Jørn L. Stang (Frp): Jeg har følgende spørsmål til justisminister Hanne Harlem:

«En person ble tatt i 144 km/t i en 90 km-sone på E6 i Råde i Østfold. Vanligvis kvalifiserer dette til fengselsstraff. Moss byrett dømte isteden personen til å betale en bot på 5 000 kroner og 14 dagers betinget straff, dette fordi personen er muslim og at «de personlige påkjenningene ville bli urimelig store».

Hva vil statsråden gjøre for at domsavsigelser ikke skal kunne baseres på religiøs tilhørighet, og at en enkelt religion kan virke «formildende»?»

Statsråd Hanne Harlem: Når retten har konstatert at en person har gjort seg skyldig i en straffbar handling, skal den utmåle en straff innenfor de rammer som lovgiver har satt. Prinsippene for straffutmålingen er ikke lovfestede, men har nedfelt seg gjennom rettspraksis over tid. Sentrale momenter ved straffutmålingen er handlingens grovhet og hvilken grad av skyld som er utvist. I tillegg kan det foreligge skjerpende eller formildende omstendigheter utenfor selve handlingen. En slik formildende omstendighet kan nettopp være at fengselsstraff vil virke særlig hardt, f.eks. på grunn av høy alder, sykdom, vanførhet eller andre forhold. Johs. Andenæs uttrykker det slik i sin bok «Alminnelig strafferett», siste utgave, side 424:

«I praksis blir det også lagt en viss vekt på om forbrytelsen har ført til alvorlige følger for den skyldige ved siden av straffen, f.eks. om underslageren har mistet sin stilling eller yrkessjåføren sitt førerkort.»

Retten skal med andre ord vurdere om det foreligger særlige forhold, og om dette bør vektlegges ved straffutmålingen. Dette gjelder også ved straffutmåling for fartsovertredelser, selv om straffutmålingen her er så standardisert at det er mindre rom for slike individuelle straffutmålingsmomenter.

Representanten Stang spør om hva jeg vil gjøre med en domsavsigelse som er basert «på religiøs tilhørighet» og at «en enkelt religion kan virke «formildende»». Jeg synes ikke dette er en riktig beskrivelse av poenget i den aktuelle avgjørelsen. Jeg oppfatter det slik at retten har lagt vekt på de konsekvenser ubetinget straff vil få for den domfelte i hennes livssituasjon, ikke på hennes religiøse tilhørighet i seg selv. At det generelt sett er akseptabelt å ta slike hensyn, har jeg ingen innsigelser til. Om det i den konkrete saken er foretatt en riktig vurdering av faktum og hvilken vekt eventuelle særlige individuelle konsekvenser skal ha, vil jeg imidlertid ikke mene noe om. Det må være opp til påtalemyndigheten, som jo kjenner saken fullt ut, å anke dersom de er uenige i de vurderinger retten konkret har gjort.

Jørn L. Stang (Frp): Jeg takker statsråden for svaret. Jeg er som politiker ute etter prinsippene, ikke noe annet, og som medlem av en lovgivende forsamling må man ha mulighet til det.

Jeg vil bare si at det har vært sterke reaksjoner her, og det er ikke mange som deler statsrådens oppfatninger. Dommerne valgte å ta overordnet hensyn til domfeltes personlige forhold, som også statsråden var inne på. Personens forhold er at vedkommende er muslim, og at straffen kunne bli at hun ble overlatt til seg selv og utstøtt av familien, eller giftet bort i opprinnelseslandet etter muslimske normer. Her er spekteret langt for å få en mild dom, det er helt tydelig. Ergo – religiøs tilhørighet er et formildende element i straffesaker, det ser man av dommen fra Moss byrett, som også statsråden nå var inne på.

Etter min mening er dommen et feil signal å sende ut til allmennheten. Loven er lik for alle når slike forhold legges til grunn – det burde den iallfall være.

Deler justisministeren de bekymringene som har kommet til uttrykk, og den tilsynelatende forskjellsbehandlingen som blir lagt til grunn ved fartsovertredelser?

Statsråd Hanne Harlem: Jeg deler fortsatt ikke representanten Stangs beskrivelse av saken. I prinsippet er jeg helt enig i det som er en lang og fast straffutmålingspraksis i Norge, og som generelt gjelder i all straffutmåling, at individuelle momenter er en del av de momentene retten skal ta hensyn til. Det er helt i samsvar med de alminnelige prinsipper for straffutmåling som har gjeldt i Norge alltid.

Jeg vil ikke mene noe om den konkrete vurderingen i denne saken, for den kjenner ikke jeg godt nok til. Men at retten legger vekt på forhold knyttet til familiesituasjon eller andre forhold som gjør at det er særlig tyngende for én person å få en straff, som ikke på samme måte er tyngende for andre, er ikke overraskende og ikke uvanlig. Slik oppfatter jeg prinsippet i den dommen vi her snakker om. Men som sagt; den konkrete vurderingen av om det de beskriver er riktig, og om det skal ha den vekten som det har fått her, det mener jeg ingenting om. Påtalemyndigheten må vurdere om det er vurdert uriktig etter deres oppfatning.

Jørn L. Stang (Frp): Nylig manet statsrådens partikollega Jens Stoltenberg mot hverdagsrasisme, som etter hans mening forpester det norske samfunnet. En slik dom som den som er gitt av Moss byrett, som baserer seg på religiøs tilhørighet, slår fast at man i praktisk politikk i Norge i dag sørger for forskjellsbehandling basert på rase, tro og tilhørighet. Da kan man ikke forlange og mane til forståelse overfor innvandrere som blir behandlet særskilt i det norske rettssystemet.

Stoltenberg mener at politikere mer enn noen andre må gå foran som eksempler når det gjelder holdninger og konkret politikk.

For å synliggjøre forskjellsbehandling: En lege ble nylig dømt for å bryte loven fordi han forfulgte en ambulanse under utrykning med en alvorlig syk pasient og derfor kunne anses å være i en nødrettssituasjon. Det ble ikke benyttet. Skjønner statsråden i denne sammenheng at dette oppfattes som en grov forskjellsbehandling, og at det blir reaksjoner blant allmennheten i det norske folk? Og er dagens lovverk godt nok, sett på bakgrunn av slike domsavsigelser?

Statsråd Hanne Harlem: Når representanter som Jørn Stang og andre fremstiller denne dommen på den måten som de gjør, og sier at det at man er muslim, gjør at man får lavere straff, bidrar de til at folk reagerer, og det forstår jeg. Da er det det som bidrar til manglende forståelse, og ikke det faktum at en domstol – som består både av en fagdommer og to representanter for allmennheten, dvs. lekdommere – vurderer hva som er de konkrete konsekvensene av og de individuelle forholdene ved denne saken, og som det eventuelt skal tas hensyn til i straffutmålingen. Det er helt vanlig at man tar individuelle hensyn ved straffutmålingen. Det skal man gjøre.

Om det konkret er vurdert riktig i dette tilfellet, vil jeg ikke mene noe om, og kan jeg ikke mene noe om. Men det generelle prinsippet er at det kan tas individuelle hensyn i en straffutmåling, f.eks. kan det tas hensyn til at man som yrkessjåfør vil miste jobben. Jeg synes det er riktig at man tar slike individuelle hensyn og kan derfor ikke se at de prinsippene som denne dommen gir uttrykk for, er gale. Men den fremstillingen som gis av dette, den skjønner jeg at man reagerer på, og den reagerer jeg for så vidt på selv.