Arne Lyngstad (KrF): Jeg vil stille følgende spørsmål til barne- og familieministeren:

«Evalueringen av kontantstøtten viser at det på en rekke arbeidsplasser er vanskelig for småbarnsfedre å få aksept for å prioritere tid og omsorg for egne barn. Ulike mekanismer i arbeidslivet bidrar til å prioritere arbeid framfor omsorg for egne barn.

Hva vil statsråden gjøre for å gjøre det lettere for småbarnsfedre å prioritere tid til omsorg for egne barn?»

Statsråd Karita Bekkemellem Orheim: Representanten Arne Lyngstad refererer til evalueringen av kontantstøtten. Jeg går ut fra at han viser til rapporten «Ulik praksis – ulike konsekvenser» – en evaluering av kontantstøttens konsekvenser for likestilling i arbeidsliv og familieliv utarbeidet av Brita Bungum, Berit Brandth og Elin Kvande.

En av grunnene til at Arbeiderpartiet gikk imot innføring av kontantstøtteordningen, var nettopp at ordningen ikke hadde noen likestillingsprofil. Selv om kontantstøtten i utgangspunktet er en kjønnsnøytral ordning, får kjønn, som det framgår av evalueringen, stor betydning fordi praksis i forhold til hvordan foreldre innretter seg, også styres av arbeidsforhold og inntektsforskjeller mellom kjønnene. Evalueringen har vist at småbarnsmødrene arbeider litt mindre som følge av kontantstøtten, mens småbarnsfedrene arbeider like mye som før. Redusert arbeidstid er et kvinnefenomen. Det betyr at kontantstøtten er med på å besegle tradisjonelle kjønnsroller og sementere utviklingen mot likestilling mellom foreldre.

For meg handler likestilling om at kvinner må få mer makt og innflytelse, og at menn må yte mer omsorg. Disse tingene henger nøye sammen. Likestilling oppnås ikke ved gode ønsker og holdninger alene, men ved at vi bruker virkemidler som dreier samfunnsutviklingen i ønsket retning. Den politiske uenigheten går da sjelden på målsettinger, men på hvilke virkemidler en er villig til å bruke for å oppnå målet.

Arbeiderpartiets utgangspunkt er at familiepolitiske reformer også skal gi en likestillingsgevinst. Både den lønnede fødselspermisjonen med en egen fedrekvote, selvstendig opptjeningsrett til fødselspenger for fedre, rett til ett års ulønnet permisjon for hver av foreldrene, permisjonsrettigheter til hver av foreldrene ved barns sykdom, barnehager og skolefritidsordning er viktige virkemidler for at begge foreldrene skal kunne dele på omsorgsoppgavene samtidig med at de bevarer tilknytningen til arbeidslivet.

Selv om vi i stor grad har innført ordninger som legger til rette for å kombinere arbeidsliv og familieliv, er det fortsatt behov for holdningsendringer både hos arbeidstakere og arbeidsgivere. Her har ikke bare Regjeringen et ansvar, men også partene i arbeidslivet, som faktisk er blitt seg dette spørsmålet mer bevisst i de senere årene. Når det gjelder reformer, har fedrekvoten så langt vist seg å være det viktigste virkemiddelet. Før ordningen ble innført, var det bare om lag 4 pst. av fedrene som tok ut lønnet permisjon i forbindelse med fødsel. I 1999 viser statistikken at om lag 80 pst. av fedrene som kommer inn under ordningen, tok den obligatoriske kvoten. Det er også et økende antall fedre som tar lønnet permisjon utover fedrekvoten. Gjennom fedrekvoten har det blitt større aksept i arbeidslivet for at også far har et omsorgsansvar i barnets første leveår.

Vi ser altså at kontantstøtten gir lite ekstra tid med foreldrene, og vi ser at den gir spesielt lite tid med far. Det må da være et tankekors for Kristelig Folkeparti at de har innført en ordning som koster 3 milliarder kr, som fører til lite mer tid med foreldrene, og som fører til at far holder seg borte. Derfor er denne ordningen et skritt i gal retning. Så vil en kanskje hevde at det ikke ble så galt som noen av oss hadde fryktet på forhånd. Jeg er veldig glad for at likestillingstanken og kampen for barnehageplass står så sterkt i Norge, men jeg er på ingen måte fornøyd med en ordning som bremser utviklingen. Det skulle jeg ønske at heller ikke representanten Arne Lyngstad var fornøyd med. Det følger dessverre ingen kjærlig tvang med kontantstøtten, og da sementerer vi i beste fall kjønnsrollene.

Nå har jeg fått med meg at en av Kristelig Folkepartis representanter gjerne ser at kvinner blir hjemme og føder guttebarn. Det har derfor vært gledelig å se at Kjell Magne Bondevik heller enn å støtte dette utspillet har ønsket å fokusere på en utvidelse av fødselspermisjonen og en utvidelse av fedrekvoten. Dette er et tiltak som Arbeiderpartiet er stolt over å ha innført, og det er svært gledelig at også Kristelig Folkeparti ser dette som et viktig bidrag i kampen for likestilling.

Jeg vil arbeide for større grad av likestilling mellom mor og far når det gjelder permisjonsrettigheter ved fødsel. Jeg tror bl.a. evalueringen av kontantstøtten med all tydelighet har vist at det ikke er nok med kjønnsnøytrale ordninger der familiene kan velge far som omsorgsperson. Vi må utvide det som ble kalt «den kjærlige tvangen». Et av tiltakene vi vil se nærmere på, er en gradvis utvidelse av stønadsperioden ved fødsel, kombinert med at en større del av permisjonstiden øremerkes far.

Arne Lyngstad (KrF): Jeg takker statsråden for svaret. Det var riktignok mye av svaret som bar preg av at statsråden har ideologiske briller på, og ikke er så sterkt fokusert på nettopp det som er kjernen i mitt anliggende, nemlig hvordan vi skal øke småbarnsfedrenes engasjement i omsorgen for egne barn.

I debatten om kontantstøtten har særlig to temaer gått igjen. Det er likestilling, og det er tilgang på arbeidskraft i arbeidslivet. Når det gjelder arbeidslivet, er det forstemmende å lese i evalueringsrapporten gjengitt bl.a. i Aftenposten 15. februar i år, at småbarnsfedre opplever bemerkninger og baksnakkelse fra arbeidskolleger når de vil redusere sin arbeidstid til fordel for tid med barn. Vi har altså med holdninger i arbeidslivet å gjøre, og disse holdningene har også likestillingsmessige konsekvenser ved at det er liten sosial aksept for at fedre bruker tid på småbarn.

Jeg er glad for at statsråden peker på det ansvar som partene i arbeidslivet har her (presidenten klubber), men jeg tror også det er viktig at vi i det politiske miljøet, også statsråden (presidenten klubber), hele tiden fokuserer på at det er småbarnsforeldrenes engasjement og ønske om å tilbringe tid med barna som er utslagsgivende.

Til slutt …

Presidenten: Taletiden er omme.

Statsråd Karita Bekkemellem Orheim: Jeg forstår at representanten Lyngstad ikke liker at vi tar på oss virkelighetsbrillene – om en kaller det ideologiske briller eller andre ting, får være underordnet. Mitt poeng med å vise til den faktiske konsekvensen av evalueringen er at det må være en sammenheng mellom det vi gjør av politiske beslutninger og vedtak her i huset, og en del andre ting og reformer som vi ønsker å innføre i vårt samfunn. Og da er det ingen tvil om at hvis vi ønsker at fedrene skal ta mer omsorg for barna sine og delta på en likeverdig måte, må vi også tilrettelegge for ordninger som vi er sikre på bidrar til at vi når det målet. Og det er en kjensgjerning at evalueringen, og ikke mine ideologiske briller, nettopp viser at det ikke er tilfellet med kontantstøtteordningen.

Når det gjelder det konkrete spørsmålet, er det viktig at arbeidsgiverne i dag ser verdien av å tilrettelegge for at fedre kan ta større grad av omsorg for sine barn. Jeg tror nok også at framtidens arbeidsgivere er nødt til å erkjenne at det ikke lenger er slik at når vi f.eks. har syke barn, er det mor som skal være hjemme.

Arne Lyngstad (KrF): Jeg deler statsrådens engasjement og ønsker jo også at fedrene skal ta større del av omsorgen. Jeg tror faktisk vi er enige om at vi må utvide fødselspermisjonen, først og fremst prioritert til menn.

Mitt spørsmål til statsråden blir: Er hun enig i at en utvidelse av fødselspermisjonen skal prioritere menn og dermed komme dem til gode?

Til slutt: Det er ikke nok bare å utvide fødselspermisjonen når det er snakk om rettigheter; menn må også få egne rettigheter når det gjelder selve fedrekvoten. Ved den siste lovrevideringen før sommeren i fjor valgte Regjeringen å ikke gi menn egne rettigheter. Jeg tror det er viktig å gi menn egne rettigheter for å øke fedrenes engasjement i egne barn.

Statsråd Karita Bekkemellem Orheim: På representanten Lyngstads første spørsmål kan jeg svare et helt klart ja. Der er vi helt enige.

Til det siste spørsmålet har jeg bare som et lite apropos lyst til å gjøre Kristelig Folkeparti oppmerksom på det faktiske forholdet at de satt i regjering i to og et halvt år og hadde meget gode muligheter til å legge fram reformer som også var bedre for småbarnsfedrene. Dette er som sagt noe som bestemmes av de årlige budsjettene, og det må selvfølgelig også denne regjeringen få muligheten til å komme tilbake til.