Jørn L. Stang (Frp): Jeg har et spørsmål til justisministeren:

«Justisministeren har det overordnede ansvar for koordinering av Schengen-implementeringen. Det innbefatter grenseoppsyn og det polisiære samarbeid. I våre naboland blir grenseoppsynet i hovedsak ivaretatt av en etat med et definert ansvar. Norges Schengen-implementering vil berøre flere etater enn politiet. Dette kan muligens danne grunnlag for problemer dersom samarbeid og ansvarsdeling ikke er godt forankret.

Hvordan er dette løst?»

Statsråd Hanne Harlem: Arbeidet med å forberede alle sider ved Norges operative deltakelse i Schengensamarbeidet, den såkalte Schengen-implementeringen, har vært drevet i form av to større prosjekter ledet av Justisdepartementet. Det ene prosjektet har tatt hånd om etableringen av en nasjonal base for Schengen Information System, SIS, slik at norsk politi kan benytte systemet fullt ut i samarbeid med de øvrige Schengen-land. Dette prosjektet avsluttes i disse dager, idet målsettingen for prosjektet er nådd. Etter beslutning 1. desember 2000 i EUs råd for justis- og innenrikssaker er SIS nå operativt i de nordiske land. Unntaket er bruk av SIS i forbindelse med yttergrensekontroll. Denne funksjonen settes først i verk 25. mars dette år, da den indre grensekontroll mellom Norden og det øvrige Schengen-området oppheves. Da trer de nordiske land samlet inn i samarbeidet.

Det andre prosjektet er også langt på vei avsluttet. Mandatet for dette har vært å ferdigstille en rekke ulike tiltak som er påkrevd for at i første rekke norsk politi skal kunne løse sine Schengen-relaterte oppgaver. Prosjektet har bl.a. omfattet fordeling av nye stillinger, opplæring, anskaffelse og utplassering av nødvendig materiell og utstyr, ajourføring av rundskriv, utarbeidelse av nytt regelverk og rutiner for grensekontroll. I tillegg til å sørge for politiets forberedelse har prosjektet også ivaretatt samarbeidet med andre etater. Det ble tidlig inngått et samarbeid med andre departementer og underliggende instanser samt innledet samarbeid med våre naboland om politisamarbeid over grensen.

Når det gjelder konsekvenser for grenseoppsynet, har det vært samarbeidet nært med Forsvarsdepartementet. Forsvaret har ansvaret for suverenitetshevdelse, det vil si grenseoppsyn i norsk territorialfarvann, i norsk luftrom og på grensen mot Russland. Derved får Forsvaret gjennom Sjøforsvaret, særlig Kystvakten og Hæren ved Garnisonen i Sør-Varanger, ansvaret for grenseoppsyn på vår maritime yttergrense og vår landbaserte yttergrense, som er et svært viktig ledd i vår Schengen-deltakelse. Ansvarsdelingen og samarbeidet mellom Justisdepartementet og Forsvarsdepartementet når det gjelder grenseoppsyn, har vært godt ivaretatt i prosjektperioden.

Det kan ellers legges til at grensekontroll og -oppsyn i de øvrige nordiske land med unntak av Danmark også er fordelt på ulike nasjonale myndigheter.

Jørn L. Stang (Frp): Jeg takker for svaret fra statsråden.

Det er jo Forsvaret som i hovedsak har ansvaret for grenseovervåkingen. Og den senere tids hendelser langs kysten har satt søkelys på manglende overvåking langs kysten, som vel representerer den lengste del av norsk yttergrense. Vår kyststrekning har en vesentlig geografisk utstrekning, og det representerer vel i seg selv en risiko for at uønskede grensepasseringer kan skje. Det er grunn til å anta at antallet fartøyanløp som omfattes av Schengen-bestemmelsene, er vesentlig høyere enn hundre tusen pr. år. I tillegg er det et lavt antall kystvaktfartøyer på kontinuerlig patrulje i territorialfarvannet. Overvåkingen langs kysten kan kalles alt annet enn eminent, og det er et betydelig antall grenseovergangssteder langs kysten.

Har justisministeren begynt å bekymre seg for hvorvidt grenseovervåkingen er god nok?

Statsråd Hanne Harlem: Jeg føler meg trygg på at det man har lagt til rette for når det gjelder både selve grensekontrollen og grenseoppsynet, er tilstrekkelig godt ivaretatt. Det er altså Forsvaret som har ansvaret for det alminnelige grenseoppsynet, og det er politiet som har ansvaret for personkontroll på grensen, altså grensekontrollen. Slik sett er det en todelt oppgave her, som i de øvrige nordiske landene.

Jeg kan for så vidt ikke se at utfordringen med grenseoppsyn og norsk suverenitetshevdelse ved vår maritime yttergrense generelt sett blir vesentlig annerledes nå enn den har vært tidligere.

Jørn L. Stang (Frp): I forrige St.prp. nr. 1 fremgår det at det i forbindelse med Schengen-implementeringen ville være behov for å integrere overvåkingsressursene bedre i løpet av år 2000 for å sikre en tilfredsstillende overvåking langs kysten, som det heter. Dette er ytterligere beskrevet i budsjettproposisjonen for inneværende år. Her nevnes det sågar at en overvåkingssentral skal etableres innen utgangen av 2001. Dette har tydeligvis ikke skjedd.

I den senere tid har det vist seg at overvåkingen langs kysten ikke er god nok, og det kan jo alene resultere i at Norge blir en bakdør inn i Schengen-området hva angår menneskesmugling. Hvilke tiltak er iverksatt for å sikre en tilfredsstillende overvåking, i og med at den senere tids informasjon viser at de tiltak som var nevnt i forrige budsjettproposisjon for å ivareta et eksisterende behov, tydeligvis ikke er gjennomført?

Statsråd Hanne Harlem: Først til spørsmålet om den kritikk mot overvåkingen som har kommet i det siste. Den har særlig dreiet seg om overvåking av fartøyer som går i leden, som er på feil spor osv. Diskusjonen har vært om Forsvarets generelle overvåking i forhold til spørsmålet om Forsvaret i tilstrekkelig grad bidrar inn mot overvåking av fiske- og handelsfartøyer og deres maritime sikkerhet, og har ikke i alminnelighet dreiet seg om det grenseoppsyn Forsvaret utfører. Det er besluttet og bestilt et nytt kystvaktfartøy, det er også besluttet å bygge nye fregatter. Alt dreier seg om bedre overvåking av farvannet utenfor Norge.

Jeg har vanskelig for å følge representanten Stangs beskrivelse av at muligheten for å komme inn i Norge blir vesentlig større enn før en Schengen-implementering.