metoden for å kunne få adgang til viktige grunnforskningsmidler. Jeg tror at man ville hatt en ryddigere linje ved å opprettholde strenge faglige krav, og heller se på hvordan man kunne stimulert forskning, som har skapt sin egen energi, slik man f.eks. har gjort det ved høgskolen i Bodø, og slik man har gjort det ved høgskolene i Agder og Rogaland, som jeg er sikker på at statsråden tenker på. Men jeg tror det finnes andre veier å gjøre det på enn å senke kravene for å kunne bære universitetsnavnet, selv om jeg er enig med ham i at man skal konsentrere seg om de fire breddeuniversitetene, og at andre som bærer universitetsnavnet, da vil være nisjeuniversitet, om man skal bruke et slikt uttrykk.

Statsråd Trond Giske: Uansett hvilken modell man velger, om man velger det som jeg beskriver her, eller Mjøs-utvalgets modell, vil man få en annen universitetsbenevnelse, et annet universitetsinnhold enn det klassiske ved de fire universitetene vi har i dag. Det tror jeg ingen er uenig i.

Så er spørsmålet: Skal disse høgskolene som det da er snakk om, gå gjennom en lang prosess for å få fire doktorgradsområder, fem fakultetsområder, for så å få benevnelsen universitet, eller skal vi si at i og med at de har en forskerutdanning, skal de få benevnelsen universitet, og så kan den videre utviklingen både i dybde og i bredde foregå etter naturlige forutsetninger og samfunnets behov? Jeg tror den siste er den fornuftigste måten å gjøre det på. Jeg frykter at den modellen Mjøs-utvalget har foreslått, og som Dørum gjør seg til talsmann for, for det første vil gjøre at man kanskje forserer utviklingen av doktorgrader som man kanskje ikke verken har nødvendig behov for eller nødvendige kompetanse på på et gitt tidspunkt. For det andre frykter jeg at det vil skyve universitetsbenevnelsen mange, mange år fram i tid, og det vil jeg synes er veldig synd for de miljøene det gjelder, som drømmer om å få bruke den benevnelsen.