Steinar Bastesen (TF): Jeg har følgende spørsmål til fiskeriministeren:

«Siden EØS-avtalen ble inngått har Fiskeridirektoratets kontrollverk og ESA drevet en kontinuerlig kampanje mot treverk som materiale i forbindelse med fiskeproduksjon. Ny forskning viser at treverk egner seg bedre enn plast. En rekke fiskebruk er lagt ned grunnet disse skjerpede kravene. Nå viser det seg at hjemmelen for disse skjerpelsene og påleggene er tvilsomme.

Hva vil statsråden gjøre for å rette opp den store skaden som mange fiskerisamfunn er utsatt for grunnet nedleggelse av fiskeanlegg?»

Statsråd Otto Gregussen: Fra tid til annen dukker det opp en diskusjon om hvorvidt skjærebrett laget av tre kanskje er hygienisk bedre enn skjærebrett laget av plastmateriale. Bakgrunnen er undersøkelser hvor man har påvist at bakterier overlever kortere tid på treverk enn på plast. Resultatene tilskrives at treverk kan inneholde stoffer som er bakteriedrepende.

Dette har blitt brukt av enkelte for å argumentere mot kravet om at trematerialer vanligvis ikke tillates i næringsmiddelvirksomheter med mindre de er gitt spesielt beslag eller beskyttelse. Dette kravet framgår av kvalitetsforskriften for fisk og fiskevarer av 14. juni 1996 §§ 3 og 6.

Alle undersøkelser viser imidlertid at dersom man kontrollerer mengden bakterier etter at man har vasket og desinfisert skjærebrettene, er tre ikke å foretrekke framfor plast.

Treverk har ikke de egenskapene som man ønsker av overflater i næringsmiddelvirksomheter. Det kreves at disse skal være glatte og lett vaskbare. Treverk blir fort flisete, sprekkete og hakkete, spesielt i områder hvor det brukes mye vann, som i en sjømatbedrift.

Kravene til overflatens beskaffenhet i virksomheter som produserer mat, er ikke særegne for EØS-området. Anbefaling om at overflatene skal være glatte og lett vaskbare er også gitt av Codex Alimentarius, som er FN-organisasjonen som lager internasjonale standarder for matproduksjon. Ved en eventuell handelstvist på mattrygghetsområdet under WTO-avtalen vil disse standardene bli brukt som referanse.

Siden norsk sjømatindustri i stor grad baserer seg på eksportmarkedet, vil etterlevelse av de internasjonale kravene for matproduksjon gi bedre markedsadgang for næringen sett under ett.

For fiskeriforvaltningen er det likevel viktig å ta hensyn til eventuelle særegne forhold ved sjømatproduksjon i de tilfeller hygienekrav fra landbruksbasert næringsmiddelproduksjon overføres til sjømatnæringen. Vurderingen om at treverk i utgangspunktet ikke kan brukes som overflate i virksomheter som produserer mat, har man imidlertid ikke funnet grunn til å trekke i tvil.

Når det gjelder siste del av spørsmålet fra Steinar Bastesen, er dette et spørsmål som har vært tatt opp i Stortinget flere ganger den senere tid. Jeg vil derfor i denne sammenheng begrense meg til å minne om at både Kommunal- og regionaldepartementet og Fiskeridepartementet har anmodet Statens nærings- og distriktsutviklingsfond om å prioritere bedrifter som i dag ikke oppfyller dagens hygienekrav, innenfor SNDs ordinære virkemiddelapparat. For øvrig kan jeg opplyse at jeg så sent som 24. oktober i år hadde møte med SND der bl.a. denne saken ble drøftet.

Steinar Bastesen (TF): Jeg takker statsråden for svaret.

Etter tre års hamring og jamring fra denne talerstolen nettopp om dette spørsmålet er det interessant å høre at det nå er gitt retningslinjer om at SND og Kommunaldepartementet skal se på disse bedriftene som er truet av nedleggelse. Men hva med dem som allerede er nedlagt? Vi er begge klar over at det figurerer en liste over bedrifter som kommer til å bli nedlagt. Det minste må være at de blir ivaretatt med midler, slik at de kan oppgraderes. Det er jo merkverdig at regelverket er laget slik at det ikke er i tråd med de forskningsrapportene som sier at treverk faktisk er bedre enn plast. Med utøvelsen av det regelverket som eksisterer, både i Fiskeridirektoratets kontrollverk og i ESA, hadde man ikke fått lov til å servere fisk på restaurantene i Norge hvis det regelverket hadde blitt lagt til grunn. Det er en underlig og merkverdig problemstilling. Hva har statsråden å si til det?

Statsråd Otto Gregussen: Jeg tror det er riktig å gjøre representanten Bastesen oppmerksom på at store deler av norsk fiskeindustri har tatt de pålegg som har kommet fra ESA, svært alvorlig, at de har foretatt store investeringer i nødvendige oppgraderinger som er nødvendig for å tilfredsstille de krav som EØS og Codex Alimentarius setter, men som også er et krav fra bedriftenes kunder. Jeg synes det viser at man har funnet en form på dette og et nivå som en stor andel av bedriftene har akseptert. Dette har også i stor grad vært finansert gjennom SND.

Det er svært vanskelig for meg å kommentere om hygienetilstanden i norsk restaurantbransje er tilfredsstillende, men jeg antar at Statens næringsmiddeltilsyn på myndighetenes vegne på en forsvarlig måte sikrer at folkehelsen også der blir ivaretatt.

Steinar Bastesen (TF): Jeg takker igjen for svaret.

Jeg skal fortelle presidenten og fiskeriministeren en liten historie om akkurat det der. En fiskeribedrift som tar imot krabbe på trøndelagskysten, var i ferd med å legge ned på grunn av krav fra Fiskeridirektoratets kontrollverk. Men etter å ha vært der en times tid, fikk vi stengt en vegg og åpnet tre dører, og da sorterte bedriften som produserte, under Næringsmiddeltilsynet.

Statsråden insinuerer her at krav som stilles fra Næringsmiddeltilsynet, må være vesentlig dårligere, og at folkehelsen i Norge er dårligere. Det betviler jeg sterkt. Jeg tror faktisk at Næringsmiddeltilsynets regler ivaretar folkehelsen og matsikkerheten i Norge bedre. Men hvis det er blitt slik i norsk fiskerinæring at det er viktig med strengere regler for eksport av fisk enn for fisken vi skal spise selv i Norge, er vi på ville veier. Da må det jo være på høy tid å se på regelverket.

Statsråd Otto Gregussen: Jeg insinuerer ingenting om folkehelsen. Men det er riktig som representanten Bastesen sier, at det er forskjell på det regelverket som Statens næringsmiddeltilsyn har, og det som gjelder når fisk skal eksporteres. Det stilles strengere krav til en bedrift som skal drive med fiskeeksport, enn til en bedrift som skal omsette lokalt. Jeg mener faktisk at det kan føres en rimelig klar og logisk begrunnelse for dette. For varer som skal transporteres langt over lang tid, er det ikke urimelig at man har en enda strengere hygiene enn man har for varer som produseres lokalt. Jeg har imidlertid full tillit til at dette håndteres på en slik måte at norsk folkehelse er trygg, og at det fortsatt er trygt å spise norsk sjømat i Norge.