Karita Bekkemellem Orheim (A): Jeg vil få stille følgende spørsmål til helseministeren:

«I dag har ca. 100 000 personer i Norge spiseforstyrrelser. Det er grunn til å tro at mørketallene rundt disse lidelsene er svært høye. I Tromsø legges nå landets eneste kompetansesenter for spiseforstyrrelser ned. Det regionale helse- og sosialutvalget har ikke mer midler å avse til senteret.

Mener statsråden det er forsvarlig at et allerede marginalt tilbud til denne gruppen reduseres samtidig som behovene økes?»

Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg er gjennom pressen blitt kjent med at det regionale helse- og sosialutvalget for helseregion nord har vedtatt å kutte bevilgningene til driften av Nordnorsk kompetansesenter for spiseforstyrrelser i Troms, og at styret for Regionsykehuset i Tromsø 1. oktober 1999 vedtok å legge ned driften av senteret fra og med 1. januar 2000. Jeg har uttalt at jeg finner dette oppsiktsvekkende og i strid med de føringer som er gitt fra Stortinget og fra Regjeringen.

I rundskriv til fylkeskommunene om Opptrappingsplan for psykisk helse 1999-2006 pekte departementet på at kompetanseheving innenfor behandling av spiseforstyrrelser er et viktig område fordi kompetansen i dag er mangelfull. Fylkeskommunene ble bedt om å redegjøre for tilbudet til mennesker som lider av spiseforstyrrelser.

Alle helseregionene skal sende regionale helseplaner til departementet innen 1. januar 2001. Tilbud til og tiltak for mennesker som har spiseforstyrrelser, skal inkluderes i disse planene.

I tillegg til dette har departementet sett det som nødvendig å ta saken om nedleggelse av kompetansesenteret i Tromsø opp i et eget brev til fylkeskommunene Nordland, Troms og Finnmark. I brevet bes fylkeskommunene om at de i sine planer for psykisk helsevern redegjør for planene for kompetanseheving og bedring av behandlingstilbudet til personer med spiseforstyrrelser.

Som jeg nevnte i mitt svar til representanten Konglevoll tidligere i dag, vil et av tiltakene i strategiplanen for å bedre tilbudene til mennesker med spiseforstyrrelser være knyttet til å bygge opp spesialkompetanse i hver helseregion. Planer om regional kompetanse skal innarbeides i de regionale helseplanene. Kompetansen må bygges ut der det allerede eksisterer kompetanse.

Helseregion nord er den eneste som på nåværende tidspunkt har opprettet et regionalt kompetansesenter på området. Kapasiteten innen psykisk helsevern er pr. i dag for dårlig. Derfor har det til nå vært få enheter som har hatt mulighet til å fungere som kompetanseenheter. De ulike miljøene har hatt nok med å ta imot pasienter fra eget opptaksområde. Det er derfor viktig at kompetansemiljøer som allerede er bygd opp, ikke går tapt.

Karita Bekkemellem Orheim (A): Jeg vil takke statsråden for svaret, og jeg er veldig glad for at statsråden reagerer sterkt på dette vedtaket.

Senteret har vært i funksjon nå i tre år, og på disse tre årene har en opplevd stor pågang både fra pasienter, pårørende og helsepersonell. Vi vet at det i dag er et skrikende behov for behandlingsplasser for personer som lider av spiseforstyrrelser, noe statsråden også har vært inne på tidligere i dag. Eksemplene er dessverre altfor mange på at livstruende pasienter blir avvist – ja rett og slett nektet hjelp – fordi vårt helsevesen ikke har kapasitet eller ikke vil behandle disse pasientene. I utgangspunktet skal alle poliklinikker kunne behandle pasienter med disse lidelsene, men vi vet at situasjonen i realiteten er en helt annen.

Jeg mener at situasjonen for disse pasientene er så alvorlig at statsråden må gripe inn og komme med strakstiltak. ( Presidenten klubber.) Jeg har respekt for at han vil avvente det fylkeskommunene skal gjøre, men jeg syns at situasjonen er prekær, og vi vet i dag nok til at vi er nødt til å –

Presidenten: Taletida er ute!

Statsråd Dagfinn Høybråten: I denne saken deler representanten Bekkemellem Orheim og jeg fullt ut både analysen og vurderingen av den konkrete saken og engasjementet.

Vi har vedtatt en plan, vi har bevilget penger, vi har stilt krav om dette punktet i de fylkeskommunale og helseregionale planene. Vi følger opp dette, og vi gir penger til oppfølgingen. Da er det en veldig dårlig unnskyldning fra fylkeskommunens side for ikke å gjøre det som vi forventer. Det at den gjør det stikk motsatte, kommer vi til å forfølge.