Karin Andersen (SV): «I 1999 har det kommet 474 enslige mindreårige asylsøkere til Norge. Barna blir plassert midlertidig på asylmottak, men målet er at de raskest mulig skal bosettes i en kommune innen tre måneder, selv om asylsøknaden ikke er behandlet. Alenebarna er svært sårbare, har stort omsorgsbehov og behov for et normalisert liv. Bare 194 av de 474 er til nå bosatt.

Hva vil Regjeringen gjøre for å oppfylle målsettingen?»

Statsråd Odd Roger Enoksen: Først vil jeg presisere at målsettingen er at de enslige mindreårige skal være bosatt i en kommune innen tre måneder etter at de eventuelt har fått innvilget oppholdstillatelse. Det er altså ikke fra ankomst, men fra det eventuelt foreligger et vedtak om oppholdstillatelse at målet er bosetting innen tre måneder.

Når det er sagt, er rask bosetting i en kommune utvilsomt den beste løsningen for disse barna og en langt bedre løsning enn et lengre opphold i mottak. Av den grunn kan de, etter en individuell vurdering, bosettes i en kommune før de eventuelt har fått innvilget oppholdstillatelse. Et flertall av de enslige mindreårige asylsøkerne omfattes av denne ordningen, og flere kommuner har etter hvert gjort avtaler om å ta imot enslige mindreårige.

Dessverre har det vært vanskelig å få nok plasser i kommunene. Samtidig er antallet enslige mindreårige som kommer til Norge, nær fordoblet det siste året. Mange enslige mindreårige har derfor fått et lengre opphold i mottak enn det som er ønskelig.

Bosetting av de barna som kommer uten følgespersoner, krever ekstra tilrettelagte bo- og omsorgsløsninger, og flere kommuner har vært usikre på hvilke boløsninger man bør velge. Kommunal- og regionaldepartementet har derfor i samarbeid med Barne- og familiedepartementet igangsatt et prosjekt for utvikling av gode modeller for kommunalt arbeid med enslige mindreårige. Videre ble det særskilte tilskuddet til kommunenes arbeid med enslige mindreårige i 1999 økt fra 80 000 kr til 90 000 kr pr. år. I tillegg ble aldersgrensen for tilskuddet endret fra 18 til 20 år. Målet var at økningen i tilskuddet ville stimulere kommunene til raskere bosetting.

Jeg tar denne situasjonen alvorlig. Jeg vil derfor sammen med barne- og familieministeren invitere Kommunenes Sentralforbund til en dialog om disse spørsmålene med sikte på en avklaring av ansvarsforholdene, for at disse barna ikke skal komme dårligere ut enn norske barn i samme situasjon. I tillegg vil jeg oppfordre alle til å be kommunene om å bidra til at arbeidet med å bosette enslige mindreårige kan tas på alvor.

Karin Andersen (SV): Jeg takker for svaret og er glad for at Regjeringa er opptatt av dette. Vi må lage ordninger som gjør at disse barna ikke kommer dårligere ut enn norske barn i tilsvarende situasjon, sa statsråden. Vi kan vel kanskje si at norske barn som er under lov om barnevern, er i samme situasjon, fordi de også på mange måter er alenebarn.

Det særskilte tilskuddet til de enslige mindreårige ble økt til 90 000 kr pr. år, og aldersgrensen ble hevet til 20 år. Men når det gjelder barnevernsbarna, vet vi at aldersgrensen er 23 år. Mener ikke statstråden at det kunne være en løsning å se på om en også kunne heve aldersgrensen for tilskuddet til enslige mindreårige, la det vare fram til 23 år, slik at kommunenes økonomiske rammer for å kunne lage et normalt hverdagsliv rundt disse barna lå bedre til rette, slik at bemanningen av hjemmene, enten det er fosterhjem eller andre løsninger, kunne bli på samme nivå som for barnevernsbarna?

Statsråd Odd Roger Enoksen: Det er et innspill som jeg vil ta med i det videre arbeidet. Som jeg sa i mitt første svar, er mitt utgangspunkt at jeg sammen med barne- og familieministeren vil ta et initiativ overfor KS for å få en drøfting av disse spørsmålene. Dette er et økende problem, og det er en utfordring som vi definitivt tar på alvor og skal søke å finne gode løsninger på.

Jeg vil verken svare bekreftende eller avkreftende på innspillet, men jeg tar det med i det videre arbeid.