Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Eg skal få stilla følgjande spørsmål til kommunal- og regionalministeren:

«Kommunal- og regionalminister Sylvia Brustad har mange gonger understreka betydninga av det lokale folkestyret.

Meiner statsråden at statleg overtaking av eigarskap til sjukehusa vil fremja ei slik utvikling?»

Statsråd Sylvia Brustad: Det viktigste med vårt helsevesen, slik Regjeringa ser det, er at det samlet sett fungerer til beste for folkets helse. At pasientene får den behandling de trenger, i rimelig tid med god medisinsk kvalitet, er det viktigste. Det er dessverre ikke alltid tilfellet pr. i dag, og da er det nødvendig at vi med åpne øyne ser på hvordan helsevesenet vårt er organisert, derunder også hvordan eierskapet er pr. i dag.

Regjeringa har selvfølgelig også andre politiske mål, som lokalt selvstyre, slik representanten Meltveit Kleppa viser til i sitt spørsmål. Som hun vet, er jeg særdeles opptatt av det lokale selvstyre.

I den grad det er et motsetningsforhold mellom målet om bedre helsevesen og målet om å styrke det lokale folkestyret, er det vår jobb som politikere å foreta en avveining. Min vurdering er at sjukehusene bør bli statlige, fordi jeg mener at det bl.a. vil bidra til klarere ansvarsforhold, bedre regional samordning av spesialisthelsetjenesten, mer lik tilgjengelighet til helsetjenester, mest mulig likeverdig tilbud for våre innbyggere. Det mener jeg totalt sett vil kunne gi oss et bedre helsevesen til beste for landets innbyggere.

Jeg går ut fra at representanten Meltveit Kleppa vet at Arbeiderpartiet skal ta standpunkt til statlig eierskap av sjukehus på sitt landsmøte i slutten av neste uke, og at jeg selvfølgelig verken kan eller vil forskuttere resultatet av landsmøtes behandling av denne saken.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Eg takkar for svaret. Lat meg understreka aller fyrst: Det er ikkje usemje mellom Senterpartiet og Arbeidarpartiet når det gjeld dei målsetjingane som kommunal- og regionalministeren her understreka, det er omsynet til at den enkelte pasient får behandling, som skal vega tyngst. Vi meiner at her har både regjering og storting og skiftande regjeringar medverka over lengre tid i forhold til lovverk som er på plass, både når det gjeld spesialisthelsetenester, pasientrettar, helsepersonell og moglegheita til ei anna og betre organisering.

Men vil det ikkje vera slik at den enkelte innbyggjar må ha moglegheit til å påverka sjukehustilbodet i eige fylke eller eigen region? Bør ikkje sjukehustilbodet organiserast og utviklast ut frå lokale forhold, ut frå det store engasjementet som vi har hatt til no på dette feltet? Eg opplever her ein motsetnad mellom Brustad si målsetjing om større lokalt sjølvstyre når det gjeld sjukehus, og det ho seier her.

Statsråd Sylvia Brustad: Jeg er ikke helt enig i det siste representanten Meltveit Kleppa tok opp. Det jeg mener må være helt avgjørende når vi snakker om helsepolitikk, er at folk, uansett hvor de bor i landet, kan være sikre på at de får den hjelpen de trenger, når de trenger den, og at de kan være sikre på at der de kommer, er det folk som er veldig godt skikket til å ta seg av nettopp deres sjukdom for å kunne hjelpe dem. Og da mener vi faktisk at den måten vi har organisert eierskapet av våre sjukehus på i dag, ikke er den best egnede måten å gjøre det på.

Når det er sagt, er vi klar over at det alene ikke løser utfordringene i helsevesenet, men det kan ikke være slik som vi nå ser når det gjelder enkelte lidelser, at hvilken hjelp og behandling man får, er avhengig av hvilket fylke man bor i. Det har også betydning for den livskvaliteten folk får senere, og dette må vi rett og slett få slutt på. Vi må ha likeverdig behandling, og vi må ha ansvaret klart plassert. Når det er sagt, vil det i vårt opplegg selvfølgelig også bli lagt opp til at vi vil trekke inn lokale representanter, og det vil også være slik at vi gir mer tillit til det som måtte bli av foretak rundt omkring.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Slik Senterpartiet ser det, er det no to hovudutfordringar: Det eine er organiseringa internt i sjukehusa, slik at personellet får høve til å bruka meir tid på pasientane, slik dei er utdanna for, og det andre er dei midlane som blir stilte til disposisjon.

Eg vil utfordra statsråd Brustad på fylgjande: Kva er det som skil sjukehus frå andre oppgåver som fylkeskommunen i dag steller med og som ligg under folkevald kontroll – vidaregåande opplæring f.eks.? Er det slik at staten i neste omgang òg bør overta dei vidaregåande skulane, eller er det noko spesielt med behova til sjuke menneske som gjer at det blir for vanskeleg for eit regionalt folkevalt nivå? Kva blir konsekvensane for eldreomsorga dersom ein fører ein slik tankegang om at lokale folkevalde organ ikkje skal hanskast med desse oppgåvene fordi dei er for kompliserte? Vil Arbeidarpartiet i neste omgang fylgja etter Framstegspartiet òg på det punktet og f.eks. føreslå stykkprisfinansiering?

Statsråd Sylvia Brustad: Det representanten Meltveit Kleppa nå sa, vet hun er en feil beskrivelse av Arbeiderpartiets politikk. Regjeringa vil, som representanten er kjent med, komme tilbake med en egen sak om oppgavefordelingen mellom de ulike forvaltningsnivåer og også en vurdering av om vi skal ha det antallet forvaltningsnivåer vi har i dag. Det kommer vi tilbake med i mars-april neste år, og da får vi rikelig anledning til å diskutere det.

Men representanten Meltveit Kleppa vet veldig godt at denne regjeringa har som uttrykt målsetting for det første å organisere alt i offentlig sektor på en slik måte at det tjener brukerne våre, og for det andre å gjøre det slik at vi ivaretar demokratiet og ikke minst det som dreier seg om lokalt selvstyre. Og jeg tror jeg skal sette mange kroner på at denne regjeringa selvfølgelig ikke kommer til å foreslå at videregående skole skal være et statlig ansvar. Personlig mener jeg også at selv om man gjør sjukehusene statlige – hvilket jeg mener er helt riktig, for vi kan ikke ha en situasjon der folk blir behandlet ut fra hvilket fylke man tilhører, det må være likt uansett hvor i landet man bor – så mener jeg at det fortsatt vil være behov for å ha et regionalt folkevalgt nivå. Og det vil være nok av oppgaver for et slikt nivå å styre med, og sannsynligvis bør de også ha flere oppgaver enn det de har i dag.