Presidenten: Dette spørsmålet, fra representanten Harald Solberg til arbeids- og administrasjonsministeren, vil bli besvart av helseministeren som rette vedkommende.

Harald Solberg (KrF): Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til helseministeren:

«I Tønsberg Blad 12. og 13. oktober 2000 framgår det at det for en sykepleier fra Polen har vært en lang og krevende prosess å få klarlagt hva som kreves for å få godkjent polsk sykepleierutdanning.

Hvilke tiltak vil statsråden iverksette for en enklere og raskere måte å kvalifisere seg som sykepleier i Norge på når man har utdannelse og erfaring i faget fra hjemlandet?»

Statsråd Tore Tønne: Hovedformålet med godkjenningsordningen for helsepersonell er å ivareta pasientenes sikkerhet. Den skal være en sikkerhet for at helsepersonell med en bestemt tittel har en bestemt type kompetanse, dvs. en tilnærmet jevngod utdanning. I tillegg er det selvsagt også et mål å legge forholdene til rette for rask og effektiv godkjenning for helsepersonell som det er behov for i norsk helsetjeneste.

I spørsmålet vises det til at det har tatt tid å få klarlagt hva som kreves for å få godkjent polsk sykepleierutdanning. Jeg kjenner ikke den konkrete saken, men det bør fra helsemyndighetenes side raskt kunne opplyses hvilke krav som stilles for å oppnå norsk godkjenning. Selve godkjenningsprosessen kan imidlertid være tidkrevende, avhengig av hvilket land søkeren har sin utdanning fra.

Alle sykepleiere fra land utenfor EØS-området som søker om norsk godkjenning, får sin søknad individuelt vurdert. Dette gjelder f.eks. for sykepleiere fra Polen.

Innen EØS-området har medlemslandene avtalt gjensidig godkjenning av autorisasjoner. Det er basert på krav om tilnærmet lik utdanning i EØS-landene. I flere av de tidligere østeuropeiske landene avviker utdanningen fra norske krav eller fra EØS-kravene, både med hensyn til faglig innhold, utdanningstid og utdanningsnivå.

For å oppfylle kravet om at den utenlandske utdanningen skal være jevngod med norsk utdanning, må derfor søkere med kortere utdanning eller med utdanning på et lavere nivå enn norsk sykepleierutdanning som regel gjennomføre tilleggsutdanning ved en norsk sykepleierhøgskole.

I tillegg må alle søkere med utdanning fra land utenfor EØS-området avlegge et kurs i såkalte nasjonale sykepleiefag. Kurset varer i tre uker, arrangeres vanligvis to ganger pr. år og inneholder tema som farmakologi, nasjonal lovgivning, samfunnsfag og sykepleie.

Jeg er innforstått med at systemet for godkjenning av utenlandsk helsepersonell kan virke krevende. Jeg vurderer derfor fortløpende om det er muligheter for forenklinger av systemet. I den forbindelse kan jeg nevne at departementet i september opphevet kravet om at søkere fra land utenfor EØS-området må ha bestått språktest i norsk før søknaden kan behandles av godkjenningsmyndighetene. Jeg vil også, som nevnt, vurdere andre forenklinger, f.eks. muligheten for en form for forhåndsgodkjenning av bestemte utdanningsinstitusjoner.

Harald Solberg (KrF): Jeg takker for svaret.

De forenklinger statsråden nevnte, er naturligvis positive. Likevel står det igjen at en sykepleier fra Polen med fem års sykepleierutdannelse og erfaring som sykepleier, og som endatil snakker norsk, ikke får godkjent sin utdannelse. Paradokset i denne saken er, som statsråden også påpekte, at dersom denne personen hadde kommet fra nabolandet til Polen, fra Tyskland, ville dette ikke vært en aktuell problemstilling. Det samme gjelder fra den dagen Polen eventuelt blir medlem av EU eller EØS.

Vi vet at det i Vestfold er 50 ubesatte sykepleierstillinger. I dette tilfellet trenger de henne som sykepleier i den aktuelle kommunen. På landsplan er det også stor mangel på sykepleiere. Den tidligere arbeidsdirektøren ville reise til Filippinene for å hente sykepleiere til Norge. I denne situasjonen blir det naturlig å spørre om statsråden er enig i at vi bør benytte oss av de ressursene vi allerede har i landet. I tillegg er det naturlig å spørre statsråden om helsemyndighetene vil gjøre noe konkret for å bidra til at denne sykepleieren kan få godkjent utdannelsen, eventuelt få en midlertidig godkjennelse, inntil det er avlagt nødvendige eksamener.

Statsråd Tore Tønne: Det var flere tilleggsspørsmål, men kort: Jeg er enig i at vi primært bør utnytte de ressursene som allerede er i landet. Vi bør i det hele tatt utnytte de ressurser som det er enklest å få utnyttet, og jeg forestiller meg at det stort sett er enklere å utnytte de ressurser som allerede er i landet, som snakker norsk og som er i arbeid her, fremfor andre tiltak. Men det ene utelukker ikke det andre.

Når det gjelder det konkrete tilfellet, er det bare å si at det er en forskjell i behandlingen av søkere fra land som vi har inngått avtaler med basert på at det er tilnærmet likhet i utdanningen, i forhold til søkere fra alle andre land. Det er ikke slik at ikke vedkommende det her er snakk om, kan få godkjenning, men at hun må følge de regler som i dag gjelder for den type godkjenning.

Som sagt, jeg vil fortløpende undersøke muligheter for forenklinger, f.eks. med forhåndsgodkjenning av bestemte utdanninger også i land utenfor EØS, og ellers tiltak som kan forenkle og gjøre saksbehandlingen i Norge raskere.